Arkitektnytt

Stadig flere og større oppkjøp av norske arkitektkontor. Nye systemer og dokumentasjonskrav. Økt press fra det offentlige, byggebransje og utland. En arkitektrolle i fritt fall. De siste ukene har vi sett nærmere på forholdene mellom små og store kontorer og deres forhold til omverden.

– Vi trenger store, kraftfulle kontorer, uttalte Gudmund Stokke, faglig leder og styreformann i Nordic Office of Architecture, til Arkitektnytt i forrige uke. Han ba arkitektene gripe mulighetene som ligger åpne for dem i tidsskiftet vi er inne i. Nå svarer to arkitekter fra mindre kontorer på Stokkes uttalelser, og forteller om en litt annen hverdag.

Vestlandet kaller

Marina Bauer er arkitekt og daglig leder i OPA Form i Bergen, som de siste årene har gjort seg bemerket med bygg av høy arkitektonisk kvalitet, men også med et stort sosialt og samfunnsmessig ansvar. Det samme kan sies om KAP (Kontor for Arkitektur og Plan) i Stavanger, der sivilarkitekt Henrik Lundberg er én av seks ansatte.

Vi tok kontakt og frittet dem ut om rollen som lykkelig(?) og liten.

– Sett fra deres vinkel: Har rollen som et mindre kontor endret seg de siste årene? Er man mer påvirket av ytre krefter enn tidligere? Er dere bekymret?

Marina Bauer (MB): Nja, man får vel den floraen av kontorer som systemet ber om, med unntak av de kontorene som søker å utfordre og omdefinere systemet.Bekymringen gjelder ikke oss som kontor, men for samfunnet generelt. Man vil muligens få et mindre mangfold, og det kan du jo kalle et negativt ladet begrep.

Henrik Lundberg (HL): Prekvalifiserings-systemet som er innført er veldig ressurskrevende, og når man søker på jobber eller offentlige anskaffelser må man sette sammen store, tverrfaglige team som møter en masse dokumentasjonskrav.  Man må kunne dokumentere kvalitet gjennom referanser fra tidligere oppdragsgivere, og med et system som endrer seg nesten for hver gang tærer det på ressursene for et lite kontor.

Overkjørt av de store?

– Som kontorer i Bergen og Stavanger, merkes dette lokalt også?

HL: Vi når ikke lenger opp lokalt, det har vært flere eksempler på det i både Sandnes og Stavanger. Det er uheldig for de små kontorene. At man er fullt kompetent til de utlyste jobbene, men ikke når opp. Vi har for eksempel en byplankonkurranse i Stavanger nå, om Nytorget, der det er valgt ut tre Oslo-kontorer med relativ lik profil. Det er betenkelig at det ikke er lokale kontor med.

– Har dere selv opplevd å bli skumpet bort av større, mer ressurssterke kontorer?

MB: De nye innkjøpsreglene gjør at en god del prosjekter holdes unna oss, man blir automatisk diskvalifisert fra ting, men sånn vil det alltid være. Vi føler ikke at de store puster oss i nakken, vi vil nok aldri være med å konkurrere om en flyplass. Selv om vi gjerne skulle bygget en.

Utenlandske proffer

– Gudmund Stokke advarer mot at norske kontorer kan bli overkjørt av store, danske og svenske aktører om man ikke ruster opp. Stemmer dette?

HL: Jeg forstår Stokke. Danskene er dyktige i å eksportere arkitektur og de er i ferd med å innta en sterk posisjon i Norge. Danske team utgjør ofte en tredjedel av prekvalifiseringssøkerne, både innen byplanlegging og i byggoppgaver. Vi forstår jo at det skal være konkurranser om oppdragene, men kombinert med reglene for offentlig anskaffelse blir det vanskelig for lokale kontor å nå opp. Vi møter tøff konkurranse også fra mellomstore danske kontor med høy profesjonalitet.

– Nordic ble kjøpt opp av rådgivingsselskapet Norconsult, og blant andre har arkitekt Ketil Moe i et leserinnlegg i AN advart mot dette. Hvordan er deres erfaringer med de store rådgivningselskapene? 

MB: Vi har jobbet med et større rådgivningskontor som vi hadde jevnlige samarbeid med. Da de kjøpte et eget arkitektkontor mistet vi muligheten til å fortsette samarbeidet med personer vi frem til da hadde jobbet tett med og brukt mye tid på å få til en god samarbeidsform med. Når det er sagt har OPA samarbeidet godt med flere rådgivningselskaper – de har ofte en noe underdanig holdning med tanke på utforming; og er mest opptatt av å løse tekniske problemer. Noe som passer oss godt.

Definere og redefinere

– På den lysere siden: Hva er fordelene med å være et lite kontor i 2018?

HL: Det er historisk tradisjon for små, personbaserte kontor i Norge. Det handler vel om at man har sitt eget program, et eget prosjekt som arkitekt og ønsker å forfølge dette. I Danmark og Sverige er det ikke like stor tradisjon for små kontor, og det kan godt tenkes at det vil endres med de stadig nye kravene som stilles her hjemme. Den største fordelen ved å jobbe på et lite kontor er at man får arbeide med så mange ulike oppgaver. Mindre forhold gir større nærhet, og man får følge prosjektet fra begynnelse til slutt.

– Er det virkelig fare for at den originale og smågale arkitekten forsvinner med disse nye konglomeratene?

MB: En rolle er ikke noe man bør tildeles, men noe man selv bør definere og redefinere. De store kontorene vil muligens alltid søke å gjenta suksessen fra forrige prosjekt og i liten grad utfordre rollen.Hos oss redefinerer vi vår rolle for hvert prosjekt. Det ligger en fleksibilitet i å være et lite kontor med store ambisjoner.

Teambuildingmarerittet

– I hvilken grad påvirker størrelsen til kontoret arbeidsmiljøet ut i fra deres erfaringer?

MB: Jeg ser på å drive arkitektkontor som at vi lever av å selge prosesser og opplevelser til både kunder og på mange måter også våre ansatte, og det er vesentlig å ha fleksibiliteten som kommer med liten størrelse for å kunne tilby dette. Det er hardt å drive lite også, det er flere oppgaver til alle og man må innta mindre kliniske roller, men samtidig er dette motiverende. Vi trenger ikke dra på rafting-tur i Sjoa. Vi rafter hele tiden!