Arkitektnytt

Nye bygninger langs Bergens skinnegående stolthet, Bybanen, har denne høsten skapt debatt i vestlandsbyens aviser. Bergensavisen kalte byggene langs banen for «monotone bomaskiner» og kommentator Finn Bjørn Tønder spurte retorisk: «Er Bergen i ferd å miste særpreget sitt? Bor vi i en by som snart er make til hundrevis av andre, uinteressante byer?»

I en serie artikler spør vi arkitekter i Bergen om hva de tenker om høstens debatt. Og hva, om noe, gikk egentlig galt med den nyeste arkitekturen i Bergen?

Gammelt planverk

Nancy Jøssang, daglig leder og partner i Opus, jobber med planlegging av ny byarena på Nygårdstangen i Bergen sentrum og flere større utviklingsplaner for transformasjon av bydelen Minde, sør for sentrum, deriblant den såkalte «Meieritomten» i samarbeid med Mad arkitekter. Alle tomtene ligger ved stopp langs bybanesporet. Hun mener debatten som har vært i høst, er kommet for tidlig og ble for ensrettet. 

– Flere av boligprosjektene det vises til er utviklet under et annet planverk, og i tillegg er flere områder ikke ferdigstilt ennå. Samtidig bør vi løfte diskusjonen til å ikke utelukkende handle om estetikk. Byutvikling er mye mer enn det. Det er også tilrettelegging for levedyktig næringsvirksomhet, gang- og sykkelveier, gater og torg. Vi må la det gå tid og la byutviklingen sette seg før vi kan ta en slik debatt, sier Jøssang.

Strategier på vei 

Hun viser også til at Bergen venter på flere kommunale byutviklingsstrategier og sektorplaner. En egen sjøfrontstrategi er på vei, det samme er en gåstrategi, og begge er forventet å skulle vedtas rundt årsskiftet. 

 – I tillegg venter vi på del to og tre av byantikvarens kulturminneplan for Bergen og en spisset digital versjon av byarkitektens Arkitektur- og byformingsstrategi for Bergen, som begge forhåpentligvis kommer snarlig og er mer konkret enn den første. De vil alle bli viktige supplerende verktøy i samarbeidet mellom offentlig og privat sektor, og premissgivere for setting av hierarkiet når vekting av behov og funksjon i by- og stedsutviklingen gjøres for det enkelte prosjekt. 

Viser til Paris

Debatten om arkitektur i Bergen har i høst handlet hovedsakelig om dimensjoner og form på fortetting langs bybanen. I forrige uke uttalte også Jesper Jorde, avdelingsleder i Tag arkitekter Bergen, at han mente at mye av kritikken kommer for tidlig. «Debatten lider av at vi ikke lar byutviklingen feste seg litt før vi begynner diskusjonen», sa Jorde. Jøssang er helt enig. 

 – Det har de siste årene vært stor endring i den overordnete byplanleggingen. Byggingen langs bybanen de seneste år kan leses som den første respons på Parisavtalen og nasjonal fortettingspoltikk. Før denne trådte inn for fullt, lå det imidlertid helt andre parametere i bunn for det som bygges.

– Var ikke bevisste

Det som bygges nå er dermed blitt til i en overgangsperiode, mellom et gammelt og nytt regime, og derfor kan det bli oppfattet som voldsomt og feilslått, forklarer Jøssang. 

 – Dette er bygg regulert og tegnet under den tidlige fasen med ny nasjonal politikk. Dette var før vi ble bevisste på konsekvensen av fortettingspolitikken. I dag har vi fått inn helt nye verktøy som stedsanalyse og kvalitetsprogram for å analysere tomtens tåleevne og sikre kvalitet i utbyggerledd. I tillegg har verdien av god funksjonsmiks i nabolaget, gode byrom, gode utearealer og ekstroverte fasader blitt løftet frem. Det var veldig lite fokus på dette i fortettingspolitikkens tidligfase, sier hun. 

