Arkitektnytt

Denne høsten blir den siste høsten Cecile Andersson er rektor ved Bergen Arkitekthøgskole (Bas). Styret på skolen skal sammen med representanter fra lærere og studenter de neste månedene gå gjennom søknadsbunken og finne den perfekte kandidaten til rektorstillingen ved skolen. 

Men hva ser man egentlig etter i en ny rektor på en arkitektskole? Hvordan har valget av rektorer preget norske arkitektskoler? Og hvor mye makt har egentlig rektorene hatt over skolenes utvikling? 

Arven etter rektor

Av Norges tre rene arkitektutdanninger, i Bergen, Trondheim og Oslo, er kanskje Bas skolen som er best kjent med en rektors makt. Oppstarten til skolen er umulig å beskrive uten å nevne skolens første rektor, Svein Hatløy. Fra første studentkull ble tatt inn i 1986 til hans avgang i 2007 var skolen, som i dag ligger i en gammel silo i bydelen Sandviken, formet mye etter hans ideer. 

– Bas vokste ut av et ønske om en tredje arkitektskole som var mer knyttet til Vestlandet og kystkulturen. Diskusjonene om skolen startet allerede på tidlig 1960-tall, men Hatløy inntok etter hvert en nøkkelrolle. Fra slutten av 1960-tallet etablerte Hatløy en «enmannsskole», der han underviste både praktiserende arkitekter og studenter fra NTH og AHO i egne kurs i Bergen og omegn. Denne undervisningen la et viktig grunnlag for Bas, forklarer Martin Braathen, seniorkurator ved Nasjonalmuseet med doktorgrad om de ideologiske debattene om arkitektur i Norge på 1970-tallet.

Hatløy plasserer seg svært tydelig i denne debatten. Han har bakgrunn fra arkitektutdanningen ved NTH, men reiser etterhvert til Polen, for å «avlære» det han lærte i Trondheim. Her studerer han under den polske arkitekten Oskar Hansen og blir grepet av arkitekturbegrepet «åpen form». 

«Åpen form» var en modernismekritisk retning hvor arkitekturen ikke skulle bygges for arkitekturen sin del, men hvor subjektet, altså mennesket, skulle stå i sentrum, forklarer Braathen.  

– Den ideologiske delen av Bas var de første tiårene derfor svært tett knyttet til Hatløys egen ideologiske overbevisning. Han klarte også å forene ønsket om å være et regionalt alternativ med en uttalt opposisjon til de andre arkitektskolene. Til tross for at flere stod rundt ham og dro lasset, er han derfor den ubestridte grunnlegger av Bas, sier Braathen. 

Sjef eller maestro

Etter at Hatløy gikk av i 2007 har det vært tre rektorer ansatt i åremålsstillinger. Det spesielle med Bas har hele tiden vært inkluderingen av studentene i undervisningen. Studentene er med å bestemme hvordan skolen rent fysisk skal se ut fra kull til kull, og har tradisjonelt tatt mer del i valgene som gjøres om undervisning. Én til én-modeller og felles felt- og prosjektarbeid i naturen har også vært viktig. 

Bas har vært opptatt av å ikke bare rekruttere de mest skoleflinke studentene, men har heller fokusert på klassesammensetning hvor studenter med ulike erfaringer kommer sammen og drar nytte av hverandre gjennom studiet. Dette har gjort at gjennomsnittsalderen på studentene er høyere enn ved de andre skolene. I tillegg rekrutteres også arkitekter utenfra, og lærerne ved skolen har, med unntak av rektor, aldri mer enn en 50 prosent stilling. 

