Arkitektnytt

Hvorfor Jan Digerud ble arkitekt? 80-åringen fra Kongsvinger, som siden 1970-tallet har vært kjent som en av Norges toneangivende postmodernister, er allerede i gang med å snakke om hvor inspirert han ble av Sea Ranch-prosjektet fra det tidlige 1960-tallet på Amerikas vestkyst, og om at arkitekters oppgave er å skape rom hvor den som oppholder seg i dem, føler seg inspirert. Etter dette spørsmålet må imidlertid Digerud ta en kort pause der han sitter ved kjøkkenbordet i Harald Hals-huset sitt i Det engelske kvarter på Oslos urbane vestkant, iført runde, brune briller, jeans og stripete Ralph Lauren-skjorte. Så begynner han å snakke igjen – om tegningen, aktiviteten han stadig kontinuerlig bedriver, enten det er hjemme eller på kafé eller i norditalienske middelalderbyer.

– Jeg tror jeg fikk den ideen fordi jeg var glad i å tegne, rett og slett, sier han om sitt yrkesvalg.

– Istedenfor å si noe kunne jeg tegne det. Den dag i dag er det slik at når jeg henvender meg til betjeningen på Coop-en i Italia og lurer på hva en gulrot heter, tegner jeg selvfølgelig en gulrot – og raskt også. Italienerne verdsetter det visuelle. Jeg får greie på hva det heter, og jeg spør hvordan man skriver det, og så lærer jeg det. Tegningen er for meg en ganske naturlig sak, mens jeg har store problemer med å lære meg språk.

Digerud husker at han tidlig, etter å ha sett Tarzan og Jane på kino, forsøkte å tegne skikkelsene.

– Tarzan som svingte seg mellom trærne. Det irriterte meg noe voldsomt at jeg ikke klarte det. Pokker! Jeg hadde det jo på netthinnen, men jeg klarte ikke å få hånden min til å gjøre det jeg tenkte.

– Hvorfor klarte du det ikke?

– Jeg var ikke trent i det. Deretter har det vært en slags misjon å ta hevn. 

– Var det noe du fikk med deg hjemmefra som pekte i retning av arkitektur?

– Ikke i det hele tatt. Men min far hadde en stor snekkerbod. Jeg likte å lage ting. Jeg satt til og med med kniv og laget smykker til kjæresten min, malte og broderte. Da jeg valgte å bli arkitekt, var det vel også av sånne grunner. Jeg har alltid tenkt på arkitektyrket som kreativt, at det er kunst.

Han smiler. Dette skal han komme til å vende tilbake til.

– Jeg er jo også utdannet sivilingeniør, så jeg kan si det med tyngde.

Maleri på taket

Da Digerud et drøyt tiår etter krigens slutt forlot hjemlandet til fordel for Amerikas vestkyst og Washington State University, var det nemlig med en plan om å bli sivilingeniør. Men så var det denne lysten til å lage ting, da.

– Jeg ville jo bli arkitekt, men min mor overtalte meg fordi hun trodde at en ingeniør kunne tjene mer penger, sa hun, og det har hun jo fanden meg fått rett i. Arkitektlinjen holdt til i samme bygg som sivilingeniørene. Jeg fikk lov til å prøvekjøre et semester som arkitektstudent, uten å slutte på sivilingeniørstudiet. Til slutt var det «no return».

Etter utdannelsen reiste Digerud til den andre siden av kontinentet, til høyhusspesialistene i det velkjente arkitektfirmaet Skidmore, Owings & Merrill (SOM). I New York møtte han imidlertid mye mer enn modernistisk arkitektur.

– Museum of Modern Art var like oppe i gaten fra kontoret mitt. Der gikk jeg og så Robert Motherwell og «American Expressionism». Jeg kom under sterk påvirkning. Dette holder jeg på med i min kunst ennå. Det ble inngangsbilletten til Picasso og den abstrakte kunsten. Jeg tenker ofte på Arshile Gorky, for eksempel, når jeg tegner.

På Manhattan, på taket av gården han bodde i, i 83. gate, malte Digerud sitt første oljemaleri – «noen krøller» – som han stadig har hengende på veggen. Først og fremst jobbet han imidlertid med høyhus for SOM og firmaets berømte partner Gordon Bunshaft – som sparket nordmannen.

