Arkitektnytt

– Velkommen til oss! Det er litt rotete. Vi satt oppe i hele natt med med et prosjekt, så vi er kanskje litt overtrøtte, advarer Astrid Rohde Wang, mens vi ennå venter på de to andre partnerne i Gartnerfuglen – Olav Lunde Arneberg og Ole Larsen. Det hersker en lattermild stemning i det gamle skomakerlokalet i Hegdehaugsveien i Oslo sentrum. 

Gartnerfuglen mottok nylig Oslo Arkitektforenings arkitekturpris for murtilbygget «Ungen», midt i den gamle trehusbebyggelsen på Sagene. Gartnerfuglen har tidligere fått god omtale for den lille fiskehytten «Gjemmestedet» i Telemark, et jakttårn og «luksuriøst tilfluktsted» på et jorde sør på Mallorca og hytten «Thordentopp» på Hardangervidda, som vant Wallpaper-kåringen W Awards, for beste «gjemme-seg-bort»-sted.

– Er det gøy med oppmerksomhet? 

– Det er gøy, men vi jobber i prosjektflyt hele tiden og ser oss derfor ikke så mye tilbake. Derfor er vi heller ikke opptatt av hva folk skriver om oss. Det eneste jeg vil er å bygge, sier Wang mens Arneberg og Larsen entrer lokalet.

Kjedelig blir morsomt

Det lille kontoret i Hegdehaugsveien er på en måte rotete og ryddig på samme tid. Et lavt bord dekker store deler av rommet, mens «gulvet» vi sitter på rundt bordet, egentlig er et liggende skap, hvor dørene kan tas av og brukes som ryggstø.

– Måten vi sitter på har en helt pragmatisk grunn. Da vi flyttet inn, fjernet vi et laminatgulv, og var veldig fornøyd med et gullforgylt skomakergulv som kom frem. Men det gikk knapt én dag før gullsmeden under spurte hvor alle lyden kom fra. Da ble det fort trinnlydsplater, forteller Larsen.  

Denne høsten er det mest eneboliger og hytter som tegnes på kontoret, som synes å gjennomsyres av ektefølt arbeidsglede og vitebegjær. 

– De kjedelige oppgavene finnes, men poenget er å gjøre også dem morsomme. Å angripe dem like seriøst som de andre oppgavene. Det er ikke alltid gjennomførbart, men verdt et forsøk. En morsom oppgave er en oppgave med mange krevende problemstillinger, hvor en må lære nye ting og gjerne har en tiltakshaver som er med på å strekke seg litt ekstra, sier Larsen. 

– Strekke seg lenger økonomisk? 

– Nei, mer å ha tillit til at vi gjør noe mer enn å tegne arbeidstegninger og søke kommunen. Vår oppgave er også å være nysgjerrige, se ting på nye måter og sette spørsmålstegn ved hvorfor ting er som de er. 

Fotballcup-stemning

På Malmøya, i fjordlandskapet sør for Oslo sentrum, fikk Gartnerfuglen en slik oppgave. I prosjektet «Nikkesmelle», oppkalt etter en sjelden nellikplante som vokser på øya, fikk de lov å være ekstra grundige i skissefasen. 

– Huseierne var med på ganske ekstreme ideer, samtidig som de hele tiden ga sin hverdagslige rasjonalitet til prosjektet, sier Larsen. 

– Hva er ekstreme ideer? 

– Det er å utfordre normalitet og utforske måter å bo på som man kanskje ikke er vant til. Dette er et hus på grensen til en fredet furuskog. Vi snakket mye om følelsen av å gå tur i skogen i sitt eget hus – og alt det innebar. Huset er derfor bygget opp som en reise.

– Er det frihet dere søker? 

– Nei, jeg tror ikke frihet nødvendigvis er så gøy, heller. Det er alltid en tomt, et landskap, en tiltakshaver, lover og regler. Altså ikke frie tøyler – og takk Gud for det. Frie tøyler er kjedelig, sier Wang. 

For arkitektene er det viktig at hele teamet rundt et prosjekt skal ha det gøy. Arkitekter har ofte et dårlig rykte blant andre yrkesgrupper, mener kontoret. 