Espen Folgerø, lærer ved Bas og partner i Opaform, sitter i gruppen som skal velge ny rektor. Han var selv ferdigutdannet ved Bas i 2007 og forklarer hvordan man i dag ser på rektorens rolle ved skolen:

– Det er i dag en stabilitet i driften av Bas som jeg opplever at man ikke har hatt på samme måte tidligere. Det er et godt sted å være for både studenter, lærere og ansatte. Med Svein Hatløy hadde vi en rektor som selv inngikk i de fleste diskusjoner og håndplukket sine folk for å støtte opp om sitt prosjekt. Cecilie Andersson har vært mer som en maestro, som har lagt til rette for kontinuerlig diskusjon med mangefasetterte stemmer, sier Folgerø.

Han mener skolen og en ny rektor må fortsette jakten på en ny identitet:

– Bas er født som en tydelig motstemme til de andre skolene, men denne delen av identiteten har på mange måter mistet sin relevans. Samtidig er Bas en tydelig alternativ til andre konvensjoner i samfunnet, og det skal den fortsette å være. 

– Hva er en drømmerektor for Bas? 

– En ny rektor må finne sin måte å bygge videre på det arbeidet tidligere rektorer har startet, og samtidig etablere et avklart forhold til både fortid og fremtid. Mer enn et endelig oppgjør med fortiden handler det om å ta med seg det verdifulle fra det som har vært og bevege seg fremover. Hun eller han må også være god på å knytte nettverk til verden utenfor Bas og ha ideer og holdninger, på vegne av arkitektstanden, om hvilken rolle arkitekten skal ha i samfunnet, sier Folgerø.

Alene på jobb

De tre norske arkitektskolene drives etter ulike organisatoriske modeller. Arkitektutdanningen ved NTNU er underlagt fakultet for Arkitektur og design. Her er det dekanen som i dag har makten, men er selvsagt også underlagt den større universitetsstrukturen. Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) har en tradisjonell rektorstilling, men samtidig mange faste ansatte som er med på å forme skolen. 

Bas har derfor muligens den organiseringen som gjør valget av rektor ekstra viktig. Fordi Bas-rektoren er den eneste faglig ansatte i 100 prosent stilling, blir rektor, sammen med blant annet bibliotekar og vaktmester, den personen som er på skolen hele tiden. Rektoren blir den som dag-til-dag tar små og store avgjørelser og samtidig en kontinuitetsbærer.

– Valget av rektor er veldig viktig. Bas har vært den skolen i landet med tydeligst ideologisk fundament, og det har vært et slags ideologisk vakuum etter Hatløy. Kan «åpen form» forstås og fungere i vår samtid og fremtid, og hvordan skal Bas frigjøre seg fra historien og samtidig ta den med seg videre, blir viktige spørsmål, sier Braathen.

Professormakt ved NTH

Hvordan har rektormakten så sett ut ved de to andre arkitektutdanningen i Norge? Mens Bas lenge hadde én rektor med betydelig makt over skolens oppstart og utvikling, var utdanningen for arkitekter ved NTH, og senere NTNU, strukturert på en annen måte. Siden arkitektur har inngått i et større høgskole- og universitetsmiljø, har som tidligere nevnt andre roller vært vel så betydningsfulle. 

– Professorer og enkeltlærere var helt fra oppstarten viktig, bare tenk på den betydningen Sverre Pedersen fikk for planfaget i mellomkrigstida; Erling Gjone for arkitekturvernet på 1960-tallet eller hva kunstnerne, som Gruppe 5 og Ramon Isern, førte til for formundervisningen, sier sier Nina Berre, professor og instituttleder ved Form, teori og historie ved AHO. 

Utdanningen av arkitekter i Trondheim startet i 1910 og er Norges eldste. Berre har doktorgrad fra Institutt for arkitekturhistorie ved NTNU og skrev om arkitektutdanningen i perioden fra 1945 til 1970. 

– I denne perioden utviklet instituttene på Arkitektavdelingen seg til segregerte og spisskompetente fagmiljøer med forskjellige holdninger til utdanning og arkitektur. Samtidig var de i hovedsak dominert av en undervisning som baserte seg på simulering av praksis i den norske virkeligheten. Men fokus på utdanning av generalister førte ikke nødvendigvis til reduksjon i kravet om arkitektonisk kvalitet, forklarer Berre.

