Minneord: En fullblods newyorker
Arkitekten, urbanisten og forfatteren Michael Sorkin, som nylig ble offer for pandemien i New York, elsket sin hjemby. Samtidig var han en skarp kritiker av byplaner og byggverk som tok seg til rette i The Big Apple, skriver Jan Carlsen.
Under våre undersøkelser i metropolen for noen år siden hadde jeg og min sønn Are en samtale med Sorkin i hans studio på Manhattan. Vi spurte blant annet om hva han mente om fenomenet gentrifisering slik det utfoldet seg i New York for tiden, for eksempel i bydelen Williamsburg i Brooklyn hvor Den Nye Kreative Klassen var i ferd med å overta hele det genuine arbeiderstrøket.
"For tiden," hermet han humrende og ristet på hodet. Når hadde det ikke pågått en gentrifiseringsprosess et eller annet sted i New York City? Ja, hadde ikke dette fenomen, som vi kalte det, funnet sted i alle verdens storbyer helt siden mellomkrigstiden?
Michael Sorkin gikk bort til en hylle og nappet ut en bok, sa at den var skrevet av den engelske sosiologen Ruth Glass i 1964, hun var den første som tok i bruk begrepet gentrifisering, og så siterte han et par avsnitt fra boken:
"One by one, many of the working class quarters of London have been invaded by the middle class – upper and lower... Once this process of `gentrification´starts in a district it goes on rapidly until all or most of the original working-class occupiers are displaced and the whole social character of the district is changed."
Begrepet gentrifisering var avledet av ordet gentry, som betyr overklasse, la han til og lukket boken. Så lo han unnskyldende og sa at det ikke var meningen å være belærende. Han hadde forstått det allerede under telefonsamtalen da vi ringte og spurte om han ville stille opp i et intervju, hvor vi sto i diskusjonen om makt og byplanlegging. Og det var okey, men vi måtte ikke skyte på pianisten. Det var ikke dem, altså hipsterne, som tvang fram sosiale endringer i en by.
Så fortsatte intervjuet, mens fotografen tok portrettbilder. Og jeg avrundet det hele med å erklære at jeg hadde stort utbytte av boken han redigerte sammen med Sharon Zukin, After the World Trade Center - Rethinking New York City, særlig dens ønsker om en mer demokratisk og bærekraftig byutvikling.
Men min favorittbok var Twenty Minutes in Manhattan som med hengivenhet og presisjon skildret hans daglige morgenvandring fra leiligheten i Greenwich Village, over Washington Square, til kontoret i Tribeca.
En fullblods newyorkers observasjoner, med andre ord.
Jan Carlsen