– Han satte meg på prøve. Jeg hadde holdt på en hel uke med å skyggelegge en sekstietasjes glassbygning. Jeg fant ut at jeg skulle hjelpe Bunshaft, og hadde en bedre vri på dette, syntes jeg. Fredag ettermiddag kom jeg inn til ham – en svær kar, pipe som hang ut av kjeften, røde bukseseler, husker jeg. På den ene veggen hang et teppe av Le Corbusier. Så kom lille meg inn med tegningen. Han kastet et blikk på den og spurte: «Have you had a vacation, Mr. Digerud?» Nei, sa jeg, jeg jobber hardt. «Take one and never come back», sa han. Dét er Manhattan. Jeg hadde ikke gjort det han hadde bedt om, og det likte han ikke.

«Vi får se,» svarte Bunshaft da Digerud ba om å få levere den korrekte tegningen mandag morgen. Nordmannen skjønte at den var mye bedre, og at han hadde vært dum. Siden ble de to bestevenner, ifølge Digerud. Etter at han noen år senere vendte tilbake til Norge igjen, arrangerte han et kurs i høyhusarkitektur på Arkitekthøgskolen.

– Folk lo nesten av meg – vi i Norge skal ikke ha høyhus, husker Digerud.

– Det kan hende høyhus kommer, sa jeg.

Når alt blir snudd opp ned

Før den tid hadde han imidlertid flyttet videre fra Manhattan til New Haven og Yale-universitetet, der han tok en mastergrad i arkitektur.

– For det første var Paul Rudolph der og underviste, og på den tiden var betongbyggene hans vidunderlige ting for studenter å være i, sier Digerud.

– Og så oppdaget jeg Vincent Scully, som underviste i arkitekturhistorie. Forelesningene hans var sånn at håret stod rett opp på hodet på deg, vet du. Billy Graham er bare forbokstaven. Han kjørte tre lysbilder samtidig, husker jeg, stod og fektet med en lang stav i mørket der og var veldig teatralsk. Hans lidenskap ble overført til oss.

Digerud husker dessuten at Philip Johnson og Louis Kahn kom og juryerte studentenes prosjekter, og snakker om da han drakk whisky med Johnson i amerikanerens feirede glasshus i New Canaan. Aller viktigst for nordmannen ble Robert Venturi-kurset han tok – ukentlige forelesninger basert på kapitlene i amerikanerens kommende postmoderne klassiker «Complexity and Contradiction in Architecture» (1966).

– Robert Venturi snudde opp ned på hele meg, sier Digerud.

– Han tegnet hus som lignet på hus, ikke sant? Alt jeg hadde lært hittil, var at jeg skulle bli verdensmester i funksjonalismen, og det kunne jeg jo, jeg hadde gått gjennom det nåløyet. En arkitektvenn tok meg med til Philadelphia for å vise meg Venturis «Mother's House». Da jeg så det, spurte jeg: «Why do you show me this shit?» Jeg fikk sjokk av dette grønne huset med pipe og buer og greier. Nei, nå står ikke verden til påske, tenkte jeg. Men det skal jeg si deg at snudde fort. Planløsningen i Venturis hus sitter som spikret i hodet på meg.

Også møtet med Venturis eldre Philadelphia-kollega Louis Kahn ble av stor betydning for Digerud. En dag i 1966 traff han Kahn på utstillingen hans på Museum of Modern Art, og der og da løste han sin yngre norske kollegas problem når det gjaldt Tarzan og trærne.

– Det var bare han og meg der. Jeg kom fra New Haven fordi jeg måtte få med meg utstillingen hans, han fra Bangladesh eller hvor pokker det var. Jeg gikk bort til ham og lurte på om han kunne vise meg noen av arbeidene sine. Så gikk vi forbi den ene modellen vakrere enn den andre og sa ikke et ord. Helt nederst på veggen hang en liten kulltegning av et tre, en litt naiv tegning. Jeg synes det er vanskelig å tegne trær, jeg, sa han, hva synes du?

Digerud gjør som han ofte gjør under intervjuet – begynner å tegne det han snakker om.

– Hvis du tegner mellomrommene i treet, det du ser mellom grenene, da står treet der plutselig, sa han. Det har fått en enorm innflytelse på tankegangen min. Jeg tenker mellomrommene i en by før jeg tenker bygget. Byggene blir på en måte grenene i treet.

