Arkitektnytt

Da Einar Jarmund (57) skulle gi navn til sitt nye arkitektkontor, gikk tankene hans til et blad han, i likhet med utallige norske barn, leste og likte som liten: Donald Duck.

– På norsk het det jo Donald Duck & Co. Jeg har alltid likt & Co, sier han.

Derfor ble navnet Einar Jarmund & Co. Grunnleggeren har akkurat vist frem loftet ved Solli plass som skal bli firmaets hjem, terrassen og det digre solcellepanelet på taket inkludert. Han pleide å holde til i det brutalistiske John Engh-anlegget på den andre siden av plassen, så Jarmund har ikke flyttet langt. Nå sitter arkitekten som er kjent for sitt mangeårige arbeid med kontoret Jarmund/Vigsnæs, på en benk i Hydroparken like over gaten, ved fontenen og Odd Tandbergs såkalte conglovegger, og snakker om hvor morsomt det er å starte på nytt.

– Og så gjør jeg noe så politisk ukorrekt som å oppkalle firmaet etter både for- og etternavnet til en hvit, 57 år gammel mann.

Han ler. Han eier da også hundre prosent av firmaet. Fra 1. september består det av 13 personer.

– Jeg vil kalle det en noe mer fokusert virksomhet enn Jarmund/Vigsnæs, fortsetter han.

– Jarmund/Vigsnæs var en mangefasettert praksis. Einar Jarmund & Co fokuserer på tre hovedområder: Det ene er det jeg pleier å kalle systematisk boligkvalitet – boligprosjektering basert på en rasjonaliseringstankegang. Gode boliger synes jeg er en mangelvare i Norge i dag. Det andre beinet er komplekse antikvariske sammenhenger. Vi har erfaring både fra Arkitekthøgskolen og fra Forsvarets ledelsesbygg. Det tredje beinet er det jeg litt flåsete har kalt fritidssamfunnet. 

Han ler igjen.

– Vi har opparbeidet en god del erfaring med destinasjonsutvikling i fjellet. Nå har vi rekkehus for ferieformål under bygging i Utah, på et sted som heter Powder Mountain. Vi har også utviklet et prefabrikkert hyttesystem som heter Vy, og solgt 400 hytter i Norge.

Enkeltboligene og -hyttene, derimot, tror Jarmund at andre løser bedre enn hans nye firma.

– Så synes vi også at det er vel verdt å ta miljøutfordringen på alvor, noe vi begynner med med våre egne lokaler. Jeg er overrasket over den grønnvaskingsretorikk som benyttes i så stor grad innen vårt fag for tiden. Det er jo ikke et prosjekt som lanseres uten at det er det grønneste og det mest miljøriktige. Det er en gjeng av oss som har veldig lyst til å dele ut grønnvaskingsprisen, og det er mange prosjekter som aspirerer til den.

Jarmund begynner å snakke om vår tids appetitt på å rive eksisterende bygg for å sette opp nye. Han nevner Ruseløkka skole, som lå bare noen steinkast unna benken han sitter på.

– Det er helt spinnvilt at Ruseløkka, som stod der i 147 år, ble revet fordi man skal bygge ny skole, som har en stipulert levetid på 30 år – med Byantikvarens velsignelse. House of Oslo er et annet eksempel. De river et fungerende kontor- og næringsbygg fra slutten av 1960-tallet og setter opp et nytt, som er femti prosent større. Noen av oss er veldig begeistret for at Olav Thon nå har snudd når det gjelder Gunerius-kvartalet. Jeg er vokst opp på Tåsen. For en liten gutt derfra var det to innfallsporter til byen: å ta Sognsvann-trikken til Nationaltheatret eller Vippetangen-bussen til Storgata. Som tiåring å gå inn gjennom varmluftsgardinen på Gunerius – det er et sterkt minne om hva jeg opplevde som modernitet.

