Migrapolis
Kuratorkollektivet After Belonging Agency ønsker å vise at verden er i rask forandring, og at arkitekturen er nødt til å henge med i svingene for å forbli relevant. Migrasjon blir tema for den neste arkitekturtriennalen i Oslo.
Oslo Arkitekturtriennale (OAT) har vokst seg store, både i ambisjon og organisasjon. Siden den første triennalen gikk av stabelen i år 2000, har organisasjonen blitt en helårsoperativ stiftelse med base på DOGA. Fra å være et nærmest dugnadspreget NAL-initiativ, har de nå et eget sekretariat og et styre som består av femkløveret AHO, DogA, OAF, arkitekturmuseet og Oslo Business Region. Og mens det opprinnelige fokuset var på det lokale og nordiske, har triennalen etter hvert siktet seg inn mot større, universelle problemstillinger og et nytt, internasjonalt publikum. Det er vel ikke overdrevet å si at de ønsker å bidra til en internasjonal dagsorden for arkitekturen.
Internasjonale ambisjoner
I 2013 fikk vi dermed den første internasjonale utlysningen av kuratorjobben. Det var det belgiske kollektivet Rotor som fikk jobben ved å sette et kritisk søkelys på bærekraftsbegrepet. Relativt stor publikums- og medieinteresse fra hele verden ga organisasjonen blod på tann, og i den ambisiøse utlysningen for 2016-triennalen, som ble sendt ut i høst, kunne vi blant annet lese:
Etter den utopiske tenkningens tilbakegang er det et behov for å reise en diskusjon om alternative fremtider. Dette fokuset må forstås som et åpent rammeverk for å skape et konsept for et OAT-program som kontemplerer morgendagens utfordringer og diskuterer mulige og alternative fremtider. OAT ønsker å invitere til en diskusjon om arkitekturens fremtid og den fremtidige relevansen av arkitekturdisiplinen, satt i en internasjonal/europeisk sammenheng, i motsetning til en mer territorielt avgrenset nordisk eller norsk tilnærming.
Denne noe kompliserte oppgavebeskrivelsen skremte ingen, tvert imot fungerte den som fluepapir på kuratorer fra hele verden. Hele 73 søknader som ville spekulere rundt en post-utopisk fremtid for arkitekturdisiplinen, kom inn. Etter en første silingsrunde, og deretter et sluttspill vurdert av en fagtung norsk og internasjonal jury, stod det til slutt igjen én vinner, utstillingskonseptet med det lange og noe uutgrunnelige navnet Agency After Belonging: A Triennale In-Residence, On-Residence and the Ways We Stay In-Transit.
Migrasjon i flere fasetter
Bak søknaden stod en gruppe med New York-baserte arkitekter, stipendiater og forskere med bred erfaring fra utstillingsvirksomhet, blant annet fra Veneziabiennalen og arkitekturgalleriet Storefront for Art and Architecture. Navnelisten er enda lenger enn utstillingstittelen og rommer Lluís Alexandre Casanovas Blanco, Ignacio González Galán, Carlos Mínguez Carrasco, Alejandra Navarrete Llopis og Marina Otero Verzier.
Det ligger et dypt sosialt alvor under gruppas utstillingskonsept, ikke ulikt den forrige triennalen. Der 2013-utgaven Behind the Green Door problematiserte bærekraftbegrepet, er det migrasjonsspørsmål i mange fasetter som blir tema for neste triennale. Vi møtte kuratorteamet i forbindelse med et nylig Oslo-besøk. De snakket fort, komplisert og i munnen på hverandre. Vi ble derfor enige om at det er greit at de svarer som en samlet enhet, som After Belonging Agency, ABA, på trykk.
Å forstå tittelen
– Det er en veldig lang tittel dere har på triennalen. Kan dere hjelpe oss å nøste litt i den så det blir forståelig? Kanskje skal vi bare begynne på toppen, med After Belonging?