Om å ikke lese Norberg-Schulz

Alt dette hadde Digerud med seg da han sommeren 1966 vendte hjem til Norge med Bergensfjord. Året før hadde han møtt en landsmann som var på besøk på Yale-universitetet, skribenten og Byggekunst-redaktøren Christian Norberg-Schulz. Møtet skulle få store konsekvenser for Digeruds profesjonelle liv. Takket være kollegaen kom Digerud hjem til jobb hos Platou Arkitekter, og takket være Norberg-Schulz våknet en interesse for Italia i ham, som har vedvart.

– Jeg kjørte ham til Philadelphia i folkevognen min og viste ham Kahn. Da falt han helt omkull, altså. Vi så Medical Centre, de høye mursteinshusene med tårn. Norberg-Schulz begynte å snakke om San Gimignano og greier, og jeg skjønte det ikke, for jeg hadde aldri vært i Italia. Det var begynnelsen på min arkitektoniske interesse for Italia. Christian var Italia-frelst. Etter å ha vært hans assistent i 30 år har jeg lært både det ene og det andre. Han var så irritert på meg, for «Jan, du leser ikke mine bøker». 

Digerud imiterer sin gamle venn.

– Var det sant?

– Ja. «Intentions in Architecture» går ikke an å lese. Jeg har prøvd meg på første kapittel. Hør her, Christian, sa jeg, jeg er med hver gang du tar disse jævla bildene dine. Så ta det med ro her. Jeg går og hører på hva du mener om ting, og det er min store glede. Skal jeg også lese om det? Nei, så slo han seg til ro med det, da.

– Og så begynte du å undervise på Arkitekthøgskolen?

– Med bakgrunnen jeg hadde, med Kahn og Venturi, ville Christian ha meg hjem og at jeg skulle begynne på skolen som lærer. Ellers hadde jeg tanker om å dra til Chicago og bli en verdensberømt arkitekt. Det var det vi tenkte på, vi unge studenter.

Han ler.

– Christian hadde en annen idé. Han fikset det med gamle F.S. Platou – jeg har lært mye av ham også.

– Så møtte du Jon Lundberg på Arkitekthøgskolen?

– Der møtte jeg Jon. Også han var Christians assistent. Da satt jeg med det huset på Skedsmokorset som er inspirert av Sea Ranch, på kjøkkenbenken. En dag sa jeg til Jon at jeg har aldri bygget et hus i Norge før, jeg trenger litt hjelp. Jon tro til, og vi laget vårt første lille kontor på den måten. Så tok vi på oss flere oppdrag, for eksempel Skyrudhuset og Sverre Digerud-huset på Kongsvinger. De to er Jan & Jon-prosjekter, som aldri kunne blitt sånn ellers.

Digerud begynner å snakke om den fem år eldre Lundbergs geometribakgrunn fra Østerrike og om hvordan han og pianisten Lundberg møttes i interessen for jazz.

– Vi satt sånn som du og jeg gjør nå, i femten år, vi, tenk på det, og tegnet på samme tegning. Han hadde mange år bak seg med Jørn Utzon i Sydney. Jeg kom med Venturi, Kahn, Bun- shaft og høyhus og det hele i baklomma. Det ble litt av et rart lite kontor.

– Hva er de viktigste kjennetegnene ved samarbeidet?

– Det ble en syntese av det vi var hver for oss. Etter at vi sluttet å jobbe sammen, kan jeg ikke tenke meg at jeg gjør noe som ikke er som snytt ut av nesa på Jan & Jon, enda det er jeg som gjør det. Jeg kunne ikke laget Rådhusgaten 23 B om det ikke hadde vært for Venturi, Vincent Scully, Michelangelo, Borromini og Jon.

Nå har Lundberg bodd lenge i Frankrike, men Jan & Jon arbeidet sammen gjennom hele 1970-tallet og brakte med sine speil, søyler og baldakiner nye impulser inn i den norske senmodernismen. På tidstypisk vis laget de også utstillinger av arkitekttegningene sine. Digerud snakker om Jan & Jons sans for å lage rom i rommet og om hvordan han betrakter arkitekten som en form for scenekunstner, som en som setter i scene. 

– Vi var ferdig på skolen klokken fire, så var vi hjemme og spiste middag, og så møttes vi på kontoret ved sekstiden og gikk hjem halv-tolv-tolv – hver dag. Og lørdag, herregud, da kunne vi sette på lp-platene våre i fred og ro og sitte og tegne oppdrag. Så timehonorarene våre lignet ingenting, men vi kunne fråtse i dette fordi vi ikke var økonomisk avhengig av den jobben. Det optimale vi fikk til, er interiøret til Universitetsforlaget. Der kom alle ideene våre om rom, variasjon over et tema og brukermedvirkning til uttrykk. Det er veldig trist at det er revet.