Å forbli liten

Nyere norsk arkitekturhistorie skal Jarmund komme til å vende tilbake til. Først må han imidlertid forklare hva som ligger bak oppløsningen av en av de mest profilerte duoene i landets samtidsarkitektur, som så sent som i fjor fikk Grosch-medaljen for sin innsats.

– En ganske sterk vekstperiode tvang frem en diskusjon knyttet til ansvar, eierskap og organisering, svarer Jarmund.

– Det viste seg at et kontor på 28 personer var noe helt annet enn et kontor på 15. Vi hadde vært rundt 15 i 20 år. Så ble vi 28. Konklusjonen på diskusjonen var at vi heller ville forbli små og dele oss enn å bli et stort arkitektkontor. Delingen reflekterer til en viss grad også utvikling av ulike interesseområder blant eierne.

– Så det var en planlagt skilsmisse?

– Det var det. Diskusjonen har foregått gjennom flere år. 

1. april forlot Einar Jarmund Håkon Vigsnæs og Alessandra Kosberg, kontorets tredje partner. Jarmund/Vigsnæs er i tillegg til Jarmunds nye firma nå blitt til Vigsnæs + Kosberg ++ Arkitekter.

– Kontoret har i stor grad vært drevet med ulike avdelinger gjennom mange år, fortsetter Jarmund.

– Så det var ingen oppdragsgivere som var i tvil om hvem de tilhørte. I praksis delte vi kontoret 40/60. Jeg eide 40 prosent av Jarmund/Vigsnæs, så jeg tok med meg 40 prosent av de ansatte og oppdragsgiverne, grovt sett.

Til Jarmunds målsetninger med sitt nye firma hører også å skape «Norges hyggeligste arkitektkontor». Da Einar Jarmund & Co stilte lag i Holmenkollstafetten, fikk deltakerne en cap med «Norges nyeste arkitektkontor» på. Gründeren selv løp ikke, men karakteriserer resultatet som «bra».

– Litt på fleip har jeg pleid å si at jeg har lurt på om jeg skal starte arkitektkontor eller restaurant. Nå skal jeg lage noe som er en slags krysning. Vi får et fantastisk fint kjøkken med pizzastein og vinskap, og målet er å ha varm lunsj hver dag. Matlagingen er på en måte det motsatte av arkitekturen, for den er så rask. 

Han ler.

– Når du jobber med noe som tar minimum to år å få materialisert, er det å jobbe med mat, som tar kanskje to timer fra du begynner å tenke på det, til du har spist ferdig, veldig befriende.

Mye større enn de 13 som er på plass fra september, skal firmaet heller ikke vokse seg. Jarmund anslår rundt 16 som målet.

– Mange sier at i kunnskapsbedrifter er 20 til 50 ansatte en veldig utfordrende størrelse. Nå kan ikke jeg nok om romerske hærstrategier, men det finnes en romersk militær enhet som består av seksten personer, en leder og femten mann.

Jarmund snakker om at å starte på nytt også gir mulighet for å spisse interesseområdene sine. Blant dem er altså prefabrikasjon. Jarmund vil ta med seg erfaringene fra hyttesystemet Vy inn i andre deler av byggenæringen.

– Det er en utfordring i Norge, som har de høyeste byggekostnadene i verden, å bygge både godt og rasjonelt. Vi mener å ha noen tanker som vi har lyst til å prøve ut i praksis. Noe av det kan vurderes som kontroversielt, for arkitekter har jo tradisjonelt skullet finne opp arkitekturen på ny hver eneste gang. Nå er jeg blitt såpass gammel at jeg tenker at dersom man har tegnet et godt hus, kan man kanskje foredle det – at man gjennom repetisjon kan oppnå ting som er både rimeligere og av bedre kvalitet.

Byggfruens sorg

Jarmund og Vigsnæs startet kontor sammen i 1995. Fire år tidligere var Jarmund kommet hjem fra Seattle, hvor han hadde studert så vel som undervist og arbeidet på arkitektkontor. Først hadde han overtatt en lærerstilling på Arkitekthøgskolen som også Vigsnæs hadde hatt. Fra 1993 hadde de begge drevet enmannspraksis.

