OATs to grensetilfeller
Både Bolleria Industrial og Transborder Studio har laget utstillinger til triennalen som handler om å krysse grenser. Enten det er landegrenser eller dannelsesgrenser.
– I år arrangeres triennalen for sjette gang. Den har navnet Etter tilhørighet/After Beloning
– Hovedprogrammet består av to utstillinger og konferanse.
– På Nasjonalmuseet vises utstillingen Etter tilhørighet: Om å komme til, og på Norsk design- og arkitektursenter DOGA vises «Etter tilhørighet: Om å komme fra.»
– I tillegg arrangeres om lag 30 andre sidearrangementer i samarbeid med programpartnere.
– OAT 2016 avsluttes 27. november.
– Konferansen After Belonging ble holdt i operaen fredag 09.09.
– Kuratorer for årets triennale er After Belonging Agency v/Lluis Alexandre Casanovas, Carlos Mínguez Carrasco, Alejandra Navarrete Llopis, Marina Otero Verzier og Ignacio González Galán.
– I 2009 ble triennalen dannet som en ideell forening med NAL, AHO, DOGA, OAF, Nasjonalmuseet og Oslo
Business Region. I 2015 fikk foreningen seks nye assosierte medlemmer: NTNU Fakultet for arkitektur
og billedkunst, Plan- og bygningsetaten i Oslo kommune, ROM for kunst og arkitektur, FutureBuilt,
Arkitektene i spanske Bollería Industrial har aldri følt seg komfortable på en flyplass.
Det har de gjort noe med.
Det spanske kontoret har laget en rekke innretninger på Oslo flyplass Gardermoen som «snakker med» sine ekvivalenter i Nasjonalmuseets utstilling «Om å komme til». Sammen med 87 historier om mennesker som på ulike måter har oppført seg ureglementert på flyplasser, er prosjektet en slags protest mot de rigide reglene for atferd i avgangs-, transitt- og ankomsthaller verden over.
Da teamet startet på oppgaven med å besvare triennalens åpne utlysning, syntes de Gardermoen var et vanskelig sted å jobbe med. De grep til sine egne, personlige opplevelser på reise, og kom raskt fram til at flyplass innebar ubehag.
– Vår setning, den som beskriver prosjektet vårt beste er denne: en flyplass representerer en passiv realisering av en prefabrikkert idé, sier arkitekt Ana Olmedo.
– Hver eneste ting du gjør, er programmert og instruert, det er til og med stemmer overalt som forteller deg hva du skal gjøre. Det er veldig trange rammer for kroppene og for hvordan de skal bevege seg. Alt er rent, og alle oppfører seg tilsynelatende helt likt. Men så er det jo ikke alle som følger reglene, poengterer Olmedo.
Dissidentene
Det var ved hjelp av historiene om mennesker som opponerer mot luftfartens rigiditet, de fant fram til triennalebidragets kjerne.
– Vi har kalt dem dissidenter, og vi kjenner et slektskap med dem, sier Ana Olmedo. Vi møter henne i en uferdig utstilling, hvor apparatene som skal snakke med innretningene på OSL, står litt hulter til bulter. Hun viser oss rundt. Hver av innretningene tar utgangspunkt i en historie om noen som har gjort noe ureglementert eller oppsiktsvekkende på en flyplass.
Passasjerer og besøkende kan i ukene og månedene framover lese seg til alle de 87 historiene i en slags wall of fame, som vil være å se på flyplassen. Blant annet forteller Bolleria historien om den kinesiske kvinnen som ble så oppbrakt over at hun ikke fikk ta med seg en flaske cognac gjennom sikkerhetskontrollen, at hun drakk alt sammen før hun passerte. Det endte selvfølgelig ikke bra. Kvinnen ble dårlig og måtte tas hånd om. Nå har hun fått en helt spesiell konstruksjon oppført til ære for seg.
Bolleria har laget en minibar hvor man kan henge opp flasken man ikke får ta med seg gjennom kontrollen, i dispensere lik de man finner i barer. Del godene, oppfordrer det spanske teamet, som har kalt minibaren «Charing is caring».
Utstillingsgjengangere
De har hatt et tett og visstnok hjertelig samarbeid med Avinor, og de juridiske, skjenkebevillingstekniske detaljene skal være i orden. Under minibaren er det hengt opp vanntanker som kan fylles med restene av vannflasker som ellers ville endt i søppelsekkene som står ved inngangen til sikkerhetsområdet.
Vannet skal deretter brukes til å vanne planter på flyplassen. Det spanske teamet Bollería Industrial består av Ana Olmedo, Enrique Ventosa og Paula Currás. Kontoret har vært representert ved en rekke utstillinger verden over de siste årene. Blant annet vant de en sølvløve i Venezia i 2014 for videoen «Sales oddity», og de har deltatt ved MOMAs unge arkitekters utstilling i fjor samt ved Chicago-biennalen.