Stygt mot pent

Bybanen i Bergen åpnet i 2010 og ble i første omgang bygget mot Nesttun, kjøpesenteret Lagunen og Flesland flyplass. Andre byggetrinn bygges i disse dager mot Fyllingsdalen, via Haukeland Sykehus og Minde. En omstridt bybane til bydelen Åsane er også under planlegging. Fortetting ved bybanens stopp har vært en villet politikk i Bergen, blant annet for å beskytte annet areal. 

 – På mange måter er dette en suksesshistorie som nå skal gjøres enda bedre. Det er ikke profittjag som har drevet frem endringen. Kommunen har vært dyktige og lagt til rette for samspillet med privat sektor som gjennomfører av villet politikk, og ønsket om at bybanen skulle være ryggrad i byutviklingen, sier Jøssang. 

Hun påpeker at man med kommuneplanens arealdel som et av virkemidlene ble utnyttelsesgrad satt høyt ved bybanestopp for å øke attraktiviteten for utbyggerne, og dermed utløse ønsket transformasjon og fortetting. 

– Det har Bergen lyktes med. Så kan du si at noen av prosjektene er ruvende og har mangler, men det er fremdeles prematurt. Mange av områdene har pågående detaljreguleringer og en lang vei å gå før vi ser konturene av hvordan det kommer til å bli.

Byarkitektens rolle

Jøssang mener byarkitekten, Maria Molden, har vært forbilledlig ved å snakke om hva som menes med kvalitet i arkitekturen, men mye av det andre har handlet om ideer om stygge kontra fine hus. 

– Byarkitekten har tatt en sunn rolle i debatten med sitt fokus på kvalitet og levekår, men ellers har det handlet om subjektive syn på estetikk. Det blir fort at «noen synes synd på dem som bor i de stygge husene». Man burde heller snakket om å skape tilgjengelige boliger for dem som ikke har eksklusive pengebøker, lage gode byrom som sikrer beboere livskvalitet og skape bærekraftige nabolag med riktig blanding av bolig, næring, idrett og kultur. 

Rolls Royce-løsninger

Hun mener denne høstens debatt viser at andre parametere som «funksjonsmiks» og «gjennomførbarhet» blir underkommunisert. Det er kvalitetskrav til boliger som prioriteres, og Jøssang forteller at kommuneplanens arealdel, som et symbol på dette, ofte bare blir omtalt som «boligplanen». I arbeidet med utbygging på Minde, merker Jøssang selv at det blir for stor vekt på bolig, på bekostning av næringsvirksomhetenes levekår. 

 – Minde gjennomgår en enorm transformasjon med veldig kostbare rekkefølgekrav for både Rolls Royce-løsninger på overvannsløsning og dobbelt opp med infrastruktur fra innsigelsesmyndighetene. Det blir forferdelig dyrt, og boligene blir hovedsakelig for dem som har mye fra før. Det blir også så dyrt at det kommer til å bli vanskelig å drive næring. 

– Hvordan sikre at dette ikke skjer? 

– Bransjen vil være tjent med at kravet til kunnskapsnivået heves både hos plankonsulenter, arkitekter og bestillerne. Vi håper blant annet på sentral godkjenningsordning også for plansaker, og vi ser allerede en stor endring av aktørbildet hos utbyggerne og deres bestillerkompetanse. 

Hun mener at man med juridisk forankring av kvalitetsprogram kan gjøre kvalitet for hvert tema juridisk bindende på plannivå. Dermed kan helhetlig utvikling følges opp av konsulent, utbygger og saksbehandler gjennom påfølgende byggesaker.

– Jeg tror vi må lære av hva kommunale føringer fører til, og bruke privat sektor mer konstruktivt. Kvalitet trenger ikke koste det hvite i øyet. Vi må bruke våre nye verktøy konstruktivt for å sikre gjennomføringsevnen av riktig kvalitet, heller enn å legge til rette kun for dem med tykke pengebøker.