– Etter to år fant vi ut at vi kanskje skulle gjøre det sammen istedenfor hver for oss, sier Jarmund.

– Kan du peke på en rød tråd gjennom årene i Jarmund/Vigsnæs?

– Når man ser på hvilke typer oppdrag vi hadde, avtegner utviklingen av norsk bygge- og arkitektbransje seg. Vi brukte de første ti- tolv årene på offentlig institusjonsbyggeri. Samtidig holdt vi alltid på med privatoppdrag – eneboliger og hytter. Den siste tiden hadde Jarmund/Vigsnæs knapt nok et eneste offentlig oppdrag, fordi innkjøpsordninger for offentlige oppdrag har endret seg totalt. Vi har i senere år i all hovedsak jobbet for private eiendomsutviklere.

Igjen vender Jarmund tilbake til det private, men egeninitierte hytteprosjektet Vy.

– Jeg pleier å si at det ikke finnes noe tristere for en arkitekt enn å fortelle en byggfrue at det hun ønsker seg, det har hun ikke råd til.

Han ler igjen.

– Bakgrunnen for Vy var det forsmådde blikket til en byggfrue som har fått beskjed om at hun ikke har råd til den hytta hun ønsker seg. Et par som er kommet så langt at de har oppsøkt et arkitektkontor, har drømt lenge. Det vi har oppnådd med Vy, er å kunne tilby det vi mener er en arkitekttegnet høykvalitetshytte, til to tredeler av prisen til en enkelthytte.

På spørsmål om det finnes noe Jarmund/Vigsnæs-prosjekt som er særlig betegnende for praksisen, begynner Jarmund å snakke om Arkitekthøgskolen (AHO), anlegget kontoret fikk Houens fonds diplom for i 2003.

– Arkitekthøgskolen var en eksersis i rasjonelle løsninger. Det er det rimeligste høyskolebygg Statsbygg har gjennomført noensinne. Det var veldig viktig for oss. Vi vant konkurransen etter å ha drevet kontor i tre år. 

– Hva fikk dere til der?

– Vi har alltid vært på søken etter en form for karaktersterk arkitektur, en arkitektur som er skulpturell og har en grad av tekstur, som jeg vil påstå at Arkitekthøgskolen fortsatt preges av. 

Han tenker seg om.

– Jeg pleier å si at jeg brukte tre år på Arkitekthøgskolen og fire år på Forsvarets ledelsesbygg på Akershus. Så hadde vi en mellomfase da Jarmund/Vigsnæs egentlig kastet bort to år. Vi vant to store konkurranser i 2006, Kvadrat kjøpesenter og Norefjellstua. Begge to ble kansellert på grunn av finanskrisen. Vi tjente penger på det, men i begynnelsen av 2009 reduserte vi antall ansatte fra 20 til 11. Det var også delvis fordi vi stod på få bein. Egentlig hadde vi et prinsipp om at vi bare skulle drive med prosjekter på under 10 000 kvadratmeter, men det hadde vi fraveket med de to konkurransene. Vi ble fristet. Det jeg vil gjøre nå, er å fokusere på de mellomstore prosjektene, hverken de små eller de store. Dersom muligheten byr seg for større prosjekter, ser vi det som riktigere å inngå samarbeid med andre kontorer. Flere aktører vil gi mulighet for en rikere arkitektur. 

Antiseptisk i Bjørvika

Jarmund vender tilbake til AHO igjen og snakker om løsninger som har en tidløshet over seg. Da han og Vigsnæs påbegynte prosjektet, hadde de Oslo lysverkers gamle transformatorverksted å forholde seg til.

