Arkitektnytt

– Så lenge jeg kan ha telefonen på bordet og tegner mens vi snakker, går det fint. Jeg liker å tegne mens jeg tenker, sier Niels A. Torp idet vi er i ferd med å avtale et litt uvanlig portrettintervju. I koronaens tid er det mange oppleste og vedtatte sannheter som må vike. Så også den journalistiske gullstandard om at portrettintervjuer skal gjøres ansikt til ansikt.

Niels August Torp feiret 80 år den 8. mars, og midt i koronautbruddet vil Torp naturlig nok ikke ha journalist og fotograf inn i sitt hjem på Bygdøy i Oslo. Foto blir derfor tatt med behørig avstand i to bylandskap han selv har tegnet – Aker Brygge og Tjuvholmen, mens intervjuet blir på telefonen fra tegnebrettet på hjemmekontor. 

– Jeg har egentlig lyst til å være på kontoret så mye som mulig, men siden jeg er blitt ganske gammel, har jeg forstått at det er litt farlig i disse dager, sier Torp.

Ikke koronabekymret

Det er krisetider i Norge og verden. Koronaviruset isolerer mennesker og økonomien skakes samtidig voldsomt i dragsuget av den pålagte sosiale isolasjonen. Men Niels A. Torp er egentlig ikke så bekymret. Han er født i krigsåret 1940 og har selv opplevd to oljekriser, én finanskrise og de kraftige nedgangstidene etter jappetiden på slutten av 1980-tallet.

– Menneskelig sett er denne krisen meget alvorlig, men den er lettere å forklare, den vil gå over, og vi vil komme oss gjennom den. Den er litt mer naturlig som krise, enn abstrakte finanskriser. De er mye mer uforståelige. I alle fall skjønner ikke jeg bæret av alle de finansielle krumspring som gjøres, forteller Torp, som mener arkitektyrket alltid vil være en uforutsigbar bransje.

– Hva er ditt tips til bekymrede arkitekter fremover? 

– Det viktigste er å holde seg til spillereglene. Det er sikkert lurt å permittere, men det er også viktig at de ansatte som blir igjen kompenserer med tilpassede lønnsforhold. De som permitteres må også få vite at dette ikke skjer fordi man ikke liker dem, men fordi prosjektene rett og slett ikke finnes. 

– Forferdelig glad i mennesker

Har du løpt til flyet på Oslo Lufthavn Gardermoen, eller gledet deg over hvor kort vei det er fra bagasjebåndene til flytogterminalen? Da har du opplevd et Niels A. Torp-grep – antageligvis uten å være klar over det. Han var prosjektleder for første fase av arkitektkonkurransen om flyplassanlegget.

– Klarhet, korte veier og oversikt var viktig. Når du har ekstremt dårlig tid skulle du ha minst mulig vei å løpe. Samtidig skulle det være en mykhet i oppslaget og et norsk prosjekt, ikke et hardbanket, kaldt, internasjonalt prosjekt. 

Torp liker imidlertid ikke hvordan Norges hovedflyplass har blitt seende ut etter gjentatte ut- og ombygginger. 

– All handelsvirksomheten du nå må igjennom, eller gå rundt, har gjort terminalbygget til noe vulgært og kommersielt. Tanken om å komme raskest frem til gate er borte. 

Spor etter Torps tenkning, penn og arkitektur finnes også i industribygg som Norsk Medisinaldepot, hotell som Ørnen i Bergen og The Edge i Tromsø, restaureringen av det gamle industristedet Bærums Verk, skolebygg som BI Nydalen og Forskningsparken og i Vikingskipet på Hamar. 

Befinner du deg i passasjer og torg på Aker Brygge og Tjuvholmen i Oslo, er det Torp-uttenkte byrom du beveger deg i. Han er kjent for å arbeide frem det store grepet og forstå den omkringliggende byen og menneskene i den. 

«Torp forbedrer og tydeliggjør byene våre,» sier byggherre Peter Groth, tidligere ansatt i Aspelin Ramm Gruppen, om arkitekten han har jobbet tettest med. Og nylig skrev arkitekturskribent og Arkitektur N-redaktør Gaute Brochmann i Morgenbladet at Niels Torp har «bygget Norge slik du kjenner det». 

– Det var jo store ord, men jeg kan bare si at det er fantastisk å være arkitekt. Det er fornøyelig å tenke helhetlig og se for seg hvordan folk samles, hvordan noen løper, andre går eller sitter, alle i forskjellige aldre, med ulike mål. Jeg er forferdelig glad i mennesker, og arkitekturen som bygges betyr igjen så utrolig mye for så mange mennesker. 

Kontor i en landsby

Nettopp denne gleden over å få mennesker til å møtes var kjerneideen i det som ble Torps internasjonale gjennombrudd. Da han vant arkitektkonkurransen om SAS-hovedkvarteret i Frösundavik utenfor Stockholm, som åpnet i 1987, var det et historisk steg for norsk arkitektureksport. Drøye ti år senere ble det Torp-tegnete hovedkvarteret til British Airways bygget. Siden har det blitt flere kontorbygg over hele verden, deriblant Jordanian Airlines i Amman. 

