Arkitektnytt

– Vi må slutte å problematisere, og heller bidra til de gode løsningene. Gi oss heller rom til at den gode arkitekturen kan spille på lag med opphøyd kvalitet, ikke redusere den ned i desimaler, sier arkitekt og administrerende direktør for Gottlieb Paludan Architects i Norge, Harald Martin Gjøvaag. 

Han stusser nå over at arkitekter og planleggere går sterkt ut mot regjeringens fjerning av krav til sollys i TEK 17s paragraf 8-10, noe som blant annet har resultert i Byutviklingens lange linjer (BULLBY) sitt opprop «Vi krever sol i nye boliger!». Aksjonen har til nå samlet over 4000 underskrifter. 

Evig debatt 

Gjøvaag mener derimot det er en debatt som allerede har vært oppe flere ganger, og at den regelrett hindrer konstruktiv tenkning rundt moderne byutvikling. 

– Jeg har reagert på at vi enda en gang roper høyt om endringer i regelverket. Slik jeg har skjønt det, er det unødvendig å ha dobbelt opp med statlige forskrifter rundt dette, og at man heller peker på kommunene, som er ubestridt planmyndighet og kan avveie prioriteringer ut fra stedegne kvaliteter, sier han. 

– Det er vel nettopp det de peker på. At kommunene ikke makter å stå opp mot økonomiske interesser og presset for økt tetthet? 

– Jeg skjønner ikke hvor dette kommer fra! Nå blir jeg litt matt her. Alle kommuner har krav om å lage og vedta kommuneplaner, og kan fritt sette krav til ute- og oppholdsarealer, bestemmelser om direkte sollys og så videre. Det er ikke noe problem, og dersom enkelt kommuner ikke følger sine egne kommuneplaner, bør de skjerpe praksisen. Det er ingen som med viten og vilje går inn for å bygge med dårlig kvalitet. Jeg har selv jobbet som utbygger, blant annet i Selvaag, og jeg har aldri hørt noen snakke ned regelverk eller forskrifter. Alle jobber mot samme mål, forklarer Gjøvaag. 

– Er tilliten til utbyggerne, i dine øyne, for lav? 

– Det er ikke sånn at utbyggerne løper og kjøper seg ny dunjakke eller Porsche etter hvert tettbygd prosjekt. Det er ikke slik kapitalismen fungerer. Man investerer i nye prosjekter i et evighetsperspektiv, og tilbakebetaler det meste til samfunnet på ulike måter. Alle seriøse utbyggere er avhengige av et godt rykte og omdømme i boligmarkedet. 

På tvers  

Arkitekten mener at de beste løsningene for bygging i byene går på tvers av forskriftene, ikke nødvendigvis hånd i hånd med dem.

  – Det finnes masse gode eksempler på prosjekter som ikke kunne vært gjennomført om regelverket skulle vært fulgt til punkt og prikke. Vindmøllebakken, som nylig vant Statens pris for byggkvalitet, kunne neppe vært utført slik det ble, om prosjektet skulle fulgt alle krav til dagslys, utsyn og så videre. Av og til må man se bort fra reglene for å nå målene om sosialt bærekraftige områder, sier han.

Krav på krav 

Et viktig perspektiv er, ifølge Gjøvaag, at det kun er 35 prosent av det som bygges i Norge i dag som er blokker. Av dem igjen er kun halvparten blokker som bygges i de store byene. Resten er lavblokker i tettstedene. 

– Mindre fellesområder og mangel på sol problematiseres vel kun i de største byene, i transurbania, der også byggekostnadene er høyest. Jeg mener man må lempe på kravene for hvert boligprosjekt og heller vektlegge tilgangen til offentlige områder som parker og andre friområder. Kvaliteter i nærområdet som kanskje ikke oppfylles i hvert enkelt boligkvartal eller i hver enkelt bolig, men som er tilgjengelige i nærheten. Det blir vanskelig å gjennomføre bygging i byområder hvis alle kravene skal ligge oppå hverandre i selvforsynte boligkvartal, sier han. 

Dra veksler

Fra sin tid i Selvaag viser Gjøvaag til kvalitetsanalyser over de tette boligområdene innenfor Ring 2 i Oslo, med resultatet at kun 30 prosent av bykjernens kvartals- og karrébebyggelse kunne vært oppført i etablert form etter dagens regler. Vi må vektlegge andre kvaliteter enn de rent kvantifiserbare i byen, mener han. 

– På nedre Grünerløkka er det gjort grundige analyser av herlighetsverdi, og selv om 90 prosent av nedre Løkka er boligareal og aldri kunnet vært bygget slik det er gjort etter dagens standarder, er det full tilgang til parker og plasser og områdene langs Akerselva, der innbyggerne går for å nyte sollyset og annet, dersom man vil det. Det er jo nettopp det som er det fine med byen, at man kan dra veksler på alle dens kvaliteter etter hva man har behov for.  

Ingen barnemishandler!  

– Hva tenker du om argumentene rundt folkehelse. Om at alle trenger sollys?  

– Minste Felles Uteoppholdsareal på Majorstua i Oslo er på åtte prosent, og opp mot gjeldene regelverk er det ingenting. Men betyr det at det ikke er godt nok? Når det kommer til sykdommer, depresjoner eller liknende folkehelseproblemer, skårer innbyggerne i de tette bystrøkene generelt lavt i forhold til mennesker i små grender. Det finnes en diskrepans mellom det man tror vil påvirke helsen og det som er fakta, sier han og fortsetter: 

– Jeg bor selv i bygate med en fireåring, med asfaltert bakgård uten fnugg av sol, og stue ut mot rød støysone. Men at det er barnemishandling nekter jeg å finne meg i! Byen har så mange kvaliteter som veier opp for akkurat disse små ulempene, det finnes ørtiførti lekeplasser like i nærheten, og vi lever langt mer sosialt her enn vi gjorde i et villastrøk på Godlia. Jeg har til og med endelig solgt bilen, humrer han. 

Det modernistiske ideal  

Gjøvaag mener disse populære bykvalitetene går på tvers av det modernistiske idealet som Plan- og bygningsloven er fundert på, og at det bør være opp til hver by og kommune å tilpasse regelverk i egne planer, basert på beliggenhet og funksjon.

– I mange slike diskusjoner er det en fordel å løfte blikket litt, og se en større sammenheng. Ja, det er kanskje helt jævlig uten sol, men det går fint i Balestrand eller Rjukan, der man knapt har sollys gjennom hele vinteren. Der har man ikke slike diskusjoner. Denne regelendringen gjør det i praksis mer tilforlatelig å gjøre egne, gode faglige vurderinger og prioriteringer i kommunene, og det åpner for videreutvikling av de tette byene, også, avslutter han.