NIL: «Vi bygger landet»
Månedens nyheter og oppdateringer fra Norske interiørarkitekter og møbeldesigneres landsforening (NIL).
Fra papirutgaven Arkitektnytt 06/2020

På denne siden finner du siste månedes nyheter og oppdateringer om NIL.
NIL mener:
VI BYGGER LANDET, NÅ MED NYE BYGGEKLOSSER
Vi bygger landet, nå med nye byggeklosser. Velkommen til digitale lunsjmøter!
Årets landsmøte i NIL ble annerledes dette året, og årets fagdag ble avlyst.
Fagdagen skulle hete «Vi bygger landet». Vi sto klare med byggeklosser og hadde planlagt en aktiv fagsamling, med foredrag og workshop hvor alle deltok, både interiørarkitekter, styre, gjester og utstillere. Vi hadde lyst til å få opp diskusjoner omkring fremtid og refleksjoner omkring fortid om hvordan vårt fag har påvirket samfunnet - og latt seg påvirke. Vi sto klare med fysiske byggeklosser, vi planla å leke slik vi lærer, gjennom faktisk å bygge sammen. Men slik ble det ikke, fordi samfunnet endret seg radikalt.
Det fysiske landsmøtet ble til et digitalt møte. Det ble knappere i formen, noe var mer krevende, men noe ble faktisk også enklere. Vi tror vi fikk en del andre deltagere denne gangen, flere som kanskje ikke kunne reist til Oslo kunne nå enkelt delta. Det gikk bra – og det var overraskende mange positive tilbakemeldinger.
Etter at det formelle landsmøtet var avsluttet, slo de fleste på kameraet og vi hadde en mer uformell dialog. Da kom forslaget om å bruke denne digitale plattformen til uformelle treffpunkter. Styret ble utfordret til å finne et åpent forum, og vi har lett etter smarte løsninger for utveksling mellom medlemmene. Kan slike Zoom-møter være det? Vi har lyst til å teste det ut og styret inviterer herved til Digitalt lunsj- møte torsdag 24. september kl. 12-13.
Møtet vil ha en kort tematisk innledning for å sette fokus, vi tenker cirka seks minutter som i en Pecha Kucha. Resten av timen brukes til dialog utledet fra tema, men også mer uformell dialog. Dette er ikke en konferanse, men et forum for erfaringsdeling. Vi inviterer på plattformen Zoom hvor vi kan snakke åpent i plenum og se hverandre. Intensjonen er å holde lunsjmøter en gang hver annen måned, siste torsdag i måneden. Vi sender e-post med tema og møtelenke til alle medlemmer en uke før.
Vi ber om bidragsytere, send innspill til nil@nil.no, merk emnefeltet med Digitalt lunsjmøte.
På vegne av styret i NIL ønsker jeg velkommen!
Urd Schjetne, Interiørarkitekt MNIL, styremedlem i NIL
-------------------------------------------------------------------

Samtale med Solveig Lønne Christiansen, æresmedlem og interiørarkitekt MNIL
Vanligvis treffes vi hjemme hos Solveig, i huset hun og ektemannen tegnet i 1960 for seg selv -og for seksti andre byggherrer i Løkenlia i Bærum. Siden samfunnssituasjonen ikke er helt som den bruker å være, avtaler vi å ringes. Det er ikke lenge siden vi snakket sammen sist, likevel har vi på tross av 54 års aldersforskjell mye til felles og alltid mye å snakke om. Vi snakker om både livet og interiørfaget. Det er både inspirerende og til ettertanke, for hadde det ikke vært for utøvere som Solveig og hennes kollegaer den gang - så hadde nok vår hverdag som interiørarkitekter i dag vært ganske så annerledes.
Utgangspunktet
Solveig Lønne Christiansen vokste opp i en stor familie med seks barn i Sandefjord. Økonomien var mager, men kreativiteten var stor, takket være en kulturelt bevisst mor. Solveig elsket Nordahl Rolfsens illustrerte lesebøker og var en stor beundrer av kunstnere som Gerhard Munthe og Teodor Kittelsen. Hun beundret spesielt Munthes bilder av rom, men interiørarkitektur var hun derimot lite kjent med.