– Mange håndverkere er overrasket over at vi er hyggelige og nysgjerrige på deres tanker og erfaringer. Det sier litt om forholdet mellom arkitekt og bygger. Ved å prøve å lage en god fotballcup-stemning har vi erfart at vi får til mye mer, med få ressurser. Håndverkere skal også ha det moro på jobb, og vite at de kan bruke sin fagkunnskap, sier Wang.  

Fuglen som pynter

Det kan virke langt fra verdens nest største øy, Ny-Guinea, til et norsk arkitektkontor. Men det eiendommelige navnet Gartnerfuglen er hentet fra en fugl fra øya helt vest i Stillehavet. Den store spurvefuglen kalles også løvhyttefugl fordi hanfuglen kurtiserer hunfuglen med å bygge hytte av kvist og pynter utenfor med alt fra sneglehus og blomster, til den litt mer moderne varianten –plastkorker og sigarettsneiper.

Fuglens blikk for detaljer har en slags gjenklang i Gartnerfuglen-arkitektenes egne metoder. Oslo Arkitektforenings jury beskrev den slik: «Det er tydelig i prosjektet [«Ungen»] at Gartnerfuglen har vært opptatt av verdien i de små tingene. Selv om prosjektet er lite, har det en stor rikdom av mindre situasjoner og detaljer». 

Det var Arneberg som kom opp med kontornavnet etter inspirasjon fra et naturprogram på BBC. 

– Det handler om å hente inspirasjon fra uventede steder, og i det andre mennesker ikke ser verdien av. Noen gartnerfugler samler på knalloransje sopp og andre på glinsende biller, for så å line dem opp på en nydelig skogbunn. Det viser både at det finnes en evolusjonær estetikk, men også en nytte i estetikken. 

Kunnskap, ikke teknologi 

– Gartnerfuglen kan jo også symbolisere en slags ekstra varhet for naturen. Er det en miljødimensjon i arbeidet deres? 

– Ja, vi jobber mest med små prosjekter og en leveregel er at ting ikke må overkompliseres. I store prosjekter har du krav til et maskineri for optimal energieffektivitet, mens i små prosjekter, og i livet ellers, lever vi med tanken om «high knowledge, low technology». Vi bygger hus som er gode på en naturlig måte og som kan repareres. Vi vil heller ikke bygge for mye, eller unødvendig stort, sier Wang. 

Hun forklarer at dette handler om det primitive ved arkitekturen, som å bruke ekte materialer med lang varighet og ikke overkomplisere det teknologiske ved en bygning. 

– Vi forsøker å se forbi samtidens produkttrender og mot mer grunnleggende arkitektoniske prinsipper om lys, luft og varme, sier Wang. 

Hun synes det er betenkelige at vi i dag gjør vårt ytterste for å nøytralisere naturen og årstidenes påvirkning på livene våre. At det å åpne vindu for å slippe inn luft på en varm sommerkveld, eller å ta på seg en god ullgenser på en sprengkald vintermorgen, ikke lenger skal være en del av livet. 

– Vi prøver også å kjempe mot at interiør hele tiden må forandres. Jeg var denne uke på befaring i et eldre bolighus og prøvde egentlig å overtale dem til å beholde huset som det var. Det greide jeg!

– Er det vanskelig for folk å forstå? 

– Nei, de fleste vil at livet skal være lett og at pengene skal strekke til. Jeg tror folk blir lettet når de får høre at man kan ha trepanel fra 1960-tallet og fortsatt være innafor. 

Også juryen i OAFs arkitekturpris ser spor av denne tenkningen i prosjektet «Ungen». De skriver at prosjektet er «et motspill til tidens masseproduksjon av boliger», og at det kan sees som «en kritikk av byggebransjens ofte enkle definisjon av bærekraft og verdiskapning, som ofte er fokusert på energiregnskap og salgssummer».

– Hvis en hele tiden skal bruke de nyeste tekniske løsningene for å være mest miljøvennlig, blir de utdatert i løpet av færre år enn om man ikke gjør noen ting. Kan man bruke noe som varer lenger enn den siste «boblen» fra ventilasjonsbransjen, kan det bety mer i den lange sammenhengen, sier Arneberg. 

«Vakker ruin»-testen 

Et Gartnerfuglen-hus skal derfor være noe mer enn den skjøre løvhytten til den opprinnelige gartnerfuglen. Det skal stå lenge, være bestandig og være et hus som beboerne ønsker å ta vare på og knytte tilhørighet til. 

