Sikkerhet trumfer alt
Mens mange har vært på ferie, har debatten om Statsbyggs planer for Regjeringskvartalet fortsatt.
Forslaget til reguleringsplan for nytt regjeringskvartal er sendt på offentlig høring, og frist for innspill er 31. oktober 2016.
Fristen for å søke om deltakelse i den begrensede, tverrfaglig plan- og designkonkurransen er 15. september 2016.
Da Statsbygg i slutten av juni presenterte sitt forslag til reguleringsplan for nytt regjeringskvartal, skapte det sterke reaksjoner i fagmiljøet. Arkitektnytt oppsummerte debatten før ferien på følgende vis.
Midt i fellesferien, 21. juli, sveivet Even Smith Wergeland, postdoktor ved Høgskolen i Oslo og Akershus, igang debatten på nytt, da han i kronikkform tok for seg sikkerhetsaspektet ved planleggingen av regjeringskvartalet. Han mener debattklimaet etter terroraksjonen 22. juli 2011 er «prega av at det er vanskeleg å kome med motførestillingar til den tryggleikslogikken som har vorte utforma i etterpåklokskapens lys». Tiltak mot terror har «ein tendens til å kome i konflikt med førande prinsipp for god byforming. Færre høghus og større suburbia, som foreslått i USA, er den rake motsetnaden til rådande visjonar om kompakt byutvikling. I Oslo-samanheng er det intensiverte fokuset på tryggleik i ferd med å overskygge andre gode intensjonar, til dømes om opne rom, personmobilitet og tilgang til viktige bygningar».
Ifølge Smith Wergeland har 22. juli «bana veg for ein slags nymodernisme i Oslo – ikkje stilmessig, men mentalt. Sjølv om Høgblokka no skal skånast, er prosessen rundt Regjeringskvartalet prega av skepsis til alt som ikkje kan byggast opp frå grunnen av». Han mener dette minner om tankegodset til modernistiske byplanleggere «som i mellomkrigstida lanserte ideen om at den historiske byen hadde utspelt si rolle i den «nye» tida som var i emning».
Even Smith Wergeland mener at «i ei tid då tryggleik er det definerande kriteriet innan urban design», har norske myndigheter en lang vei å gå, når det gjelder å lytte til «frå byplan- og arkitekturfeltet».
Målet er sivile
Klassekampen fulgte opp kronikken med en reportasje, der statsviter og byutviklingsekspert Erling Dokk Holm trekker fram rivingen av Y-blokka som et eksempel som er «typisk for hvordan sikkerhet blir brukt til å avfeie andre argumenter»: «Hvis man skal trekke den tanken ut i det ekstreme, kan man si at vi ikke kan ha et regjeringskvartal i Oslo, da, fordi det aldri kan bli sikkert nok.»
Tenkningen rundt sikkerhet gjør at byrommene begynner å likne forsteder, sier Dokk Holm, og at dette er svært uheldig. Ifølge statsviteren kan vi ikke sikre oss mot den type terrorangrep vi når ser i Europa, der målet er å ramme sivile: «Å kjøre en lastebil inn i en folkemengde eller å drepe folk på kafé, er utrolig vanskelig å verne seg mot. Da løser vi heller ingen ting ved å bygge sikre bygg.»
Gigantoppgave
Per Rygh, konkurranseleder i NAL, hekter seg noen dager senere på Smith Wergeland, med en kronikk i Klassekampen om konkurranseformen som er valgt for Regjeringskvartalet. Statsbygg har valgt en «begrenset konkurranse», der fire til sju tverrfaglige «team» får delta, forklarer han. Prinsippet for konkurransen er at vinneren får i oppdrag å utforme samtlige delprosjekter innenfor området: Utforming av seks–sju store nybygg, rehabilitering og påbygging (fire nye etasjer) på Høyblokka, rehabilitering av G-blokka og utforming av det store parkanlegget.
«Hver for seg er dette store prosjekter,» skriver Rygh, «som til sammen utgjør en gigantoppgave i norsk målestokk. Det er grunn til å være skeptisk til at ett «team» alene skal ha ansvar for alt dette. Gode byer bygges neppe på denne måten.» Rygh mener at dette «favoriserer de største firmaene og utelukker de mange små og middelstore arkitektfirmaer, med faglig dyktighet på høyt nivå.» Han trekker også fram kravet om at arkitektene som deltar på teamene i utgangspunktet må ha norske pass: «Når mange norske arkitektfirmaer har opptil 30–40 prosent utlendinger ansatt, som sannsynlig ikke vil få klarering, blir konkurransen ytterligere svekket.»
Konkurranselederen i NAL etterlyser høyere ambisjoner når det gjelder arkitektur og byforming. «I stedet for å ønske å bygge et forbildeprosjekt som viser det beste av norsk formgiving og kultur, er ordene representativitet, varighet, realisme og nøkternhet de viktigste kvalitetsmål,» skriver Per Rygh i Klassekampen.
Må få friere tøyler
Også Morgenbladet har vært åsted for en viss debatt i fellesferien. 22. juli skrev Caroline Støvring, leder av Oslo Arkitektforening, et innlegg der ut går i rette med avisas arkitekturskribent. Under tittelen «Nå må arkitektene slutte å sutre» mente Gaute Brochmann at arkitektstanden kritiserte konkurranseformen for Regjeringskvartalet fordi det ikke er mye å utsette på selve reguleringsplanen.
Støvring mener det er mye galt med begge deler, og ramser opp en rekke svakheter ved planen. Hun mener også at når man bruker 15-16 milliarder kroner på et regjeringskvartal som skal representere noe av det ypperste innenfor norsk arkitektur, ser hun det som «departementets oppgave å tilrettelegge for en prosess som sikrer dette». Hun mener det «er essensielt at en statlig regulering ikke låser kvartalets muligheter før de er belyst. Denne bør avventes til plan og designkonkurransens første idéfase er gjennomført. Her bør et bredt fagmiljø slippe til og gis friere tøyler til å vise hvor bra det fremtidige Regjeringskvartalet kan bli.»
Viser fingeren
De mest frimodige ytringene får man gjerne i kommentarfeltet, så også i Arkitektnytt. 22. juli kommer arkitekt Harald Martin Gjøvaag med følgende sukk i forbindelse med Statsbyggs valg av konkurranseform for nytt regjeringskvartal: «Denne saken gjør meg så matt at jeg vurderer å slutte som praktiserende arkitekt. Statsbygg, av alle, viser fingeren til et norsk arkitektmiljø som har brukt årtier på å bygge renommé som uavhengige, konsept- og formsterke, og ikke minst med en høy etisk fane. Vel er det sommer, men arkitektbransjen har rimelig mange mørke skyer over seg …!»