I både SAS- og British Airways-bygget ble det gjort grep som beskrives som nye for sin tid og typiske for Torp. De massive byggenes tid var forbi. For SAS tegnet Torp derfor 55 000 kvadratmeter og 1500 arbeidsplasser i fem mindre bygninger, som igjen ble forbundet med et innbygd fellesareal. 

– Det var et viktig bygg. Jeg har alltid vært inspirert av den klassiske europeiske landsbyen. Den er tydelig avgrenset mot periferien rundt, og det sydende livet innenfor bygningen eller landsbyen er tydelig avgrenset innenfor en kant. Mye av det samme gjorde vi i Shanghai nylig da vi tegnet hovedkontoret til China Eastern Airlines med 15000 arbeidsplasser.

– Så disse moderne kontorbyggene er faktisk inspirert av den klassiske middelalderbyen? 

– Ja, til de grader. Det ser man spesielt i British Airways-bygningen. Området rundt er 1000 mål med park. I bygget kan man gå flere sidegater, før en kommer til et sentrum med kafeer, barnehager og butikker for ansatte og gjester. Rommene er tegnet for å få inn det sydende, menneskelige liv. 

– Er det noen bygg du angrer på?

– Ja, det er opplagt mange. Jeg vil selvsagt ikke si hvilke, men jeg hadde vært dum som en stokk om jeg ikke angret på noe. Det var spesielt et tidspunkt hvor firmaet var blitt veldig stort og jeg mistet oversikten over litt for mange prosjekter som jeg holdt på med på én gang. 

Intuitiv, ikke analytisk

Spør du folk som har jobbet med Torp, enten som arkitekt eller byggherre, er det flere ting som gjentar seg. Hans arbeidsmetoder omtales som intuitive og ikke-analytiske. De er preget av et gjenstridig ønske om aldri å gå tilbake til tidligere opptråkkete tankemønstre. Selv griper han til svømmemetaforene for å forklare hvordan han tenker om hvordan han jobber. 

– Det er nye, interessante problemstillinger hver eneste dag. Ved et nytt prosjekt må du kaste av deg klærne og legge deg på svøm og finne nye svar på de spørsmålene som dukker opp. 

Denne yrende gleden over nye prosjekter kjenner han på fremdeles. 

– Før et nytt prosjekt står jeg og skraper i jorden, som en hund før et løp. Samtidig er det viktig at man begynner mykt og forsiktig og ikke gjør for store grep tidlig i løpet. Man må heller ikke lytte til de lovmessige begrensningene for tidlig. Antall toaletter og nødutganger finner vi alltid ut av til slutt. 

Kollegaer bruker ord som «forbløffelse» og nærmest en mystisk «x-faktor» om hvordan Torp utvikler ideer. Selv er han mer avbalansert. Kanskje handler det om at 80-åringen fremdeles insisterer på at både tegning for hånd og fysiske modeller er viktige for den menneskevennlige arkitekturen?

– I begynnelsen tegner jeg aldri med en skarp strek. Jeg lister meg heller over arket og ser hva det kan bli til. Det er kjemperart å se hva som plutselig skjer i samspillet hånd og ark eller med modellen. Plutselig skjer det noe uforutsett – det er veldig morsomt – setter du en strek på en skjerm vil ikke det samme skje. 

– Blir byggene annerledes av at de i dag mest tegnes digitalt? 

– Det kan godt tenkes. Alle mine tegninger blir jo overført til det digitale etter hvert, men det er viktig at utprøving skjer med modeller og fysisk tegning. I mange sammenhenger syns jeg dagens arkitektur mangler varme og intimitet. Jeg tror det kan ha med datamaskinen og den raske veien til presisjon å gjøre. 

Empatisk stahet

På en måte er også Torp en arkitekt fra en annen tid. Han beskrives som god med byggherrer og viser en vilje til å drive gjennom ideene han tror på, til tross for at det kan ta lengre tid og koste mer penger.

– Før sa folk alltid at er det ett sted i prosjektet man ikke skal spare, så er det på arkitektenes tid. Det har å gjøre med at når du først skal gjøre en ting – da må du ha tid til å fylle en visjon for å få et resultat som er brukbart.

Han mener man som arkitekt da må ta den rollen det er «å tyne prosjektet littegrann» – og bruke ordentlig med tid for å få alt best mulig.

– Hvem som helst andre enn deg kan i prinsippet få et oppdrag og lykkes. Men har du fått lov til å gå inn et sted for å endre bylandskapet for overskuelig fremtid, da plikter du å bruke tid og gjøre det så grundig så mulig. 

– Er du sta? 

– Ja, det kan jeg gjerne innrømme at jeg er. Men jeg tror egentlig det handler mer om utholdenhet enn stahet. Det handler om å gjennomføre det du har satt deg fore. Samtidig blir jeg også veldig begeistret når andre kommer inn med nye ideer.  

