Arkitektnytt

– Please, turn off cameras and mobile phones, no talking! Follow me! 

En lokal mann i 50-årene gir oss strenge, men vennlige instrukser, først på japansk, etterfulgt av engelsk oversettelse. Vi har levert inn kølappene våre og i en gruppe på åtte personer blir vi omstendelig geleidet inn gjennom åpningen i en høy, svart bygning. Vi blir bedt om å berøre veggen på innsiden med venstrehånden, og følge de tverrstilte veggene innover. På rekke og rad går vi nølende steg, det blir mørkere og mørkere, anført av vår egen hånd og guiden som fortsetter:

–Please find the bench with your hand and sit down.

Det er ikke lengre bare mørkt, det er beksvart. 

–Move over! 

Vi jumper oss i blinde innover en benk og han ber oss vente stille i noen minutter. Vente og se. Etter noen minutter blir to svake lys synlig til venstre foran oss. Etter hvert, to nye lysflater som danner en oval sirkel høyere oppe, til høyre en lysflate i nyanser av rosa. Stille betrakter vi lysene. Det beveger seg, nesten som nordlyset, bare i en svak og lys farge. Så kommer guidens stemme fra mørket:

–Lyset dere ser, har vært her hele tiden. Det er her hver dag, hele døgnet, hele året. 

 Minamidera inngår i prosjektet «Art House» på Setouchi-triennalen. Forlatte hus, verksteder og hellige steder har blitt transformert til kunstinstallasjoner og lokaler for samtidskunst. Lyset øynene våre etter hvert sakte kunne visualisere, er et verk av den amerikanske kunstneren James Turrell, og bygningen som huser verket er signert den japanske arkitekten Tadao Ando. Den sorte trefasaden utført i yakasugi, karbonisert tre, er en velbrukt trekonserveringsmetode i Japan, så vel som her på øya Naoshima. 

Det er morsomt å se på ansiktene som kommer ut i dagslyset fra Minamidera. Det er som om de uttrykker at de har oppdaget noe nytt, spennende og litt morsomt og kanskje litt hemmelig. Det kunstverket Turrell får oss til å gjøre, er å sitte stille lenge nok til å faktisk få øye på hva som egentlig er rett foran oss – hele tiden. Kunstverkets finurlige enkelthet kan tas med videre gjennom hele festivalen. En god del er synlig og eksplisitt, men med god nok tid dukker det opp skjulte beskjeder, metaforer og historier på Setouchi-øyene.

Festivalpass og el-sykkel

Det er ikke lett å velge ut hva man vil se eller omtale fra Setouchi Art Festival. Når du kjøper et pass for en av sesongene til rundt 450 norske kroner, kan du ta deg god tid. Om du har en måned til rådighet, er passet gjeldende hele tiden, likevel er det vanligst at de besøkende tilbringer én til fire dager på én, to eller flere øyer. Noen av dem er så små at du kan gå rundt på et par timer, andre, som Naoshima og Shodoshima, vil kreve en hel dag eller to – gjerne med el-sykkel som du kan leie ved havna. En imponerende logistikk med båter på kryss og tvers, gratis kart, hjelpsomme frivillige, lokale entusiaster og informasjonsskranke på hver øy, gjør det enkelt å være besøkende og ikke japansktalende. En av de frivillige, Tada Susuma, har jobbet for festivalen helt siden den startet. 

– Jeg elsker denne festivalen! 

Tada tar imot alle besøkende med åpne armer, kart og gestikulerende armer, og en klingende engelsk med California-aksent på et av Setouchi-festivalens mange informasjonskontor. 

– Her får du møte mennesker fra mange steder. Det er en mulighet til å snakke med andre om området vi er fra. Festivalen er viktig for oss som bor her.

Tada er pensjonert lærer og kan fortelle at han jobbet for den skandinaviske paviljongen under verdensutstillingen i Osaka i 1970. Anbefalinger for hvor det er lurt å dra om man ikke har mer enn fem dager til rådighet, er mange, men et råd som gjentar seg, er den vesle øya Inujima, den aller minste som er med på kunstfestivalen, og den som ligger lengst borte.