Avantgarden Korsmo

Berre trekker frem Herman Krags boligundervisning som et eksempel på en søken etter en syntese mellom profesjonell pragmatiske og høy arkitektonisk kvalitet. Samtidig blir Arne Korsmo en professor som representerer et unntak – og med det forandret undervisningen seg også.  
– Korsmos abstrakte formundervisning og internasjonalisering brøt med tradisjonen om nærhet til praksis, og han ble læreren som søkte å skape et eksperimentelt frirom hvor målet var å inspirere studentene til nytenkning. 

Korsmo tiltrakk seg også unge lærere, ambisiøse studenter og deler av den internasjonale avantgarden til Trondheim. Samtidig ønsket han å skille arkitekturen fra ingeniørtenkningen ved NTH. 

– Denne myteomspunne subkulturen på NTH ble slik sett en institusjon i institusjonen gjennom 1960-årene. Og det var særlig Korsmo som var opptatt av å frigjøre seg fra det han kalte ingeniørenes tankeverden, og ønsket seg en ny bygning, frigjort fra sentralbyggene på campus på Gløshaugen, til et «arkitekturens miljøsenter» sammen med kunsten og vitenskapen, sier Berre. 

Fra direktør til rektor

I en sak om rektormakt må vi også snakke med en rektor. Ole Gustavsen er inne i sin andre åremålsperiode som rektor ved AHO. Han kom fra Snøhetta i 2014 hvor han blant annet var daglig leder i tretten år. Å snakke om en rektors betydning for arkitektskolene er mest interessant ved de selvstendige skolene i Bergen og Oslo, mener Gustavsen. 

– Både ved NTNU i Trondheim og ved landskapsarkitektstudiet på NMBU på Ås er det dekaner som sitter med makten. Det er derfor på Bas i Bergen og ved AHO i Oslo at rektormakten har betydning. 

Om symboler og makt

Ved AHO ble rektors rolle og betydning endret i 2005. Midt i første del av Karl Otto Ellefsens regjeringstid skiftet skolen styringsform fra valgt rektor, som også er styreleder, til tilsatt rektor med ekstern styreleder. Ellefsen er AHOs lengstsittende rektor (2002–2014) – først valgt, deretter ansatt.

– Karl Otto Ellefsen ble dermed skolens første ansatte rektor i 2005. Før dette var det høyskoledirektøren som var administrativ leder. Og kanskje viktigst: Det var direktøren som satt på pengesekken. Valgt rektor måtte derfor ha med seg direktøren for at prioriteringene hadde finansiering, men som styreleder kunne en valgt rektor sikre en faglig og demokratisk styring av skolen, sier Gustavsen.

Dermed hadde profilerte rektorer som Christian Nordberg-Schultz (1983-1986) og Sverre Fehn (1986-1989) på langt nær den samme makten som det Ellefsen hadde drøye 20 år senere i sin periode som tilsatt rektor. 

– I perioden med valgt rektor var det skolens mest anerkjente professorer som ble rektorer. Sterke fagpersoner som for eksempel Christian Nordberg-Schultz og Sverre Fehn var ikke først og fremst administrative ledere, men de var sterke undervisere med tydelig faglig ståsted. De var selvsagt også viktige for skolen utad, men dro nok ikke AHO i en retning både faglig og administrativt slik Ellefsen har gjort. 

– Hvordan virket denne nye styringsmodellen inn på rektors rolle? 

– Som tilsatt rektor kan man si at all makt ble samlet hos rektor – det vil si både faglig og administrativt ansvar, samt budsjett. På den måten ble skolen preget av at rektor styrte og var inne i nær sagt alle prosesser. Som tilsatt rektor har Ellefsen gjort en enorm innsats som nesten ikke går an å beskrive.

– Hvordan endret han skolen rent faglig?