Torp mener dagens arkitekter bør bli flinkere til å stå opp for det de tror på. Det skjer for mange kompromisser i møte med andre krefter i byggebransjen, noe som igjen går utover det som tilslutt bygges. Han mener arkitektenes kjerneverdi er empatien. 

– Arkitekter bør egentlig være fulle av empati hele tiden. Man må bruke den til å leve seg inn i menneskenes behov og prosessene og for å kunne stille de riktige stedsdiagnosene for hvert tiltak. Mange arkitekter virker i dag å ha glemt dette – da havner man dessverre alt for lett i utbyggermafiaens klør.  

Arkitektfamilien

Niels A. Torp er et så stort navn at han for lengst har havnet i Norsk biografisk leksikon. Her står det sirlig nedtegnet at han er født i 1940 med mor Nini Augusta Butenschøn og far Ernst Torp. Ernst var arkitekt og drev, sammen med broren Leif, arkitektkontoret Torp & Torp i Oslo i over 40 år. 

Arkitekturprofessor og leksikonforfatter Elisabeth Seip, beskriver arbeidet til farens kontor som «kjennetegnet av kvalitet i form og materialbruk og gode løsninger tilpasset eksisterende byplan og bebyggelse». Det var her, hos sin far og onkel, Niels A. Torp ble ansatt som nyutdannet arkitekt i 1965. 

– Det var i grunnen aldri spørsmål om jeg skulle bli arkitekt eller ikke. Jeg har vært intenst opptatt av dette siden jeg var ganske liten, så fra min side var det bare en selvfølge. Det var bare sånn. Far var også veldig alright som sjef og ga meg svært mye ansvar tidlig. 

Også Torps bror Fredrik ble arkitekt. De to jobbet også noen måneder sammen i firmaet Telje-Torp-Aasen, hvor han blant annet var med på å tegne litt på konkurransen om Oslo politihus på Grønland. Fetteren er arkitekten Peter Butenschøn. I 1974 overtok Niels sjefstolen i farens firma og ti år senere skiftet han navn på firmaet til Niels Torp AS arkitekter. 

Niels Torp har utdanning fra Norges tekniske høgskole i Trondheim og to lengre studieopphold i Roma og ett i Finland. Tiden i Italia satte varig preg på hvordan arkitekten tenker om arkitekturens påvirkning på menneskene. 

– Jeg besøkte min fetter Hjalmar Torp ved Det norske institutt i Roma. Han jobbet der nede, mens jeg hadde masse tid for meg selv. Jeg gikk rundt i gatene og tegnet alt jeg så. Egentlig var jeg bare en ung, redd nordmann på tur, men gaterommene og plassdannelsene gjorde et enormt inntrykk på meg. I ensomheten virker en slik by enormt sterkt på en. 

Derfor går det sjelden lang tid før Torp trekker frem arkitekten Giambattista Nollis plan over Roma fra 1748 – Pianta Grande di Roma.  

– Det er helt nydelige planer, og du ser hvordan byens egentlige arkitektur er de negative mellomrommene mellom husene, ikke bare selve byggene. Vi har fremdeles mye å lære av Nollis plan, og jeg har fremdeles med meg mye derfra når jeg tegner i dag. 

– Vis følelser

Torp har tegnet seg gjennom hele intervjuet. Han kan imidlertid ikke vise oss hva, fordi det er et fremdeles konfidensielt konkurranseutkast. I hans 81. år er han med andre ord fremdeles midt i arbeidslivet. Kontoret hans var på et tidspunkt et av landets største med over hundre ansatte. I dag er det nedskalert til litt over 30 og i fjor ble flere nye partnere inkludert i ledelsen. Selv har Torp stillingen som sjefsdesigner og arkitektfaglig leder. 

– Det er nærmest litt pussig, for man skulle kanskje tro at man ble roligere og fredeligere med årene, men det er jeg for pokker ikke blitt altså. Jeg føler meg mer engasjert enn noen gang. Den største forskjellen er heller at jeg føler meg enda friere enn før, mer ubundet. Det er en fantastisk følelse. 

Like etter intervjuet ringer Torp oss opp igjen. Han vil fortelle noe viktig. Han og ektefelle Bente Poulsson har 17 barnebarn. Tre av dem studerer allerede til å bli arkitekter. Det er enormt inspirerende å tilbringe tid med barnebarna, forteller han. 

– Det er kjempespennende å se hvordan de er i ferd med å bli personligheter. De tre som går på arkitektlinjen kommer stadig innom og bort til tegnebordet. De har ofte en helt annerledes måte å tenke arkitektur på, det er veldig givende. 

– Hvilke råd ville du gitt deg selv som ung arkitektstudent som du kanskje også ville gjentatt til dagens unge arkitekter? 

– Jeg ville selvfølgelig understreket enda sterkere enn det jeg forsto den gangen: At selve forutsetningen for å være arkitekt, er å vise følelser. Følelser må styre mer, ikke behovet for å markere seg med høye, skarpe bygninger. Vær heller beskjeden og finn din plass for å forme byen.