– Vi har jo ofte tatt testen på prosjekter i idéfasen og spurt: «Blir dette en vakker ruin?» Vi har gått i de samme fellene som andre arkitekter og sett på blogger med materialer som virker bra, men så tar du «vakker ruin»-testen, og så forstår at det ikke vil fungere, sier Wang.

– Hvordan sikrer man at folk får lyst til å ta vare på et hus? 

– Da må man etterstrebe kvalitet og vise at noen har brydd seg og tenkt gjennom ting. Ikke minst må man vise materialenes kvaliteter og skjønnhet. I den forstand vise kunden at bygningen har en verdi utover bruken her og nå. Vår oppgave er ikke bare tiltakshavers behov, men også bygningens behov, sier Larsen.   

Wang tror også det er viktig at arkitekter innser at dem som i dag vil ha et arkitekttegnet hus, i utgangspunktet er ressurssterke mennesker, med overskudd til å realisere seg selv med boligen. 

– Da har vi et ansvar for å fortelle dem at du trenger ikke ha det dyreste kjøkkenet eller følge moten for å realisere deg selv, sier Wang. 

Men dette handler ikke kun om penger, understreker Larsen.

– Mange har svært sparsommelige budsjett, men har store drømmer og lurer på om det er mulig å tenke noe annet enn ferdighus. På et vis har de en umulig utfordring, som de vil at vi skal bidra til å utforske, sier han. 

Parallell virkelighet 

De tre gartnerfuglene understreker at de egentlig tror alle arkitekter på ett vis etterstreber de samme idealene – uansett hva de tegner. De heier på alle som bryr seg. 

At store deler av byggeriet i Norge er blitt slik det er blitt, handler mer om etablerte oppdragsgivere med en forventning til hva de får av arkitektene, mener Wang.  

– De kan innkalle til arkitektkonkurranse, hvor folk jobber nærmest gratis, og så får de tre kjempegode forslag til å utvikle en tomt de kommer til å tjene sinnsykt mye penger på. Vi er heldige som lever i en parallell virkelighet, hvor vi heller kan jobbe med de små tingene, sier hun.

– Som nyetablert ble dere skremt av bransjen, har dere sagt, og at det derfor var fint å starte noe eget? 

– Ja, vi jobber i dag mer slik vi gjorde på skolen. Vi bruker tid på detaljene og forholder oss ikke i så stor grad til maskineriet som ligger over mange andre arkitekter, som blir tvunget til å gjøre valg man i utgangspunktet vet ikke er den beste løsningen. 

I tillegg handler det om å få lov til å bygge for kunder som man vet hvem er og som man kan ha en dialog med om hvordan det blir å bo der. 

– Tegner man en boligblokk, vet man ikke hvem som skal bo der, men man har en tiltakshaver som skal tjene mest mulig penger. Det er helt greit, men det er noe annet å jobbe for noen som først investerer alle pengene sine og dernest tid, krefter, vilje og drømmer i et prosjekt. Å få lov til å tegne for dem, er en stor belønning i seg selv, sier Arneberg. 

Gartnerfuglen er også i overkant interessert i utforskningsbiten av et prosjekt. Tradisjonelt er det liten plass til dette i et arkitekturprosjekt, forklarer Larsen. 

– Folk vil ikke legge for mye penger i ideer, drømmer og noen streker på et ark. Samtidig er den prosessen ekstremt viktig. Den setter retningen for prosjektet. Det er mye krefter i spill, som senere kommer inn og filer av ideene. Hvis du ikke har en solid grunnidé er det fort gjort at ting blir anonymt og kjedelig, sier han. 

Ingen signaturbygg

Gartnerfuglen har valgt å ta med Arkitektnytt-fotografen opp på loftet av den nygotiske Trefoldighetskirken i Oslo fra 1858, tegnet av arkitektene Alexis de Chateauneuf og Wilhelm von Hanno. Mellom den indre og den ytre domen er det et rom, som Thomas Thiis-Evensen, arkitekt og professor ved AHO, gjorde dem oppmerksomme på. 

– Det er først og fremst et fascinerende sted, men også relevant for prisen til «Ungen» fordi det viser hva man kan få til med tegl, sier Larsen. 

– Uten sammenligning forøvrig, ler Arneberg.

