– Oslo er begynnelsen
Professor Anne Whiston Spirn kom med klare oppfordringer til akademikerne på landskapsfeltet under sitt foredrag på IFLA 2019.
Fakta:
IFLA 2019 World Congress arrangeres av den internasjonale landskapsarkitektforeningen IFLA i samarbeid med den norske landskapsarkitekturforeningen NLA.
Det er 30 år siden kongressen sist ble arrangert i Norge.
IFLA 2019 World Congress er partner i Oslo miljøhovedstad 2019.
Kongressen er også en del av høyskoleutdanning i landskapsarkitektur i Norges 100-årsjubileum og NLAs 90-årsjubileum.
–Jeg begynte å få telefoner fra de private arkitektkontorene med jobbtilbud, men jeg så ingen som drev egne kontorer som ikke var skilt, sa Anne Whiston Spirn, professor ved MIT School of Architecture and Planning, til høylytt latter fra den fullsatte salen.
– Jeg er altfor glad i mannen min.
Den meriterte landskapsarkitekten var en av hovedinnlederne under gårsdagens plenumssesjon på IFLAs verdenskongress i Oslo. I fjor vant hun den gjeve Sir Geoffrey Jellicoe Award og benyttet anledningen til å holde sin takketale, som hun ikke hadde anledning til å holde i fjor.
Langsiktighet
Spirn er opptatt av akademikernes plass i landskapsarkitekturen, og vektla betydningen av å kunne jobbe langsiktig med prosjekter som har en sosial dimensjon.
– Nederlag, nederlag, nederlag! Vi akademikere kan bli værende på ett sted i førti år pluss, og vente på at noe forhåpentligvis skjer. Landskapsarkitekter i akademia bør ta seg den tiden, sa hun fra scenen.
– Potensialet vårt er grenseløst, men som privatpraktiserende er man avhengig av penger. Vi akademikere kan utvide omfanget av yrket vårt, og kan være med å få andre til å se potensialet, fortsatte hun.
"In west Philadelphia born and raised"
Spirn viste til sitt eget langvarige prosjekt, West Philadelphia Landscape Project, som siden 1987 blant annet har jobbet med grønn infrastruktur for å hindre kloakk-oversvømmelser i mindre privilegerte nabolag i den amerikanske millionbyen. Målet er å gjenopprette naturen og å gjenoppbygge lokalsamfunnet.
Professoren fortalte om hvordan de har brukt forståelse av landskap som et eget språk som grunnstein i utviklingen av lokalsamfunnet.
– Da vi begynte, møtte vi på svært manglende evner hos både de offentlige ansatte og hos innbyggerne. Vi satte fokus på denne analfabetismen, og måtte utvikle design på hvordan man kunne forstå sine egne omgivelser. Vi begynte å undervise hundrevis av barn i å forstå deres eget landskap og introdusere dem for landskapsarkitektur, fortalte hun.
– Når de så hadde kunnskapen, skjønte de den store urettferdigheten i behandlingen av nabolagene sine, og kunne bruke landskapsarkitektur til å påvirke andre, til å lære og undervise.
Professoren la vekt på at dette var måten å adressere vår tids store klimaproblemer på:
– Vi må hjelpe folk til å forstå hva som gagner dem og interesserer dem. Folk må gjøre seg opp en egen mening om klimaet ut ifra sine egne liv, ikke gjennom hva de blir fortalt.
Forandring
Spirn har skrevet flere bøker om landskapsarkitektur, ofte i samspill med egne fotografier, som ifølge henne selv har formet hennes ideer. Spirns første bok, «The Granite Garden: Urban Nature and Human Design» fra 1984, er fortsatt verdt å lese, anbefalte hun med et smil.
– Vi kan forandre hvordan vi former våre omgivelser, inspirere hverandre til å skape nye landskap og lære å uttrykke oss mer artikulert, sa Anne Whiston Spirn til tilhørerne i salen.
– Oslo kan markere begynnelsen på en lengre dialog mellom oss.