Makt - spillet om arkitekturen
Ingen entydige skurker, men en stadig mer kompleks virkelighet møter dagens arkitekt.
Arkitektnyttsamtale nr. 2 på Litteraturhuset i Oslo tok for seg makt. Hensiken var å diskutere hvem som lager spillereglene i arkitekturproduksjonen, og hva som egentlig er arkitektens rolle blant oppdragsgivere, politikere og konsulenter. Ordstyrer var urbanist Erling Fossen, og i panelet satt et bredt utvalg aktører: arkitektene Gudmund Stokke fra Narud Stokke Wiig og Gro Bonesmo fra Space Group, Venstre-politiker og leder for Oslo bystyres byutviklingskomité Ola Elvestuen, ingeniør Birgit Soleng i Rambøll, rektor ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo Karl Otto Ellefsen og direktør i Tjuvholmen KS Dagfinn Godell.
Verken rådgiver, politiker eller oppdragsgiver endte egentlig opp som skurker, slik ordstyrer (ikke uten glimt i øyet) la opp til. Debatten skisserte et felt i endring, hvor maktstrukturene ikke alltid er entydige og lette å få øye på, og hvor arkitektrollen stadig blir mer differensiert.
Kampen mot middelmådighet
Karl Otto Ellefsen, utnevnt til debattens gudfar, fulgte Fossens oppfordring og ga «en liten hanske» til Elvestuen om politikernes kompliserende detaljestyring i byggeprosessene, og «en liten hanske» til Soleng og de brede konsulentmiljøene, der arkitekten får sitte på plass nummer fem i systemet og har relativt liten innflytelse.
«Det enkleste du kan gjøre som folkevalgt er å bli saksbehandler og gå inn i detaljer, fordi du har makt til det. Så det er en utfordring å ikke gjøre det,» svarte Elvestuen. Han sa også at det er langt flere utbyggere nå enn for bare syv år siden som har med seg arkitekt på rådgivingsmøter. Unntaket er boligprosjektene: «Arkitekter er i alt for liten grad en drivkraft for å bygge gode boligprosjekter i Oslo,» sa han, og la til at når det gjelder kvalitet, er bystyret ofte dømt å ta beslutninger i saker de ikke har greie på, fordi de som folkevalgte er de eneste som kan gjøre det med legitimitet. Det viktigste for byen, uttalte Elvestuen, «er først og fremst kampen mot middelmådigheten, og hva vi kan gjøre for å få opp kvaliteten i flere boligprosjekter.»
Soleng hevdet at arkitektene i Rambøll beholder sine roller og ambisjoner. Senere i debatten pekte hun også på det hun oppfatter som en trend nå, nemlig at rene prosjektlederfirma kommer inn og blir et «filter» mellom arkitekt og rådgiver på ene siden og oppdragsgiver på den andre. «Dette gjør at vi begge rykker et hakk ned. Og når det gjelder totalentreprisene, så rykker vi enda et hakk ned. Men vi vil være der verdistigningen skjer, sammen med arkitekten.»
Et annen tilbakevendende tema var strukturelle problemer knyttet til såkalt new public management i byutvikling. Her var særlig Ellefsen tydelig på at slik styring – blant annet med henvisning til Bjørvika-utbyggingen – gir uoversiktelige og kranglete prosesser.
Tverrfaglighet
Utviklingen mot et stadig mer teknisk avansert arkitekturfelt ble også trukket frem. Stokke fremhevet at arkitekter må gripe tak i hele faget sitt – både estetikk, funksjon og økonomi, og gå inn i gode fellesskap med ingeniørene. «Dersom vi jobber bevisst med dette, tror jeg vi kan gjenvinne noe vi i sterkere grad hadde før, da alt var enklere,» sa han. Også Bonesmo pekte på betydningen av tverrfaglighet. Hun sa også at selv om makten ikke alltid er så lett å has på, så er det i det minste mulig å ha en stor grad av innflytelse i de systemene man er en del av.
Ellefsen kunne til slutt bekrefte at det nyutdannede arkitekter i dag er mest forbannet for, er at de ikke har fått jobbet nok med andre faggrupper under studiet. «Det er kanskje det aller viktigste å gripe tak i nå,» sa han, og la til at «hvis man ser på hva jeg kunne da jeg var ferdig utdannet, tror jeg de vi utdanner i dag er mye flinkere og har et mye større potensial til å få til ting. Men det forutsetter at de finner roller i samfunnet hvor de klarer å bruke kompetansen sin på en ordentlig måte.»