Digerud begynner å tegne igjen. Han snakker om hvordan han og Lundberg tenkte på interiøret som en byplan, med gater og plasser, og om hvordan de delte det inn i soner, slik at alle som arbeidet med et bokprosjekt, ble sittende rundt det Jan & Jon kalte en stumtjener, i dette tilfellet en vegg av gips. Arkitektene var interessert i hvordan et rom forandret seg når mennesker beveget seg gjennom det.

– Da vi var ferdig, beklaget forlagets sjef, Tor Bjerkmann, seg over at folk jobbet for mye overtid, de gikk jo faen ikke hjem. De likte seg så godt der.

Fra trehus til middelalderslott

Universitetsforlagprosjektet sikret Jan & Jon Houens fonds diplom i 1983. At slett ikke alle bifalt de på enhver måte fargesprakende prosjektene til «The Postmodernists Jan & Jon», som Thomas Thiis-Evensens rosa bok om dem fra 1984 heter, sier Digerud at han og Lundberg ga blaffen i.

– Hvis noen ikke skjønte hva vi drev med, gikk det heller en fanden i oss. Det er som det står i Bibelen: Forlat dem, for de vet ikke hva de gjør – et av de få sitatene vi hadde derfra.

Jan & Jon likte dessuten slett ikke alt de så rundt seg den gangen, de heller.

– Brunbeisede norske trehus som skulle prøve å være Mies van der Rohe, det syntes ikke vi noe om, og det var mye av det på den tiden. Mange av dem er ganske fine. Sverre Fehn er den som gjorde det best. Sverre var en glimrende arkitekt. Men hvis jeg bruker ham som bilde, uten at jeg skal skjelle ut ham, for hvordan vi tenkte: Det å være arkitekt for hans generasjon og Geir Grung og hele gjengen var å være verdensmester. Folk kom til dem fordi de ville ha et Sverre Fehn-hus. Ingen kom til oss, håper jeg, fordi de skulle ha et Jan & Jon-hus.

Jan & Jon ville straks sette seg ned sammen med byggherren og kreve et program, forteller Digerud. De ville ikke kjøre over andre med sine ideer.

– Det som var interessant og moro for oss, var å oppdage hva vi kunne få til hvis vi åpnet de slusene og sa: Fortell meg hva du skal ha. Det kom en kar som skulle ha et middelalderhus – et husbankhus med middelalderpreg. Han underviste i middelalderen på Blindern. Det ble et lite slott, faktisk, med høytidelig ridderhall i midten.

Selv om Digerud er skeptisk til begrepet, medgir han smilende at dette prosjektet «ble postmoderne nok». Det var nemlig som del av denne gruppen arkitekter at Jan & Jon ble kjent også internasjonalt, ikke minst fordi de deltok på «The Presence of the Past», arkitekturbiennaleutstillingen i Venezia i 1980 som for alvor satte den postmoderne formgivningen på et større kulturelt kart. Digerud kaller deltakelsen «en fjær i hatten», men legger til at også Norberg-Schulz fortjener del av æren for Jan & Jons synlighet: Han viste prosjektene deres i Byggekunst, og han kjente utstillingens kurator, Paolo Portoghesi, og var selv bidragsyter til «The Presence of the Past». Til arbeidene Jan & Jon presenterte i plakatform i Venezia, hørte baldakinen de hadde tegnet til Wenche Myhres hus i Asker.

– Vi var ikke del av gaten der Venturi og de andre kjente arkitektene stilte ut, vi var oppe på hylla over. Der hang alle de unge spirene og tittet ned på sine forbilder.

Året etter fulgte deltakelse på en post-modernisme-utstilling på Louisiana utenfor København. Digerud fremhever at Jan & Jon bidro med noe de kalte Piazza Utzon, oppkalt etter Lundbergs mangeårige arbeidsgiver.

– Jeg har begynt å si at vel, jeg skal si om jeg er postmodernist, hvis du kan forklare meg hva du mener med det. Så skal jeg si ja eller nei, sier Digerud snart fire tiår senere.

– Det ble en stil. Hiv på en bue her, påklistrede ting, og det vil jeg nødig assosieres med. Når vi laget noe, var det håndverksmessig ordentlig.

Digerud snakker om at «et rom hvor det er godt å være, kan brukes til hva som helst».

– Form follows function – for meg er det et mysterium hvordan noen kan tro på noe sånt.

