Arkitektnytt

* Hva kan arkitektene gjøre for å komme styrket ut av unntaksvåren 2020?

* Hvilken vei bør arkitekturen gå fremover i lys av vårens store omstillinger?

Den amerikanske arkitekten, byplanleggeren og teoretikeren Michael Sorkins død fra koronaviruset den 26. mars setter i gang en rekke tankeprosesser om arkitekturens tilstand og fremtid, mener Gisle Løkken, president i Norske arkitekters landsforbund.

Nå oppfordrer NAL og Arkitektnytt alle lesere til å spille inn sine forslag om veien fremover.  

Send oss tanker, ideer, notater eller innlegg i en e-post til arkitektnytt@arkitektnytt.no eller ta i bruk kommentarfeltet på Arkitektnytts Facebook-side.

The Last Lecture  

En særegen, polemisk stemme stilnet da den amerikanske arkitekten, urbanisten, kritikeren, professoren, redaktøren og forfatteren, Michael Sorkin døde av Covid-19, den 26. mars. Nettmagasinet Dezeen skriver at «hans død utløste sjokk og en strøm av varm hyllest fra arkitekter, kritikere og skribenter over hele verden». Architectural Record, der Sorkin tidligere har vært redaktør, omtaler ham som «kjent for sine bitende essays, og som en provokatør i verdensklasse». Men hans kritikk var alltid fremført med intelligens og stort vidd. 

Sorkin var mangfoldig og produktiv, han underviste på arkitektskoler over hele verden, og studerte med de store arkitekter som satte agendaen for siste halvdel av forrige århundre. Men han fant mange av datidens progressive arkitekter for statiske og virkelighetsfjerne, og trengte å finne sitt eget arkitektoniske og politiske ståsted. Sorkin dyrket utopien han først oppdaget i senmodernismens Nord-Amerika, og vokste opp dypt inspirert av Lewis Mumfords visjoner om den bærekraftige byen (et begrep Mumford skapte). Men han studerte også Henry Lefebvres beskrivelser av individets sosiale rettigheter, og Jane Jacobs´ naboskaps-tanker, og slik forente han Mumfords tro på å planlegge byen som infrastruktur og fysisk helhet (ville), og Jacobs forestilling om at byen må bygges rundt lokalsamfunn og landsbyer, menneskers samhandling og livsutfoldelse (cité). 

Selv om han til det siste tegnet storslagne og visjonære byplaner i Kina og Midtøsten, handlet det likefullt alltid om mennesket, samfunnet og byens økologi. Hans byplaner var det motsatte av modernismens funksjonssegregering, og viste en djerv, naturintegrert urbanisme – inspirert av hagebyens beste ideer om nærhet til jord, dyrkning og natur, av gateliv og naboskap, og av lokalsamfunnets rett til å definere sin egen eksistens og omgivelser. 

Sorkin var høyt verdsatt, med et klart politisk engasjement, og to måneder før det amerikanske presidentvalget i 2016, skrev han følgende samfunnskritiske refleksjon i Architectural Record: «Sivilisasjoner kjennetegnes ved sine prioriteringer, og våre er overgitt til fengsler, kjøpesentre og McMansions, og for lite til gode boliger for alle, komplette og bærekraftige samfunn, grønn energi, rasjonell mobilitet eller støttende strukturer. Politikk programmerer vår arkitektur.»

Det er mye den pågående krisen bør få oss til å reflektere over, for eksempel det store paradoks at allmennheten og politikere, over mange år, ikke har klart å absorbere alvoret i den altomfattende klima- og miljøkrisen, men at hele verdenssamfunnet, over natten, blitt snudd på hodet av et snikende virus som sannsynligvis stammer fra markeder for handel med utrydningstruede, ville dyr. Ingen kan ane nå hva vi kommer til å lære av denne krisen, men mange peker på en mulighet til reelle, strukturelle endringer av samfunnet. 

Sorkin hadde mange ideer om arkitektens rolle og kompetanse, og et av hans mer kuriøse, men også poetiske, politiske og pragmatiske, bidrag er en liste over to hundre og femti ting en arkitekt bør kjenne til. Det er en interessant sammensetning av størrelser og egenskaper som ikke nødvendigvis virker relevante eller opplagte å sammenstille, men som maner til refleksjon og handling (i utdrag): 

1 Følelsen av kjølig marmor under bare føtter / 2 Hvordan leve i et lite rom med fem fremmede i seks måneder / 3 Med de samme fremmede i en livbåt over en uke / 5 Avstanden et rop bærer i byen / 6 Avstanden av hvisking (...) / 20 En komfortabel trappeformel for en seksåring / 21 I rullestol (...) / 39 Hva klienten vil / 40 Hva klienten tror den vil / 41 Hva klienten har råd til / 42 Hva kloden har råd til (...) / 108 Kolonialismens arkitektoniske innvirkning på i byer i Nord-Afrika / 109 En avsmak for imperialisme (...) / 244 Våtmarkers rensningskapasitet / 245 Våtmarkers kapasitet til å dempe stormflo / 247 Dybden av begjær / 248 Dårskapens høyder / 249 Lavvann / 250 Det gylne snitt og andre proporsjoner. 

Når Sorkin skriver at «politikk programmerer vår arkitektur», er det både en historisk observasjon og en erkjennelse av at arkitektens vilje og arkitekturens evne til å ta posisjon i samfunnsutviklingen er begrenset. Han mener derfor at vi må utvikle utopien – som eksperiment og som fremtidsforskning. Dette må arkitektene selv finne ut av, og vi må ta eierskap til det potensialet endringene har. Ikke fordi vi skal desimere den politiske visjon eller den demokratiske styringsrett, men fordi vi har et ansvar til å bruke vår kunnskap til å skape robuste og bærekraftige samfunn – som ikke er bygget på sårbar konkurranseutsatt konsum-økonomi, men på samarbeid og fleksibilitet.  

Sorkins liste over alt en arkitekt bør kunne, viser i sin litt underlige sammenstilling noe om bredden i vårt fag, som vi må hegne om og styrke bevisstheten rundt. At Sorkin skulle bli et offer for det usynlige viruset, er en tragedie, og det kan virke nesten profetisk at han for nøyaktig ett år siden kalte sin forelesning «The Last Lecture», med oppfordringen om å «alltid holde en forelesning som om det var din siste». Vi kan lære mye av denne genuine representant for en generasjon av visjonære og sterkt samfunnsengasjerte arkitekter; av hans kritiske blikk og engasjement for enkeltmennesket og samfunnet. Og kanskje bør vi lage våre egne lister over hva en arkitekt må kunne i det samfunnet som skal reise seg når pandemien har lagt seg, og vi har muligheten til å tilføre andre og nye dimensjoner til vår tilværelse.

Gisle Løkken