– Med Ellefsens faglige ståsted i urbanismen ble nok skolen dradd i den retningen og han bidro sterkt til utviklingen av utdanning og forskning på urbanisme ved AHO. Samtidig var han opptatt av å løfte Oslo-skole-tradisjonen og sørget for at AHO har en fellesmaster i landskapsarkitektur. Designdelen var nok ikke like mye prioritert under hans periode, men de fikk til gjengjeld mye frihet til å utvikle seg på egen hånd. 

Vil ikke peke vei

Dagens rektor mener også skolen ble profesjonalisert under Ellefsens tolv år som rektor. 

– Både utdanningen, med grunnundervisning, masterkurs, etter- og videreutdanningsmastere, og forskningen ble videreutviklet og profesjonalisert i takt med myndighetenes økte krav i hans periode. Rektors rolle ble knyttet tettere på å balansere pålegg og krav utenfra med interne ønsker og behov i organisasjonen, og man kan kanskje si at AHO i denne perioden ble transformert og utviklet til en moderne høyere utdanningsinstitusjon.

– Hvordan henger makt over pengesekken sammen med faglig makt? 

– Det henger tett sammen. Som rektor må du sørge for at du stimulerer på de rette stedene slik at faglig utvikling skjer og at kvaliteten hele tiden er høy. Faglige prioriteringer henger tett sammen med langsiktige budsjettmessige prioriteringer og på den måten kan man sette et markant faglig avtrykk etter seg. Der var Karl Otto fremsynt både på vegne av skolen og sin egen visjon.

– Du er den eneste rektoren vi snakker med i denne saken. Hvordan er det å ha rektorskoene på? 

– Jeg har på mange måter de samme verktøyene som Karl Otto Ellefsen hadde, bortsett fra ett: Jeg kommer utenfra. Jeg har min arkitektutdanning fra AHO da den lå i St. Olavsgate, men det var en helt annen skole. All min erfaring er fra privat sektor, blant annet som arkitekt og leder i Snøhetta i mange år. I tillegg er jeg utdannet designer og tømrer. Alt dette er relevant, men akademia er skrudd sammen på en måte som gjør at det ville vært en fordel og hatt noe erfaring og kunnskap derfra.

Mange forventet nok en tydeligere rektorstemme fra Gustavsen da han tiltrådte i 2014. Det skjedde ikke. 

– Det var mange spørsmål i begynnelsen om hvor AHO skulle som skole under min ledelse, men jeg er ikke den type rektor som peker mot et sted der fremme hvor vi skal gå. AHO har mange sterke faglige ledere og jeg har vært interessert i å involvere og lede disse og resten av skolen i de veivalgene vi skal ta. Det tror jeg vi har fått til i de seks årene jeg har vært rektor.

Hva nå Bas? 

Tilbake til Bergen og Bas. Høsten 2021 vil et nytt kull med arkitektstudenter møte en nyslått rektor klar for sitt åremål som Bas-rektor. For første gang skal studentene bli med på ansettelsesprosessen. Nora Samset, som begynner på tredje året ved skolen nå i høst, er én av to studentrepresentanter i komiteen. Hun har klare krav til en ny rektor: 

– Det blir veldig viktig hvordan rektoren forholder oss til oss som studenter. Vi er avhengig av en rektor som lytter til innspill slik Cecilie Andersson har gjort. En rektor må ha mange roller, som administrator, lærer og forbilde. En drømmerektor må være en som er veldig motivert og engasjert og en som gir oss en følelse av at «dette får vi til i sammen», sier Samset.

– Hvor viktig er en rektor for deres skole? 

– På Bas er rektoren veldig viktig. Det er hun som sier ja og nei til store og små prosjekter – enten det handler om en ny kjøkkenløsning på skolen eller gjennomføringen av et stort prosjekt i offentligheten.

– Hva med det mer faglige? 

– Det faglige er også viktig, men viktigst for oss studenter er tankesettet og ideologien om Bas som en åpen skole.