Arkitektnytt

Galleri ROM ble startet i 1987 av en gruppe unge arkitekter og landskapsarkitekter med utspring fra arkitektkontoret Snøhetta. Blant dem var Kjetil Trædal Thorsen, Øyvind Mo, Martin Rubik og Alf Haukeland.

Til å begynne med drev de galleriet hovedsakelig med frivilling innsats, bidrag fra små og store arkitektkontor og noe offentlige tilskudd. Høsten 2005 økte den statlige støtten til galleriet, og Henrik der Minassian ble daglig leder og rykket galleriet opp i neste divisjon.

Nå er tiden inne for andre å overta, men før Minassian slipper tøylene i slutten av juni, møter han Arkitektnytt på Litteraturhuset i Oslo for å fortelle om årene han har styrt sjappa. Om hva som er viktig med arkitektur. Og om hvorfor arkitekturen må formidles, mer og av flere. 

Viktig på en annen måte

Før vi kommer inn på arkitektur, deler han sin fortvilelse over klimakrisen.

– Vi har ikke funnet vår plass i verden, vi er helt forvirra, sier han og mener menneskeheten ikke har innsett at den er en del av naturen.

Globalisering og miljøspørsmål er de store temaene innen arkitekturen, mener han. Likevel syns han ikke dette er Galleri ROMs store oppgave.

Minassian peker i stedet på Nasjonalmuseet og Oslo arkitekturtriennale (OAT) og mener de gjør en viktig jobb med å sette de disse temaene på agendaen. Galleri ROM har deltatt og bidratt i flere av triennalene og har samarbeidet med Nasjonalmuseet om enkeltprosjekter, men ROM har også andre viktige oppgaver, sier han:

– Galleriet har arrangert debatter, samtaler og foredrag og vært et viktig møtested for arkitekter.

Med jevne mellomrom har galleriet også gitt plass til arkitektur- og kunststudenter fra hele landet, i tillegg til å vise unge og uetablerte arkitekter. Tidvis har Minassian også latt galleriet fungere som prosjektrom for prosesser, eksperimenter og installasjoner og som arena for det han kaller «unike rom».

Filminteresse fra barndommen

Minassian kom til Norge på 1980-tallet.

– Jeg er armener i utgangspunktet. Jeg er veldig lite armener nå, sier han.

Han mener farens jobb er mer relevant enn hvor han kommer fra.

– Jeg hadde en filminteresse fra barndommen fordi faren min var kinomaskinist. Det var kulturtilknytningen jeg hadde i min arbeiderklassebakgrunn, jeg fikk være med og se mye film, sier han.

Etter hvert studerte han filmteori, før han ble kunststudent ved Kunstakademiet i Trondheim, på NTNU.

– Akademiet i Trondheim har jo tilknytning til arkitektur, og jeg hadde mange arkitektvenner allerede fra studietiden.

Filminteressen har vært viktig for hvordan han har drevet galleriet, mener han.

– Jeg ser hvordan film har kraft til å formidle menneskelig virksomhet, kultur. Film kan for eksempel formidle konkret romlighet, men også mentale og fiktive rom. Det har jeg forsøkt å dra nytte av, sier han.

For fire år siden ønsket styret i ROM at han skulle starte en arkitekturfilmfestival. Det ble et hjertebarn han håper kan leve videre nå som andre overtar.

Utover det vil han ikke mene noe om hva nye krefter skal drive med.

Etter studietiden dro han til Stockholm hvor han jobbet på samtidsgalleriet Färgfabriken (Centrum for samtida konst og arkitektur) som kuratorassistent. Der så han hvordan kunst og arkitektur kunne virke sammen.

– Her falt denne tilknytningen på plass for meg. Det ble så tydelig at det romlige er tilstede i all kunst, sier han.

Smeltet sammen med naboen

Fra starten og fram til midten av 2000-tallet klarte galleriet å opparbeide seg en fantastisk CV til tross for flytting fra Professor Dahls gate til St. Olavs gate og en periode med lav aktivitet, ifølge Minassian.

Da viste de mange avantgarde-arkitekter som Daniel Libeskind, Diller, Renfro & Scofidio og Peter Eisenman, senere anerkjente og berømte arkitekter.

Året etter oppstarten av Galleri ROM så «Institutt for romkunst» dagens lys. Gruppen ble startet av kunstnere og arkitekter med tilknytning til Institutt for farge ved Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS), i dag KHiO. Blant oppstarterne var kunstner og arkitekt Mette L’Orange, som ledet instituttet i 15 år, og arkitekt Odd Østbye.

Institutt for romkunst holdt til i samme kontorlokaler som Galleri ROM i flere år før de to ble slått sammen til «Stiftelsen Rom for Kunst og Arkitektur» i 2005. De skulle arbeide i spenningsfeltet mellom kunst og arkitektur.

I samme periode flyttet de fra St. Olavs plass til Maridalsveien 3, til et rivningstruet garasjebygg i kommunens eie. Her fikk en gjeng kreative gründere pusse opp og lage kontorer og galleri, mens kommunen oppgraderte utvendig, forteller Minassian.

Galleriet fikk tilskudd fra Kulturrådet til oppussing og det ble opprettet en fulltidsstilling for kunstnerisk og daglig ledelse. Den fikk Minassian, som kom fra Kunstnernes hus, hvor han hadde opparbeidet seg god erfaring med produksjon av utstillinger. 

