Arkitektnytt

Publikum deltok aktivt. Foto: Are Carlsen

Siste Arkitektnyttsamtale fant sted lørdag 12. februar, og tok for seg arkitektens medvirkning i utviklingen av storsamfunnet. Virkeligheten blir stadig mer fragmentert, og stiller nye krav til ekspertise og tverrfaglighet. Arkitekten viser seg også på flere nye arenaer, både hjemme og ute i verden. Men kan arkitekten redde verden?

I panelet satt arkitekt Yashar Hanstad fra Tyin tegnstue, arkitekt og førsteamanuensis ved NTNU Hans Skotte, sivilingeniør i industriell design Guro Nereng fra Bellona, arkitekt og rektor ved Bergen Arkitektskole (BAS) Marianne Skjulhaug og direktør Toril Mølmen i Innovasjon Norge. Ordstyrere var Arkitektnytts redaktør Grete Kristin Hennissen og journalist Cecilie Klem.

Ord og form

Hennissen loddet stemningen med følgende innledende (og grunnleggende) spørsmål: Hva er det arkitekter kan bidra med i samfunnsutviklingen?

Arkitekten et stort ansvar i å synliggjøre konsekvensene av de valgene som tas, og må ikke gjemme seg bak «byggherrens krav og manglende vilje til å satse på miljø», mente Nereng. Hanstad, som tok utgangspunkt i egen praksis fra slummen i Bangkok, fremhevet også arkitektens kunnskap om fysiske og sosiale konsekvenser, og dessuten evne til å sortere, planlegge og tenke helhetlig.

Arkitekten er flink til å tolke sine omgivelser – både historisk, økonomisk og sosialt, fortsatte Skotte. Dette gjør ham i stand til å forstå konsekvensene av inngrep. Samtidig pekte Skotte på kommunikasjon som en styrke i standen – ikke bare verbalt, men også gjennom workshops, lek og skisser. Inngangen til arkitektens samfunnsengasjement ligger først og fremst i det formmessige, parerte Skjulhaug; «Jeg tror det grunnleggende for oss er at vi forholder oss til noe konkret og kontinuerlig, og øves i å gi form,» sa hun og etterlyste også en diskusjon om hvorfor arkitekten ikke har greid å bli mer frigjorte overfor andre aktører.

Mølmen ville på sin side diskutere hvordan teknologi både «åpner for og utfordrer de forretningsmodellene arkitekten lever under – eller lider under». Hun viste til det nye sykehuset i Østfold, hvor firmaene som var best på digital bygginformasjonsmodulering og 3D-visualisering vant frem som prosjektledere. «Vi har brukt nærmere 60 millioner på digitalisering av byggenæringen, og vi har ofte ønsket å ha arkitekten med i disse prosjektene,» sa hun.

Våkne opp

Skjulhaug og Skotte var skjønt enige om at skolene må ta inn over seg konsekvensene av endringene i samfunnet. Skjulhaug skisset opp det hun kalte en viss tilbaketrekning til eneboligene og hyttene, en tendens hvor arkitekten gjør seg mindre viktig. «Jeg tror mye ligger i utdanningen og hvordan studentene går inn i faget – vi er sannsynligvis ikke våkne og radikale nok overfor de utfordringene som ligger foran oss,» sa hun.

Skotte så for seg at arkitekten vil komme til spesialisere seg i mye større grad. «Utdanningen må være slik at vi utvikler innovative og utradisjonelle holdninger. Vi må anerkjenne at slik det var før, blir det aldri igjen,» sa han.

Inn i det ukjente

Hanstad fortalte hvordan Tyin tegnestue ble til som en slags reaksjon på det teoretiske utgangspunktet til NTNU. Å føle at det du gjør betyr noe for menneskene rundt deg, er viktig, fremhold han – ikke bare sosialt, men også fysisk. Det at betong har en vekt er en god erfaring: «Når du må ut i elven og hente sand forstår du også at det du gjør får konsekvenser for folk.»

Litt senere, i forlengelsen av diskusjonen om energieffektivisering, pekte Skjulhaug på mulighetene som kan finnes i eksisterende bygningsmasse. Å lage et plusshus er noe vi har kjente metoder for, men det finnes også store mørkeområder: BAS er en gigantisk byggning – en gammel silo – som lekker energi i alle retninger, og som kunne vært et laboratorium for å utforske transformasjon av slik bygningsmasse. «Og da møter vi lovverk og begrensninger med en gang. Så det er noe med hvordan vi skal få rom til å drive mer riskikofylt undervisning i en holdbar retning,» sa Skjulhaug, og la til at hvis Bellona sier energieffektivitet er det viktigste, så sier BAS at «den filosofiske inngangen til å diskutere holdbarhet kanskje er det aller viktigste.»