– After Belonging henspiller på den doble betydningen av ordet belonging, som på engelsk betyr både tilhørighet og eiendel. Den forsøker å favne det å høre til et sted, og hvordan vi knytter oss til objekter eller eiendom. Når vi snakker om etter tilhørighet, så spekulerer vi over om vår forståelse av tilhørighet, steder og eiendeler ikke lenger er den samme. Er det mulig i dag å ikke tilhøre noe sted, men likevel føle tilhørighet? spør ABA retorisk.
Og de legger til at de slett ikke er nostalgiske når de snakker om «etter tilhørighet». For dette handler ikke om tap av stabilitet, men om å undersøke konstruktivt hvilke utfordringer og muligheter vi står ovenfor.
– Vi ser etter nye former for tilhørighet og nye objekter skapt for og av et liv in transit, presiserer de.
– Kan dere gi noen eksempler på slike nye objekter og tilhørighetsformer?
– Det kan for eksempel være tjenester som Airbnb, som har skapt en digital plattform for internasjonal utveksling innenfor hjemmet. Gjennom Airbnb oppstår helt nye situasjoner, der huset du bor i ikke er ditt eget, heller ikke sofaen eller katten du passer på. Tidligere var det forbundet med fremmedgjøring å innta andres hus, forteller kuratorene.
De fortsetter å gi eksempler. Som utbredelsen av former for mini-storage, midlertidige lagringstjenester som også sender eiendelene rundt etter hvor du befinner deg. Og de nevner Dubai Healthcare City, en mellomting mellom resort og sykehus, et sted der eksklusiv turisme møter eksklusiv medisinsk behandling.
– Ok, jeg begynner å forstå. Hva mener dere med On Residence?
– Det handler om hvordan vi forflytter oss og hvordan ting ikke lenger har samme bestandighet, men forflytter seg. Disse bevegelsene former hvordan vi bor, forklarer de.
Kuratorene forteller at «On Residence» skal være triennalens hovedutstilling, der de samler «bevismateriale», steder og objekter som viser et bilde av migrasjon og tilhørighet i den nye samfunnstilstanden.
Det kollektive vi
– Dere benytter stadig et «vi» når dere forteller. Hvem er dette vi-et? Gjelder det dere som omreisende kuratorer, oss i Norge, hele verden?
– Det er et kollektivt vi. Og det gjelder absolutt for Norge òg, et samfunn som er in transit. Selv om kanskje ikke alle her har innsett det ennå. Det er en økende mengde immigranter her, og økende turisme, og det norske vi-et er i ferd med å destabiliseres. Vi har litt humoristisk spurt om ikke de nye norske passene og sedlene er et tegn på nettopp en nytenkning av den offisielle, norske identiteten.
– Så dere kan bidra til en oppvåkning, å hjelpe oss med å oppdage vårt nye vi?
– Vi kjenner jo ikke den norske hverdagen så godt, men arbeidshypotesen er at vi alle er i denne tilstanden nå. Vi forflytter oss mer mellom land enn før. Vi er omgitt av gjenstander som er produsert langt borte. Vi har nye systemer for kommunikasjon.
– Går det an å generalisere over dette som et samlet fenomen, så lenge årsakene til bevegelsene er så forskjellige?
– Ikke alle forflytter seg på samme måte. Noen av bevegelsene er ufrivillige, mens andre reiser frivillig som del av et globalt nettverk. Noen tvinges til migrasjon grunnet kriger og andre katastrofer. Men likevel mener vi dette er et kollektivt fenomen. Det handler om hvordan vi alle lever sammen.
Tradisjoner for å fantasere
– Dette transit-fenomenet er vel neppe noe nytt, og arkitekturen har vel forholdt seg til dette lenge?
– Jo, det er sant, men situasjonen eskalerer. Og det skjer så mye at det virkelig begynner å forandre livsformene våre. Derfor har eksperter i andre fag begynt å analysere og forsøke å svare på situasjonen, mens arkitekturen i stor grad har oversett problemstillingene. Det er et stort problem, fagdisiplinen vår er nødt til å begynne å forholde seg mer aktivt til situasjonen, oppfordrer kuratorene.