– Tegl er hovedmaterialet i prosjektet «Ungen». Noe også juryen påpeker er et vellykket grep. Hva er det med tegl? 

– Det blir en vakker ruin, ler Wang, før hun prøver å forklare at «tegl» ikke er viktig i seg selv. 

– I prosjektet på Sagene trengte vi et materiale som brøt med trehusbebyggelsen, for å få bygget i en skala som passet med området. Da var tegl fint, fordi det spiller på tradisjonen i området, fremfor betong eller stål. Det handler ikke om at vi er spesielt interessert i tegl. 

– Nei, for dere bruker ulike materialer. Den lille fiskehytten «Gjemmested» er kledd i bjørkeris? 

– Ja, noen ganger er vi veldig interessert i bjørkeris. Det handler igjen om den primitive sankeimpulsen, å bruke det du finner til noe uventet og vakrere enn noen hadde trodd. 

Nyttig moro

Wang og Larsen er fra Bærum, mens Arneberg kommer fra Bø i Telemark. De var alle studenter på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO) og var ferdigutdannet i 2013. For Arneberg og Wang var det tilfeldigheter som avgjorde yrkesvalget. Men Larsen har kunstbakgrunn og fant en slags ro i arkitekturen. 

– I kunsten leter du fritt etter konsepter å utforske, retninger å gå, drømmer å utbrodere, men du er ute på åpent hav og kan ro i alle retninger. Det som er nydelig med arkitektur, og skiller den tydelig fra kunst, er at den har en praktisk funksjon og at du får utlevert problemer som skal utforskes. Det er befriende for kreativiteten og nyttefølelsen. 

I begynnelsen delte de bare kontor som tre selvstendige arkitekter. De deltok sammen på en NAL-konkurranse, om en vingård i Bulgaria og vant. Vingården ble drevet av tre familier og produserte vin av en sjelden druetype, som skal ha vært Winston Churchills favoritt. 

– Det var spennende, gode, snille oppdragsgivere, som skulle både bo og produsere vin på gården. Det var en kompleks problemstilling hvor du skulle ha produksjonslokaler i fantastisk vakre omgivelser og samtidig ta hensyn til dagliglivet til de tre ulike familiene – på et veldig lite område. 

Nettopp å vise frem de pragmatiske, konkrete løsningene i arkitekturen er en oppgave Gartnerfuglen tar på alvor. Wang blir både alvorlig og lattermild når hun forklarer. 

– Bestemoren min lå døende og tok tak i meg og sa: «arkitektene tror de er kunstnere, men det er de ikke». Da var jeg tidlig i tyveårene, men tror jeg tok det til meg. Arkitekturen blir veldig meningsløs hvis man skal lage estetiske verk. Arkitektur er mer funksjon og opplevelse. 

– Hva mener du? 

– Prinsippene og holdningene ligger som en sky over kontoret når vi begynner å tegne, de er på ett vis ikke pragmatiske. Men når vi går inn i hver enkelt problemstilling, så handler det om å vite at hvert valg man tar har konsekvenser, sier Wang. 

– Jeg vil også beskytte kunstbiten, sier Larsen. 

– For kunst er ikke bare estetikk og ornamentikk. Det appellerende med kunsten, som er nyttig i arkitektur, er at vi jobber med å vise følelser, og poengtere og tydeliggjøre ting. Kunst betyr egentlig «ferdighet», og at man har ferdigheter til å belyse noe eller skape følelser, det er fint. 

Kanskje er dette en slags kjerne for den gartnerfuglske arkitektur? Hva som er omdreiningspunktet de tre jobber med på det lille, rotete kontoret i Hegdehaugsveien. For Wang handler det om en slags «estetisk nytte», eventuelt pragmatisk og funksjonell moro. 

– Vi er ikke bare påfugler. Det skal alltid helst være mange grunner til valgene vi tar, men så ender man tilslutt med noen estetiske valg. Vi vet hvor inngangsdøren skal være, men den kan være blå, grå, grønn, gul. Man kommer ikke unna at i noen endestasjoner av arkitekturen finnes det tilfeldige estetiske valg. Men da mener jeg det nyttige også er det gøyeste. Skal man velge mellom å ha det kjedelig og gøy – er det alltid mer nyttig å ha det gøy. Er det ikke?