– Jeg visste jo ikke engang hva en interiørarkitekt var for noe. Det endret seg da storebroren min, som var veldig opptatt av det jeg drev med, gav meg en bok til jul under krigen. Det var Bernt Heibergs bok «Slik vil vi bo». Den åpnet opp et nytt vindu for meg, og den inspirasjonen ble liggende i bakhodet mens jeg holdt på med alle mulig andre ting.
Fra Sandefjord til København
Det var først da moren viste henne en artikkel fra bladet «Alle Kvinner» om Skolen for Boligindretning i København, at hun for alvor tenkte at denne utdannelsen kunne være noe for henne. Og rett etter krigen, i 1948, reiste Solveig nedover.
– Det var et eventyr å komme dit og det var tre spennende år i Kongens by. Vi kom jo midt oppi en fantastisk utviklingsperiode i Danmark, med Børge Mogensen, Hans J. Wegner og Finn Juhl som de største designstjernene på de årlige Snedkerlaugsutstillingene.
På skolen var det fokus på å skaffe seg bred markedskunnskap og tilegne seg forståelse for rom, lys, farger og møbleringsmuligheter. Praktisk og teknisk undervisning var det derimot lite av.
– Noen direkte praksis med møbelhåndverket fikk vi dessverre ikke. Det måtte vi tilegne oss på egen hånd. I Danmark het utdannelsen boligkonsulent, men vi fikk lov til å kalle oss interiørarkitekter når vi kom tilbake til Norge.
Tråkket sin egen sti
Etter endt eksamen i 1951 reiste hun tilbake til Norge og Sandefjord.
– Å komme hjem med den utdannelsen var egentlig helt håpløst. Det var ingen som hadde bruk for oss. Arkitektene klarte seg helt utmerket uten interiør- arkitekter som tenkte annerledes enn dem selv. Jeg gikk rundt på kontorene i Oslo med rullen under armen, men ble på en vennlig og bestemt måte sendt hjem igjen.
Folk flest var derimot ikke enig i arkitektenes holdninger. Etter de magre krigsårene var det et veldig behov for ny kunnskap og informasjon om møbler, farger og innredning. Med et sterkt sosialt engasjement jobbet Solveig og mange av hennes kolleger med veiledning om boliginnredning via Friundervisningen, med utstillingsvirksomhet i Landsforbundet Norsk Brukskunst, med hjeminnredning, på yrkesskoler og i forretninger.
– Selv fikk jeg mye arbeid som skribent og tegner i diverse tidsskrifter som «Vi selv og våre hjem», «Forbruker-rapporten», «Bonytt», «Våre Hjem» og så videre. Men heldigvis dukket det også opp noen gode innredningsjobber i hjembyen min: To store aldershjem i samarbeid med arkitektene Skottun og Midttun.
Nokså snart etter hjemkomsten fra Danmark møter Solveig den nyutdannede arkitekten Alex Christiansen. Med en glødende felles interesse i å se på arkitekturens virke både utenfra og innenfra, fra terrenget og beboernes side, startet de en samtale som skulle vare resten av livet. Sammen fikk de fem døtre og huset på Kolsås var et yrende familiehjem og arbeidsplass for de to. Familiehjemmet ble også ofte illustrert og fotoarrangert til de mange artiklene hun skrev om boliginnredning. Ofte med mye unger oppi det hele.
Engasjement for barn og unge
Ved siden av sitt eget firma, fikk Solveig etter hvert fast tilknytning til kontoret til ektemannen, Alex, hvor hun blant annet jobbet med å kvalitetssikre leilighetsplaner for en fornuftig utnyttelse. På midten av 1960-
tallet startet kontoret arbeidet med den store Romsåsutviklingen, et prosjekt som involverte mange mennesker. Solveig fikk blant annet ansvar for å innrede de fleste skolene og barnehagene som ble bygget der.
– Jeg har alltid ment at barn og unge skulle involveres og inkluderes i sine omgivelser, og dette ble vel en av mine viktigste oppgaver i yrkeslivet. Jeg begynte å undersøke hva som fantes av møbler og brukbare ting for å skape gode barnevennlige miljøer. Det var ikke annet enn klirrende stålrørsstoler og lukkede skap. Var det alt? Nei, sånn ville jeg ikke ha det.