En funksjon har ikke noen form, mener Digerud, og legger til at det er arkitektens oppgave å gi den det.

– Forming er det viktigste en arkitekt foretar seg, og det bekymrer meg stort at arkitektskoler undervurderer å undervise unge mennesker i å forme, for det eneste som skiller en arkitekt fra en ingeniør, er at arkitekten kan forme. Å forme er noe du må leve med og holde på med hele tiden.

Han peker på tegningene sine, som han kaller øvelser for å holde formgivningsmuskelen ved like.

– Og det handler ikke bare om å holde ved like, det handler om å oppdage ting som jeg før ikke visste noe om.

Om å ikke legge seg på sofaen

Også Digerud har, med glede, merket det seneste tiårets fornyede interesse for postmodernismen. Han sier at han endog er blitt forespurt om å bistå et større arkitektkontor i en rolle som formgivningskonsulent.

– Det betyr jo at noe av det man driver med, får betydning og til og med er av kommersiell verdi. Det interesserer meg – at man skjønner at man kan tjene penger på estetikk. Det er veldig vanskelig i Norge. Det må være et av de landene jeg kjenner til, som er minst interessert i hva arkitekter driver med.

For tiden er Digerud særlig opptatt av Y-blokkens skjebne. Senest denne morgenen tenkte han på hva som kunne bli gjort for å redde Picassos arbeid i Oslo. Kanskje kunne man lage en kubistisk skulptur, undret han, en installasjon som kunne plasseres ute i det nye regjeringskvartalet? Han omtaler å rive en bygning med Y-blokkens kvaliteter som «en ubegripelig skandale».

– Et symbol på sosialdemokratiet par excellence, men som Arbeiderpartiet ikke løfter en finger for å prøve å bevare, sier Digerud.

– Jeg er rystet.

Arkitekten har både engasjementet og arbeidslysten i behold, pensjonsalderen til tross. Han tegner videre og planlegger flere utstillinger.

– Min kone klager fælt. Nei, nå må du ikke klage, sier jeg, for skal man klare seg her i verden når man er blitt 80, gjelder det å stå på med noe. Da nytter det ikke å legge seg på sofaen. Jeg går fem kilometer hver dag – frem og tilbake til kontoret.

Først og fremst står en Digerud-villa ved Huk på Bygdøy snart helt ferdig. Arkitekten kaller den store betongsylinderen «mitt Pantheon».

– Jeg tør ikke tenke på hva det huset koster. Det er ikke blitt bygget en slik villa siden Arneberg og Poulsson. To ganger er den blitt nektet av Plan- og bygningsetaten. Første gang var det fordi de mente huset var for pompøst. Pompøst, sa jeg, hvis det er ett sted i verden hvor det er pompøse hus, er det jaggu på Bygdøy.

Digerud blar i en av sine utallige tegneblokker. Gorky, Le Corbusier, Cézanne, Picasso – påfallende mange modernistiske helteskikkelser dukker opp ved navns nevnelse i tegningene til en arkitekt som først og fremst er kjent som postmodernist. Digerud siterer teksten han har skrevet på en av tegningene:

– «Postmodernismen har modernismen som bakgrunn. Modernismen har antikken som rettesnor og mennesket som utgangspunkt for proporsjoner. Le Corbusier er postkubist og del av modernismen. Arkitekturen og maleriene er abstrakte figurasjoner i abstrakte komposisjoner.»

Han smiler igjen.

– Hvis dét er postmodernistisk tankegang, da skal jeg leve med den.

– Hva tenker du om din og Jan & Jons plass i norsk arkitekturhistorie?

– Jeg tror vi har en plass fordi vi har konsentrert oss om estetikk, svarer Digerud.

– Vi har klart å sette ord på, tegne og få bygget noe som kan assosieres med verdifulle ting i vår kultur, og da mener jeg musikk, malerkunst, teater og dans. Alle disse tingene har hele tiden inngått i diskusjonen vår når vi har jobbet – en tverrfaglighet. Og for all del – at vi tar ting så seriøst at vi tillater oss å ha moro med det, spøke med det. For en spøk er ikke en spøk hvis det ikke er alvor. Jeg tror vi har klart i hvert fall å sette spørsmålstegn ved den litt kjedelige, opprutede verdenen som vi fortsatt ser.

Kåre Bulie bidro i fjor med en tekst til «Arkitektoniske fantasier», en bok om og med Jan Digeruds tegninger.