ABA-kollektivet forteller at arkitekturen riktignok har hatt en tradisjon for å fantasere rundt migrasjon og globalisering, som for eksempel i 1960- og 1970-tallets radikale arkitekturbevegelser som Superstudio og Archigram. Disse arkitektene var svært opptatt av omflakkende nomader, mobil arkitektur, og så videre. Men ABA hevder at samfunnet nå, mer enn noen sinne, er in transit, og at det slett ikke likner på den tegneserievarianten man fantaserte om den gangen.
– Vi trenger altså å få nye forestillinger inn i faget. Hvilken rolle skal arkitekturen spille i dette? spør de retorisk.
– Da var vi vel kommet til In Residence?
– Dette er terminologi hentet fra kunsten, nemlig det man kaller residency-programmer. I et slikt program blir en kunstner tildelt et atelier i en annen by for et gitt tidsrom. Vi ønsker å invitere arkitekter til å gå utenfor det institusjonaliserte utstillingsrommet på DOGA og utvikle nye strategier for konkrete problemstillinger. Vi skal forsøke å finne forskjellige tomter i Oslo for dette. Men vi leter også andre steder, og ser for eksempel for oss at Dubai Healthcare City kan bli et sted for konkrete undersøkelser. Hvis «On Residence» tegner et bilde av problemstillingene, legger hypoteser eller problemkomplekser på bordet, skal «In Residence» gi svar. Her går vi inn i offentligheten, ut til forskjellige steder og nabolag. Det er her arkitekturdisiplinen får testet og utviklet seg selv.
Speilede verdener
– Da nærmer vi oss slutten! Hva med aller siste linje, In Transit, er det mer å si om den?
– Den handler også om hvordan triennalen blir til og tar form. Denne uken starter vi det arbeidet, vi reiser rundt og blir kjent med folk og institusjoner.
– Har dere tenkt på konkrete problemstillinger her i Norge som kan brukes som case-studies?
– Vi ønsker å gå i gang nå med å studere den norske situasjonen, og hvordan den hører sammen med en speilet tilstand et annet sted i verden. For eksempel fiskeri- og oljeindustrien i Norge, som begge henter mennesker fra hele verden. Mange av de utenlandske arbeiderne i oljeindustrien er i dag mannlige arbeidere. Hvordan påvirker dette familieforholdene der de kommer fra? Og hvor, og hvordan, bor disse fremmedarbeiderne i Norge?
Og de fortsetter:
– Vi må forsøke, som profesjon, å ta del i landets foranderlige demografi, tenke bredt rundt boligbygging i et samfunn som forandres fort. Og hva med norsk identitet? Hvordan ser vi på oss selv som samfunn, og stemmer det bildet med hvordan samfunnet virkelig ser ut? Forstår vi forandringene som skjer? Forstår vi hvordan immigranter påvirker samfunnet? Får vi nye spørsmål knyttet til sosiale klasser?
– I hvilken grad inviteres norske arkitekter med på triennalen?
– De er selvfølgelig velkomne til å søke gjennom residency-programmet. I tillegg vil de samarbeidende institusjonene være med på å forankre prosjektet og utvikle sideprogrammer.
Arkitekturen hjelpes fremover
– Hvor er arkitekturen i denne undersøkelsen? Dette er jo en arkitektur-, og ikke en sosiologitriennale.
– Hovedutstillingen skal presentere dokumentasjon av virkeligheten og selve problemstillingen for det generelle publikum. Men det blir mer konkret arkitektonisk i In Residence-programmet. Så det er to lag her, problemstillinger for det generelle publikum og en mulighet for arkitekturen til å operere direkte med disse problemstillingene på prøvetomter. Det blir en bra miks. Arkitekturen er til stede og er dypt innviklet i andre sosiale problematikker. Så det er ikke det at arkitekturen er irrelevant i disse spørsmålene, tvert imot, den er dypt integrert. Å begynne å snakke om dette som en del av arkitekturen, vil hjelpe faget fremover.