Slim Shady
En av de andre innretningene på OSL tilbyr både tidtrøyte og mangfold. Passasjerer kan gå inn i et lite, temporært opptaksstudio og snakke inn ulike kunngjøringer som kommer opp på en skjerm. Beskjedene er reelle, og er ment å være et kjærkomment alternativ til de mekaniske flyplass-stemmene som vanligvis gir beskjeder over anlegget. Spanjolene har undersøkt seg fram til at det finnes profesjonelle flyplass-annonsører som ofte brukes. Dette gjelder for engelske annonseringer over hele verden.
Annonseringsmaskinen tar utgangspunkt i en historie om en gutt som brukte et ubevoktet PA-system på en flyplass til å sende ut følgende melding ut til medpassasjerer: «May I have Your attention please. Will the real Shady please stand up», hentet fra Eminems monsterhit ved omtrent samme navn.
Det er også tiltak for de som ankommer Oslo i enslighet i løpet av triennaleperioden. Før utgangen kan man lese inn en velkomsthilsen til seg selv, som man kan avspille og lese etter at man er gått gjennom tollen. En erstatning for den velkomstkomiteen du ikke møter på den andre siden av tollen. Verket heter «Sweet welcome, or not?»
Billig vodka
Folk i Kirkenes snakker fortsatt om baren i Boris Gleb, et lite sted oppkalt etter to russiske helgener, rett sør for den norsk-russiske grensen ved Kirkenes. I 1965 åpnet det sagnomsuste turistmålet, og skandinaver fikk visumfri adgang til stedet – og tilgang til billig vodka. Det var det nasjonale russiske turistbyrået Intourist som satte i gang transformasjon av de gamle brakkene etter byggingen av kraftverket i Pasvikelva.
Resultatet var et galleri og en kino med tilhørende bar. Kirkenes hadde ikke vinmonopol, og sammen med visumfritaket førte det til at mengder med nordmenn og skandinaver la helgeturen til det lille grensesamfunnet. Faktisk ble det registrert hele 4800 besøk i de knappe to månedene baren var åpen.
Dette forteller arkitekt i Transborder Studio, Øystein Rø, mens han står under kopien av lampene som en gang lyste opp transnasjonale transaksjoner i Boris Gleb bar. Som reportere fra et av de ti stedene Oslo arkitekturtriennale setter søkelyset på, har kontoret valgt å rapportere om det fordums grensefenomenet.
Tilhørighet og tv-sending
Historien de forteller trekker også på nåtiden, nærmere bestemt grenseboerordningen som kom i 2012. Denne gir alle som bor innen en 30 kilometers radius fra grensen, rett til å reise fram og tilbake et ubegrenset antall ganger i året.
– Grenseboerordningen har til nå vært en suksess og er meget interessant i forhold til triennalens tilhørighetstematikk, sier Rø.
– Den skaper et nytt rom på tvers av grensen. I dette ligger det store muligheter, men større internasjonale hendelser kan selvfølgelig sparke beina under framgangen.
Transborders utstillingsrom er møblert med en forenklet replika av baren, og foran vinduet henger en dekorert gardin som til forveksling ligner det som faktisk hang i baren i 1965. Teppet viste de to helgenene som Boris Gleb er oppkalt etter, og andre historiske motiv. Transborders nytolkning viser også alt dette, pluss et knippe syklende flyktninger. I tillegg har kontoret laget en nyhetssending fra en fiktiv tv-stasjon som dekker saker fra grenselandet i 2016.
Drap og mystikk
– Flyktningsituasjonen på Storskog og den aktuelle gjerdebyggingen langs grensen sier noe om dette områdets spesielle karakter. Det forsøker vi å illustrere gjennom dette bar-
prosjektet, sier Transborder-arkitekt Øystein Rø.
– Historien kaster lys over hvordan internasjonal politikk og godt naboskap av og til er vanskelig å kombinere, poengterer han.
Rø forteller at det er mange hendelser knyttet til baren. En av dem handler om en amerikansk student som fikk lurt seg inn til Boris Gleb, til tross for at det var adgang forbudt for amerikanere. Han hadde det sikkert hyggelig en stund, men så ble han avslørt og arrestert. KGB satte ham på en fangetransport til Moskva, men han kom aldri fram.
Drapet på den amerikanske studenten, og mistanker om at stedet ble brukt av KGB til rekruttering av skandinaver, innhyller historien om «vannhullet» i et mytisk slør.
Det gjorde også sitt til at baren fikk et kort liv.
Hvorfor?
Etter bare 59 dager var det over for Boris Gleb bar. I dag er alle brakkeriggene revet, og ingenting vitner om det som en gang utfordret klisjeene om den kalde krigen. Men mytene lever, og ingen vet helt sikkert hva som var poenget med «turistprosjektet», forteller Øystein Rø. Var det en gjestfri gest, en form for kulturimperialisme eller var det et kynisk maktspill som foregikk i den koselige baren?
Rekrutterte man virkelig spioner der, og kanskje var det en testballong for å se hvordan NATO reagerte på denne spesielle formen for aktivitet langs grensen? Det får man neppe svar på med det første, heller ikke på Oslo arkitekturtriennale. Men Transborder Studio håper at de har vekket til live en historie som andre vil dykke dypere ned i. De vil gjerne ha en diskusjon om hvilke ordninger som skal gjelde i grenseområdene, og hva de skal brukes til i framtida.