Industriarv, kunst, miljø og arkitektur

Det første du ser når du ankommer Inujima, er fabrikkpiper som stikker opp av landskapet. Øya har en bemerkelsesverdig historie. Tidlig på 1700-tallet besto den av et fiskevær på to husholdninger, men på 1900-tallet endret deg seg drastisk. En kobbergruve skulle bringe velstand til øya og befolkningen eksploderte – i en kort periode. Kobberprisene stupte i bakken, og det gjorde også øyas befolkning. Selv om hundre år har gått, står fabrikkpipene fortsatt opp som pilarer i Inujimas landskap. Raffineriet ble aldri fjernet, og gradvis er det naturen og havet som har tatt bolig i det – og et kunstprosjekt som trekker en midlertidig strøm av folk til øya.

Raffineriets ruiner er etablert som «arven etter den industrielle moderniteten», og i 2008 åpnet Inujima Seirensho kunstmuseum. Seirensho betyr raffineri, og museet er inkorporert i de gamle industrielle ruinene. Ideen bak er «å bruke det som eksisterer for å skape det som skal være». Det er i de gamle pipene og det som står igjen etter kopper-produksjonen, kunstmuseet har tatt plass. Ved å ta i bruk sol- og geotermisk energi, samt et eget vannrensesystem som benytter seg av kraft fra anlegget, er dagens raffineri en minimal miljøbelastning i skarp kontrast til hvordan det fungerte på begynnelsen av 1900-tallet.

Museet er et samarbeidsprosjekt mellom kunstneren Yukinori Yanagi og arkitekten Hiroshi Sambuichi. Japanskfødte Yanagi (f. 1959) ble lei hvite gallerier og kunstlivet i New York, der han bodde på 90-tallet. Den hyperkommersielle, galleridrevne samtidskunstindustrien var ikke noe for ham. Da han returnerte til Japan, reiste han rundt i en seilbåt i Setouchi, før han slo seg ned på Inujima i 1995. Øya var i ferd med å skli ut av samfunnets mentale kart. Her fantes kun et dusin gamle mennesker, skjelettet av en fabrikk, og hundrevis av tomme hus. Han ble langsomt kjent med menneskene på øya, og i 2008 åpnet museet dørene.

Det du ikke ser

En dråpe snirkler seg seigt av gårde over en blank, grå betongflate. Den møter en annen. De glir sammen og tyngdekraften driver dem videre mot neste dråpe. Den vokser seg større og lager en liten elv som sklir nådeløst mot et lite, nesten usynlig hull i betongflaten. Det danser noen runder rundt hullet før det forsvinner med et lydløst slurp. Det er konstant bevegelse inne i det lydløse Teshima Art museum. Her, som på de fleste andre kunstinstallasjonene, er det strengt forbudt å dra opp kameraet eller forstyrre andre med lyd. Du skal bare være, ta inn og både lytte, kjenne og se etter hva som er rundt deg. 

Teshima Art museum, laget av kunstneren Rei Naito og arkitekten Ryue Nishizawa, er et av de mest kjente og ettertraktede kunstmuseene på Setouchi Art fest. For å komme inn må du skaffe deg en billett til et gitt tidspunkt, møte opp til riktig tid og lytte til instruksjoner før du glir inn i et lydløst og tidløst rom hvor de harde betongflatene møter det bevegelige vannet og hvor vind, lyder og lys fra verden utenfor slipper inn gjennom to ovale åpninger. Du blir nærmest ærbødig når du kommer inn, stemningen er «katedralsk», men harmonisk i det alle setter og legger seg ned på det myke betonggulvet og lar tiden gli forbi. Det er først nå vi møter Shinobu Tsunekana fra festivalkomiteen at vi skjønner at vi hastet forbi museets viktigste element: Risåkrene utenfor. 

– Mange tenker ikke over det, men risåkrene er en del av kunstverket. Det var Rei Natos idé om å gjenskape og restaurere de gamle risåkrene. Det er risåkrene som er årsaken til at museet ligger akkurat der, forteller Tsunekana og smiler lurt når vi bekjenner at vi syklet raskt forbi for å nå vår tilmålte tid inne i betongverket til Ryue Nishizawa. 

Igjen blir vi påminnet om detaljene i de ulike verkene og de lange prosessene som ligger bak. Risåkrene blir tatt vare på av befolkningen på øya. De pløyer, sår og høster, og de grønne rismarkene bukter seg nedover mot havet i små terrasser og minner om en tid som var, men som fremdeles er.