Ravnkollen skole på Romsås var Oslos første åpne skole, og Solveig tenkte med gru på disse åpne arealene med kalde og kliniske møbler. Litt tidligere hadde hun innredet en butikk for firmaet Riktige leker og der skapt et usedvanlig lekerom midt I butikken, basert på enkle lagerhyller I furu. Og inspirert av dette kom det gjennomarbeidede innredningssystemet «Bombibitt» til verden.
– Jeg ønsket å skape et møbelsystem som kunne bidra til å skape kroker og rom for barna i de åpne arealene. På en eller annen måte fikk jeg overbevist damene på Barnevernskontoret og folk på Skolesjefens kontor til å gå med på mine ideer, og over flere år utviklet vi systemet til å dekke mange behov.
Ingen vanlig interiørarkitekt
Fra å ikke vite hva en interiørarkitekt var for noe, har Solveig Lønne Christiansen vært en av utøverne som har bidratt til å påvirke – og utvikle interiørfaget. Hun har ikke bare banet sin egen vei, hun har også åpnet den opp for oss som kommer etter. Med sin allsidige virksomhet har hun ikke følt seg helt som vanlig interiørarkitekt.
– Jeg var en «mångsysslare», som det heter på svensk. En som gjør litt av hvert. I en roligere periode på kontoret på Skjolden kastet jeg meg over studier på Blindern: Kunsthistoriefaget og senere også litteratur. Dette ble for meg en ny vinkling som førte med seg nye muligheter; medansvar for utsmykning av de ulike skolene som kontoret tegnet, både på Romsås og Lysejordet og engasjement i Bærum Kunstforening. Det ga meg også fornyet lyst til tidsskriftarbeid. Jeg satt jo i NILs styre i ulike perioder og snakket alltid varmt om samarbeid med arkitektene. Det førte til at jeg måtte ta opp pennen selv – og jeg fikk i mange år delta med innredningsstoff til Byggekunst i regi av Ulf Grønvold. Det var en spennende og fin tid, som vel også åpnet for at jeg ble redaktør for den nye NILs årbok fra 1989 til 2002. Faktisk noe av det morsomste jeg har holdt på med. Da fikk jeg bruk for både min gamle fotograferingsiver og skrivelyst.
Mångsysslare er hun fremdeles, og Solveig har stadig prosjekter på gang. Etter avslutning av årboksperioden, og den ufrivillige pensjonering, begynte hun på Asker Kunstskoles dagkurs. Nye impulser fra Sverige med maleren Arne Isachson og stadige besøk hos den svenske akvarellmaleren (og arkitekten) Anna Tørnquist, inspirerte til å gjenoppta akvarellen som en konstant utfordring.
Akvarellen omtaler hun selv som en risikosport. Det er på ingen måte tradisjonelle teknikker hun holder på med; hun har malt med både kniver og gamle bankkort. Noen bilder har også fått gjennomgå med hageslangen. Bildene har blitt stilt ut både nært og fjernt, gjerne fraktet av Solveig selv i varebilen.
– Jeg får ikke malt så mye nå, det er så fint vær. Jeg er masse ute og går tur eller prøver å holde ugresset litt i sjakk i min gamle have. Men jeg er veldig glad i det som kommer av seg selv, for eksempel orange Californian Poppies fra en av døtrenes tidligere kolonihage. De sprer seg som ugress og trives godt mellom gamle roser og store rhododendron som Alex har plantet. De skaper rom i hagen. Jeg har en gammel blå fluktstol og haugevis med gode bøker. Jeg har det som plommen i egget, sier hun.
Malin Skjelland Eriksen
-------------------------------------------------------------------
Solveig Lønne Christiansen
Solveig Lønne Christiansen ble i 2005 utnevnt til æresmedlem i Norske interiørarkitekters og møbeldesigneres landsforening (NIL). Hun fylte 90 år 18. juli i år – og bidrar fortsatt aktivt i foreningens arbeid, sist i forbindelse med kanon for de siste 50 år (1969-2019) i Arkitektur N nr. 6/2019. Vi gratulerer Solveig med den store dagen – og retter en dypfølt takk for alt hun har bidratt med for NIL og medlemmene gjennom alle år!
Mona Lise Lien, daglig leder i NIL
-------------------------------------------------------------------