En nødvendighet for departementet

Siden 2007 har galleriet stått i Statsbudsjettet og mottar støtte direkte fra Kulturdepartementet. Minassian mener Kulturdepartementet nå ser på Galleri ROM som et viktig og nødvendig tiltak.  

– Hvorfor er ROM nødvendig?

– Da må du se på hele scenen. Det er dessverre færre og færre tilsvarende arenaer. Selv om støtten fra Kulturdepartementet har økt, er den posten vi tilhører på statsbudsjettet totalt sett redusert kraftig.

Minassian forklarer at det bare er fire tiltak under posten for arkitekturtiltak, Houens fonds pris, Europan, OAT og Galleri ROM. Bare de to siste driver utstillingsvirksomhet. Tidligere stod Doga også under samme post, men de er nå ført over til Næringsdepartementet og har sluttet med utstillingsvirksomhet. 

Hvorfor vise arkitektur?

Det finnes forskjellige oppfatninger om hva arkitektur er og hva den gjør, ifølge Minassian. Han deler dem inn i tre grupper, staten, arkitektene selv og deres organisasjoner, og vanlige folks oppfatning.  

– Nettopp det at det finnes så forskjellige idéer om hva arkitekter og arkitektur er og hva den gjør, er grunnen til at utstillingsplasser for arkitektur er så viktig, sier han.

Minassian ser tilbake til tidlig på 2000-tallet. Da det var mange diskusjoner om hva som skulle bygges i Oslo og hvordan. Da bidro blant andre Galleri ROM med arkitekturutstillinger og samtaler. Målet var å formidle en dannet oppfattelse av hva arkitekturen er og hva den kan utrette.

Den beste måten 

Galleri ROM har vært opptatt av å vise kulturen i arkitekturen, der mennesket møter arkitekturen, ifølge Minassian. Han syns det er utfordrende å vise arkitektur fordi det ofte ender med representasjoner i foto, tegninger og modeller. Fra utstillingsprogrammet trekker han fram Rintala og Eggertssons «Boxhome». 

– Her var skalaen 1:1, menneskeskala. Man kunne klatre opp stigen opp til rommet i andre etasje og oppleve at det var små rom, men at kvalitetene gjorde dem gode. 

Han syns det å kunne gå inn i rommene og kjenne på opplevelsen, er den absolutt beste måten å presentere arkitektur på.

Et kudos til triennalen

Minassian er begeistret over posisjonen Oslo arkitekturtriennale har klart å opparbeide seg, han mener de har vært inkluderende og klart å samle hele feltet. Samtidig syns han ikke et krafttak hvert tredje år nok. Han savner flere utstillingsarenaer over hele landet, og mener konkurranseutstillinger, som ofte arrangeres av eiere og utviklere og som står oppe i et par uker, ikke dekker behovet for å kommunisere arkitektur til et større publikum.

– Det burde finnes egne institusjoner i både Bergen og Trondheim. Arkitektur har et så stort fotavtrykk og derfor trengs det flere utstillingssteder, sier Minassian.

Med utstillingen «Snapshot» i 2015 kuraterte galleriet inn 24 kontor med prosjekter som viste god kvalitet fra hele landet. Han appellerer til Arkitektnytts lesere og ber dem sette i gang og gjøre noe. Det er mulig å få det til, mener han.

Et sted for kulturen i arkitekturen

Som leder av Galleri ROM har Minassian rettet utstillingsprogrammet mer mot arkitektur, etter styrets ønske.  

De siste fem, seks årene har galleriet gjennomført flere omfattende prosjekter med temaer som sorterer under klimakrisen. Blant annet «Transformer» fra 2012 til 2015 og «Repair» fra 2016 til 2017.

Samtidig har Minassian vært opptatt av å vise dyktige arkitekter som ikke naturlig faller inn under de store fanene, og nevner utstillingene av Carl Viggo Hølmebakk og Odd Østbye.

Å sette opp utstillingen med Østbye var spesielt betydningsfullt for ham. Han lener seg fram og forteller om hvordan han fikk komme inn og gå gjennom atelieret til den avdøde arkitekten og bla i alt av tegninger og notater og studere på modeller.

– Jeg får gåsehud, sier Minassian, og strekker fram armen som bevis.

Slike arkitekter og utstillinger er eksempler på det han kaller «kulturen i arkitekturen».

– Det finnes ikke en kategori for alt, det må være rom for det som ikke har en merkelapp også, sier han. 

Vil lokke folk videre

Nasjonalmuseet er den største visningsarenaen for arkitektur. Når det nye museet på Vestbanen åpner, forventer de 700 000 besøkende i året.

Minassian mener det store spørsmålet er hvordan man skal få flest mulig av disse til å ta den 850 meter lange turen til Fehn-paviljongen i Arkitekturmuseet, ved Bankplassen.

– De må finne en metode så den scenen ikke blir forlatt, men knyttes bedre til det nye museet, sier han og foreslår en utveksling der kunst kan vises i Arkitekturmuseet og arkitektur vises i det nye Nasjonalmuseet. Han mener det kan trekke et større publikum til arkitekturutstillingene. 

Staten ser oss

Før Minassian slutter i Galleri ROM, er han opptatt av å takke. Han vil takke alle arkitekter og kunstnere som har vært og bidratt på Galleri ROM.

– Det er alle de som har stilt ut som er galleri rom, sier han og fortsetter med å takke samarbeidspartnere, og staten:

– Kulturdepartementet har sett at små enheter som presenter en variasjon er viktig. Vi kan gjøre noe annet enn de store.