Ønsker gjenbruk av gamle praktbygg
Mens nye signalbygg popper opp langs Oslofjorden, blir ærverdige bygninger rundt om i byen forlatt. – Oslo kommune har et luksusproblem, sier arkitekt Johanne Borthne.
- Utstillingen er første del av det toårige Oslo Pilot-prosjektet Den omrokerte byen.
- Utstillingen åpner torsdag 21. januar i Prinsens gate 2 og står til 18. mars.
- Ansvarlige for prosjektet er Superunion-arkitektene Johanne Borthne og Vilhelm Christensen, Arkitektnytt-redaktør Martin Braathen og arkitekturhistoriker Even Smith Wergeland.
- Oslo Pilot er et to-årig forprosjekt som undersøker kunstens rolle i og for det offentlige rom. Prosjektet er initiert og finansiert av Kulturetaten i Oslo kommune. Se oslopilot.no
«Hvorfor har alle de store kulturbyggene havnet ved fjorden? Hvilke planer ligger for de byggene som nå vil bli fraflyttet? Hvorfor har man over mange år slått sammen og konsolidert norske kulturinstitusjoner?»
Disse spørsmålene skal utstillingen «Konsolider eller dø», som åpner på torsdag denne uka, gi svar på. Arkitekt Johanne Borthne i Superunion er en av de fire som spør.
– Det har vært en bred politisk enighet om å slå sammen kulturinstitusjoner og å lokalisere dem ved fjorden i mange år allerede, forteller Borthne.
– Bondevik-regjeringen la grunnlaget for en reform av norsk kulturpolitikk med konsolidering i kultursektoren. Satsingen på fjordbyen Oslo har gjort at mange vakre bygg blir stående tomme. Dette påvirker potensielt også områdene rundt dem på en negativ måte. Det er forståelig at museene går med på flytting, for de vil ha nye og store lokaler, men ingen har funnet ut hva man skal gjøre med de byggene som blir stående igjen.
Frykter monoton by
«Konsolider eller dø» er viet fem ikoniske Oslo-bygg: Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst, Deichmanske hovedbibliotek, Munchmuseet og Kunstindustrimuseet. Alle har lidd samme skjebne: de er viktige historiske kulturbygninger som forlates når sammenslåtte institusjoner flytter inn i nye bygg.
– Ofte blir flyttingen av disse institusjonene bare diskutert enkeltvis, men nå setter vi det inn i en større sammenheng. Her har vi konsentrert oss om kulturbygg, men dette gjelder også andre institusjoner. For eksempel veterinærhøyskolen som flytter til Ås eller den gamle amerikanske ambassaden. Vi har fokusert på byggene som står igjen, og hvordan de samlet framstår som en «omvendt akupunktur» i urban sammenheng.
Utstillingen fokuserer på offentlig eide bygg, men også helt eller delvis privateide bygg som Astrup Fearnley, Stenersenmuseet og operaen i Bjørvika er del av det samme bildet. Kulturinstitusjonene skal ned til fjorden.
– Det er synd, for man vil jo ikke at byen skal bli monoton. Oslo har behov for plass, men finner tilsynelatende ikke nye bruksområder for disse flotte fasilitetene. Det virker som om kommunen er redd for å sitte på eiendom som krever vedlikehold. Det kunne vært interessant om de heller turte å tenke litt framover og titte på verdifulle bygg. Kommunen har en fantastisk mulighet. Jeg vil kalle det et luksusproblem.
Ingen planer om gjenbruk
I forbindelse med prosjektet har arkitekturhistoriker Even Smith Wergeland gått gjennom offentlige dokumenter på jakt etter intensjoner om gjenbruk, uten å finne spor av det, forteller Borthne.
– Gjennomgangen viser en del rare prosesser, for eksempel at kommunen solgte den tidligere Sjømannsskolen for 35 millioner kroner, men nå leier den tilbake for 20 millioner kroner til bruk som videregående skole. Redselen for å sitte på eiendom blir veldig kostbar.
– Har du en personlig favoritt blant de forlatte perlene?
– Det må i så fall være Museet for samtidskunst. Det er egentlig et bankbygg, og innvendig er det marmor så langt øyet kan se. Veldig påkostet. Det blir spennende å se på hva slags formål det bygget kan tjene framover.
NB: Martin Braathen, redaktør i Arkitektnytt, er involvert i prosjektet.