Arkitektnytt

Vi vet at økte sosiale- og økonomiske forskjeller blant barn og unge i samfunnet fungerer som en forsterkende faktor når det kommer til utenforskap. Det å skape et politisk rammeverk som bidrar til å jevne ut sosiale- og økonomiske forskjeller blant barn og unge i Norge er en diskusjon jeg ikke skal gå inn på i denne kronikken.

Men det er allikevel en rekke konkrete tiltak vi kan og bør iverksette for å minske risikoen for utenforskap. La meg forklare: Perspektivene rundt hvordan vi bygger samfunnet har fascinert meg i hele mitt liv.

Jeg kommer fra en by som heter Arendal, som har 45 000 innbyggere, og som av mange brukes som et eksempel på en by som er godt forberedt på samfunnsutviklingen de neste hundre år. Vi får Norges største industrietablering i Eyde energipark, vi har nylig fått høyere utdanning til byen, og kommunen har investert store summer i et bedre opplevelsestilbud i byens sentrum.

Arkitektur er bygningskunst, byggekunst, utformingen av ting, byggverk og anlegg i landskapet, sett enkeltvis eller samlet, med den betydning at de forskjellige miljøers praktiske og åndelige behov derved er tilfredsstilt og samordnet på en overbevisende måte. Alt er sett på bakgrunn av tilgjengelige ressurser og rådende teknisk ferdighet. Alt fysisk menneskeverk kan kalles arkitektur. Men hvordan designes byer når grensen fra barndom går over i voksenlivet, og hvordan kan fagmiljøene gjøre dette bedre?

Arendal har et godt statistisk materiale gjennom undersøkelsen Ungdata fra 2019. En av fire ungdommer opplever ensomhet, en av tre har depressive symptomer, og vi har dessverre tall på at 800 ungdommer i Agder har forsøkt å ta sitt eget liv. En av fire dropper ut av videregående skole, og mens mange er med i en idrettsklubb, et lag eller en forening, er halvparten ikke medlem av noe som helst.

Victor Normans rapport fra 2020; «Det handler om Norge», er for det meste dyster lesning om store deler av Agder. Norman nevner i rapporten at innsats rettet mot arbeidsmarked og næringsutvikling, boliger og bomiljø, fysiske stedskvaliteter, kultur- og fritidstilbud, møteplasser, informasjon og veiledning, omdømme og fysisk og digital infrastruktur er sentralt for at kommuner kan bidra for en bærekraftig utvikling.

I hele mitt voksne liv har jeg kjempet for å bedre oppveksten til spesielt ungdommer i Arendal. Kultur- og fritidstilbud gjennom den organiserte idretten fungerer svært godt, mens det er dessverre en alvorlig trend at mange faller utenfor.

Hvordan kan arkitekter, byplanleggere og kommunenes administrasjon bidra til å få flere med? Jeg mener løsningen er å se til Danmark. For tyve år siden ble det etablert en frivillig organisasjon som heter GAME, som så langt har utviklet fire innholdsrike hus og som har 150 000 danske barn som registrerte medlemmer. Konseptet bidrar i samfunnet med noe vi ikke har særlig fokus på her, parkour, street dance, streetbasket, musikk, klatring, gatefotball og å skape en lavterskels møteplass hvor alle skal med.

I 2018 skjedde det noe skikkelig bra i dette landet. Det ble etablert et nasjonalt ressurssenter for egenorganisert idrett og fysisk aktivitet som i dag heter Tverga. Deres jobb er å styrke kommuner og frivillige i utviklingen av bærekraftige møteplasser for egenorganisert idrett og fysisk aktivitet gjennom veiledning, inspirasjon og kompetanse. Daglig leder i Tverga, Lisa Mari Watson sier forskning viser at ungdom savner tilbud om mer lavterskels idretts- og aktivitetstilbud.