– Det er en takknemlig oppgave å jobbe med eksisterende strukturer. Det gir også en tidsdybde til arkitekturen som jeg er veldig interessert i. Ved kombinasjonen av en eksisterende logikk og en ny logikk kan du komme frem til løsninger som du aldri hadde kunnet drømme om hvis du skulle starte fra scratch. Hele inngangssituasjonen på AHO ville vi aldri kunnet finne på om det var et nybygg. Det har medført en interesse for å jobbe med eksisterende strukturer, som vi har gjort en god del.

Oppgraderingen av Vestkantbadet er nok et eksempel – en anbudskonkurranse Jarmund/Vigsnæs vant allerede i 1997. Jarmund snakker om en dialog med fortiden og om at han selv har vært med på å prøve å utvide horisonten for hvordan man forholder seg til eksisterende strukturer.

– Noe av det viktigste for oss da vi laget AHO, var å finne frem til en riktig karakter, en riktig stemning. Det var en takknemlig oppgave, for industribygget fra 1930-tallet som stod der, hadde nesten helt riktig karakter. Vi trengte i prinsippet å gjøre minst mulig. 

Jarmund mener de ga skoleanlegget det han kaller «en verkstedkarakter».

– I forlengelsen av det står Forsvarets ledelsesbygg, som er nytt. Ingen hadde bygget på Akershus på 113 år. Vi arbeidet med en arkitektur som vi bevisst sa at ikke skulle stå i sterk kontrast. Vi ønsket at det skulle være et bygg som knyttet seg til fortiden.

Arkitekten peker på at Forsvarets ledelsesbygg var et forsøk på å synliggjøre alle lag av historien. Han snakker om forsvarsmuren fra 1600-tallet som de oppdaget, som de ansatte nå passerer over når de går inn i heisen.

– Motstanden som ligger i å forholde seg til eksisterende strukturer, tror jeg skaper en bedre arkitektur. Derfor synes jeg det er utrolig trist at hele Bjørvika er planlagt antiseptisk, rengjort for gamle spor. Havnelageret er det eneste som er igjen. Jeg stod på operataket sammen med noen amerikanske venner og prøvde å forklare hva som var der før. Det er veldig vanskelig. Jeg håper inderlig den holdningen har endret seg når vi kommer til Filipstad.

Jarmund er kritisk til Bjørvika-utviklingen på flere måter. Han mener mye av bebyggelsen der mangler «den skala- og detaljmessige rikdom en byarkitektur bør ha».

– Det er enkelt å sammenligne Bjørvika med HafenCity i Hamburg. Bjørvika er utbygd av noen få store aktører og et relativt lite knippe arkitekter. I HafenCity tok man utgangspunkt i at en god by er et resultat av mange personers innflytelse. Derfor er strukturen delt opp i mange små tomter som gir en variasjon i byen. HafenCity er mye mer vellykket. 

På spørsmål om hvordan det står til med norsk arkitektur akkurat nå, er da også Jarmunds svar delt.

– Norge preges av en rekke enkeltbygg av høy kvalitet, som får velfortjent internasjonal oppmerksomhet, begynner han.

– Men den store mengden byggeri er jeg noe mer kritisk til. Det går spesielt på slike ting som bolig- og bokvalitet. 

Han tenker seg om.

– Kanskje særlig i urban sammenheng. Mye av byggeriet som foregår, synes jeg mangler kvalitet. Eksempelvis er en norsk balkong i dag en horisontal skive som henger utenpå en fasade og bare har glassrekkverk. Det er ikke et mellomrom mellom inne og ute, som det kunne og burde ha vært.

Planlegging fra dobbeltsengen

Allerede tidlig på barneskolen slo Jarmund fast i en stil han skrev, at han ville bli arkitekt. Dermed mener han å kunne dokumentere overfor sine eldre søstre, Kristin og Grete Jarmund, som begge tok samme utdannelse før ham, at han var først ute. At familien er preget av tre arkitekter, har likevel ikke ført til noen tett meningsutveksling om temaet.

– Det er først i de senere årene at vi har begynt å diskutere arkitektur. Begge mine søstre gikk i Trondheim, og sånn sett var de borte i en viktig fase av mitt liv. Så egentlig har jeg ikke hatt noe nært arkitektonisk forhold til dem. Vi er vel også relativt ulike i tilnærmingen til faget.

