Arkitektnytt

Det underlige for dansken er at noe har gått veldig galt med byutviklingen. Han vandrer omkring i hovedstaden, og fester seg ved to områder som ligger like ved hverandre. Han beskriver Torshovparken som stor og åpen, omgitt av treetasjers bygg: «Noen har lagt krefter og engasjement i livet som skal leves der. Og det lever all slags liv her, kvarterets beboere og andre samles i parken.»

Deretter kommer han til nybyggene ved Grefsen Stasjon: «Et totalt usammenhengende rom. Fra byen møtes man av en høy betongmur, hvor eneste åpning er nedkjørselen til en parkeringskjeller. På toppen av en bratt skråning ruver et dystert boligkompleks med høye, tykke bygninger som kunne stått hvor som helst. En lekeplass står ensomt langs veianlegget, som totalt dominerer landskapet.»

Dansken heter Christian Pagh, partner og kulturdirektør i kulturdesignbyrået Urgent.Agency, og sitatene er hentet fra en kronikk i Klassekampen (26. februar), med tittelen «Er dette det beste vi kan?». Dessverre tyder altfor mye på at svaret er ja. Grefsen Stasjons omtrent tusen leiligheter er bare ett eksempel på tingenes tilstand. Oslo er i ferd med å bli pepret med slike boligområder. Og selvsagt står det ikke bedre til i andre norske byer.

Stiller man utviklere til veggs om konkrete boligprosjekter, er de som regel hoppende fornøyd. De har fulgt alle lover og regler, og trekker fram hvordan de i enkelte løsninger har levert over tekniske minstekrav. Og planmyndighetene svarer at, jo, man skulle gjerne sett litt mer velvilje fra utviklerne, men prosjektet ble ganske bra, ut fra forutsetningene. På Grefsen er det for eksempel vanskelig å bygge langs togskinnene.

Det finnes selvsagt gode bokvaliteter på et område som Grefsen Stasjon. Men de kunne vært så mye bedre. Synes mange. Blant dem en forundret og skuffet danske, og undertegnede. Men vi behøver ikke å synse. En fersk masteroppgave (NMBU, 2018), forfattet av Elise Gutsveen, går empirisk til verks. I «Etterspurte bokvaliteter blant barnefamilier i indre by som grunnlag for eiendomsutvikling» tar hun for seg nettopp Grefsen Stasjon, og sammenlikner med et klassisk storgårdskvartal på Lindern (1920). Hun snakker med beboerne, og selv om de begge steder trekker fram kvaliteter de setter pris på, er det markante forskjeller i bokvaliteter. Dette kommer kanskje tydeligst fram når Gutsveen observerer de to boområdene på en lørdag midt i april kl. 14, «en flott vårdag med skyfri himmel, og gradestokken viste 16 grader». På Grefsens store område var det omtrent ingen mennesker på fellesarealene, bortsett fra i barnehagen, mens det blant Linderns 60 boenheter var mye aktivitet.

Uteområdene i det som en annen danske kaller «mellom husene», er ikke folketomme fordi planmyndighetene ønsker det slik. De er tomme fordi spillereglene i boligbyggingen ikke fremmer gode bomiljø. Spillereglene regulerer balansen mellom fortjeneste og god bo- og bykvalitet. Er kvaliteten for dårlig, mens fortjenesten helt åpenbart er stor, må reglene justeres.

Spillets regler er verken hugget i stein eller støpt i armert betong. Christian Pagh ønsker seg naturlig nok at vi krever mer av investorer og utviklere, med «hard kritikk og konsekvenser for de som står bak de dårlige prosjektene som plager byen i generasjoner». Men han etterlyser også et «kreativt byråkrati». Her finnes det store muligheter for arkitekter og planleggere som vil sette sitt merke på norske byer.