Et prosjekt som GAME i Arendal vil kunne gå frem som et av Norges første innovative gate-idrettsanlegg som tilrettelegger for lavterskelaktivitet for barn og unge, kobler på næringslivet, benytter og utnytter eksisterende bygninger og skaper gode oppvekstarenaer for barn og unge.

Ambisjonsnivået vårt på Sørlandet er at vi med base i gamle Arendal fengsel (solgt fra Statsbygg i 2021) skal lage et fysisk kompetansesenter for egenorganiserte gatebaserte aktiviteter til inspirasjon for hele Norge. Vi skal utvikle driftsmodeller og inspirerende fysiske tiltak som kan overføres til andre steder og byer, og vi skal klare å knekke koden som alle arkitekter og fagfolk sliter med – hvordan kan vi designe byene våre slik at ingen faller utenfor?

Den 10. november i år var det en interessant debatt i Dagsnytt 18 under tittelen «Lite norsk filantropi». Rødts Mímir Kristjánsson møtte Christian Ringnes til en filosofisk diskusjon om hvordan man finansierer opp kvaliteter rundt vår samfunnsbygging. Begge hadde gode poenger i hver sin ende. Rødt ønsker at viktige samfunnsoppgaver ikke skal være avhengig av smak og vilje fra private. Ringnes henviste til gode eksempler på hvordan snille givere har vært med å skape unike kvaliteter for både oppvekst og samfunnet som helhet.

Mange steder i landet sitter pengene løst, som for eksempel på Østlandet, mens i Arendal, har vi i liten grad meséner som gir millioner til et bedre samfunn. I de aller fleste norske kommuner som sliter med det samme utenforskapet og at mange faller utenfor, trengs det et større fokus fra alle som designer byene. Økonomien i å skape bedre liv over hele landet for barn og unge er over hele linja for lavt prioritert.

Samfunnsøkonomi handler om hvordan samfunnet bruker sine ressurser, både arbeidskraft, naturressurser, produksjonsutstyr og teknologisk kunnskap. Det er begrenset tilgang på slike ressurser, og samfunnsøkonomi er vitenskapen om samfunnets bruk av disse knappe ressursene. Mens oppvekst og investering i våre unge er en god samfunnsøkonomisk investering, finnes det fremdeles ingen norske kommuner som har laget et godt aktivitetstilbud etter den danske modellen.

Samtidig som privatpersoner som Trond Mohn og Christian Ringnes og store aktører som Sparebankstiftelsen DNB, Gjensidigestiftelsen, USBL og OBOS har fokus på å bedre oppvekst gjennom en rekke tiltak, er det svært lite satsinger som investeres i å tenke nytt rundt oppvekst. Løsningen på kort sikt er å få flere sentre opp over hele landet som involverer, engasjerer og som får alle som skal vokse opp til å føle seg velkommen. Det henger sammen med å få brukt kroppen, det handler om å få trimmet hjernen, gi mestringsfølelse, og ikke minst å ha det gøy sammen.

Et stort spørsmål som jeg stiller er hvorfor det knapt nok finnes en politisk debatt eller en fagdebatt fra landets byplanleggere og arkitekter om hvordan man kan få all norsk ungdom på rett kjøl ved å ha et bredt tilbud som engasjerer og aktiviserer gjennom bedre design av byene og stedene våre. Norge garanterer samfunnets innbyggere hjelp hvis de skulle komme ut for helsesvikt, sosial nød eller tap av inntekt, for eksempel ved arbeidsledighet eller alderdom, og sikrer den enkelte rett til utdannelse. Spørsmålet er om vi gjør nok for barn og unge for å unngå at et liv blir til et liv som trygda – noe som Victor Norman har priset til 18 millioner kroner i dette landet.

Jeg inviterer med dette fagmiljøene til å allerede nå setter et stort kryss i kalenderen under Arendalsuka 2022. Da vil vårt tverrfaglige miljø rundt oppvekst invitere til dialog om og vi vil dele våre perspektiver. Og vi inviterer alle som leser dette om å ta en tur til Arendal fengsel!

Rolf Josephsen, mann i gata, Arendal