Alle vokste de imidlertid opp med både en far og en mor som hadde hatt et ønske om å bli arkitekt, men ikke ble det.

– Faren min er bygningsingeniør. Han konstruerte høyblokka i regjeringskvartalet og jobbet tett sammen med Erling Viksjø og mange andre arkitekter. At jeg har to søstre som er arkitekter, og at jeg er yngst, var mye av årsaken til at jeg måtte dra til USA.

Jarmund snakker om at drivkraften hans alltid har vært å lage ting – å få materialisert en tankegang. For ham har det vært avgjørende å være en byggende arkitekt.

– Lenge pleide jeg å si at vi ikke driver med planlegging, bare med bygging. Nå har vi mange planleggingsprosjekter, men det er litt som at vi driver med byplanlegging fra dobbeltsengen og utover, ikke motsatt. Du må få leilighetsplanen til å funke først.

Fortsatt regner Jarmund Sverre Fehn som enkeltarkitekten som har vært viktigst for ham – men på grunn av undervisningen hans heller enn på grunn av bygningene Fehn tegnet.

– Det var en konvensjonsløs tenkning rundt det å bygge, som gjør at jeg vil tørre å påstå at Arkitekthøgskolen vi skapte, ikke er så veldig fehnsk. Noen har forsøkt å definere en slags Oslo-skole som en fehnsk tradisjon. Vi synes ikke Arkitekthøgskolen faller helt på plass i den. Fehn var mye mer ukonvensjonell i sin undervisning enn i sin arkitektur. 

Også USA er forblitt viktig for Jarmund, og han underviser der jevnlig. Da han ankom University of Washington i 1987, møtte nordmannen en helt annen verden enn den han kjente fra hjemlandet.

– Det var helt fantastisk å flytte til Seattle fra Oslo i 1987. 1987 var høydepunktet i jappetiden: Morten Harket og Dan Børge Akerø var de største heltene. Dette var i grungeperiodens oppstart i Seattle, og du kunne gå på konsert og se fire helt vanlige karer stå og spille helt vanlig musikk. Jeg lærte en form for amerikansk pragmatisme der. Et aspekt ved pragmatismen er det ujålete, som etter min mening er amerikansk arkitektur på sitt beste.

I USA ble han også nærmere kjent med landets rike musikktradisjon og et band som R.E.M., en interesse som har vedvart i den grad at han kaller den unge Texas-musikeren Gary Clark jr. «den store helten for tiden». Da Jarmund vendte hjem fire år senere, ble han møtt av et ganske annet Norge enn det han hadde forlatt.

– Da fantes det ikke en eneste jobb. Så jeg pleier å si at Jarmund/Vigsnæs er et kontor som ble startet av nød. Jeg har i praksis aldri hatt noe ansettelsesforhold. Jeg har vært på ett intervju. Det var hos Snøhetta. Da var forutsetningen at jeg måtte flytte til Kairo, men jeg var nygift og hadde et nyfødt barn, så det var ganske uaktuelt.

Arkitekten som etterforsker

Da han og Vigsnæs startet kontor sammen, hadde de det Jarmund kaller «en viss trang til å være i opposisjon til det norske arkitekturfeltet».

– Til en viss grad så vi på oss selv som opportunister i det norske arkitekturlandskapet. Det gikk på to ting: på den ene siden en hyperrasjonell tankegang, på den annen side en skulpturell tilnærming til arkitekturen. Veldig mange av prosjektene er preget av det, sier han og nevner Svalbard forskningspark som eksempel.

– Jeg har også alltid tenkt at det vi har holdt på med, har vært en forlengelse av en postmoderne arkitektur: en utforskning av arkitekturens potensial for å kommunisere. Kvitsøy trafikksentral er et betegnende prosjekt – en flertydig arkitektur som har et stort omfang av referanser i sin utforming, og som kommuniserer gjennom form og materialbruk. 1980-tallet var jo det postmoderne tiåret.

Jarmund snakker om inspirasjon fra sine kolleger Aldo Rossi og Giorgio Grassi og den italienske rasjonalismen de representerte, og fra amerikaneren John Hejduk. Likevel kaller han det «en utfordring» å studere arkitektur på 1980-tallet.

– Det var jo ikke så mye fint som ble bygget. Jeg vil tro at det er det dårligste tiåret i arkitekturhistorien, sier han og smiler.

– Vi prøvde å være begeistret for en arkitekt som Richard Meier. Mens jeg bodde i Seattle, var jeg på en forelesning med Jacques Herzog – veldig tidlig i Herzog & de Meurons karriere. Da tenkte jeg: «Herregud, her er det endelig noen som presenterer arkitektur.» Jeg var så langt fra å løpe til nærmeste reisebyrå og kjøpe enveisbillett til Basel. Materialiteten og den historiske forståelsen som lå i de tidlige Herzog & de Meuron-byggene, var fantastisk.

Jarmund nevner en artikkel Herzog skrev, der sveitseren som en respons på Le Corbusiers visjon om arkitektur som et samspill mellom volumer i lys spurte: Hva hvis det regner?

– Herzog fremholdt at kriminaletterforskeren i mye større grad bør være idealet for arkitekten. Jeg er helt enig: Du skal angripe hver oppgave omtrent slik en kriminaletterforsker angriper et åsted. De beste prosjektene er de som tegner seg selv, en åstedsgranskning som genererer resultatet.

Inspirert av fjorårets arkitekturbiennale i Venezia snakker Jarmund med begeistring om arkitektur som evolusjon heller enn revolusjon. Av internasjonale stjerner er han begeistret også for Jean Nouvel og hans «skulpturelle, kommuniserende tilnærming». Han trekker dessuten frem Mies van der Rohes sterke interesse for å bygge som en inspirasjon.

– I norsk sammenheng er det én arkitekt som går utenpå alle andre: Magnus Poulsson, fortsetter Jarmund.

– Det er en skulpturell styrke i det han gjør, og en evne til kontinuerlig fornyelse.

Jarmund vedkjenner seg Poulssons innflytelse på sin egen praksis. Han trekker frem Høyres Hus, en bygning han mener mangler sidestykke i Oslo.

– Den har en djervhet i komposisjonen som er fabelaktig. Du har en førsteetasje som er transparent ut mot fortauet, en veldig monumental inngang til kontordelen, som er nærmest nygotisk, og en annenetasje som henger ut over fortauet og tar del i Studenterlunden. Og så har du noen etasjer med brødtekst, de horisontale vindusbåndene, og deretter Høyres del på toppen, en vertikal komposisjon, en art deco-topp.

Jarmund er i det hele tatt opptatt av Oslos arkitektur, enten bygningene er fra århundreskiftet, som huset hans nye firma skal arbeide i, eller fra mellomkrigstiden. Fra sitt sete i den modernistiske Hydroparken peker han over gaten, på den renessansepregede hjørnegården Ole Sverre tegnet sent på 1800-tallet, og på Astrup-brødrenes funksjonalistiske Medicinske selskap like ved. Han snakker om Erling Viksjøs høyblokk på parkens andre side og om Bjercke og Eliassens bygning for Oslo lysverker lenger borte på Solli plass.

– Det finnes en veldig rik Oslo-tradisjon. Du kan også gå ned gaten og se på Torp & Torps boliger, de gule, grønne og røde.

Han kaller fenomenet «en slags hverdagsfunkis». Han mener at mange av Oslos eksempler har «enormt høy urban kvalitet», og at utviklingen av funksjonalismen skjedde på byens premisser.

Einar Jarmund smiler igjen.

– Jeg er vokst opp i et funkishus, og jeg er en sånn som ser store kvaliteter i Tåsensenteret, som nå dessverre står for fall.