Arkitektnytt

Forsiden av antologien Superstudio: Life without Objects viser Superstudios Continuous Monument (1969) i New York.

Statsbygg har med mandat fra Regjeringen gjennomført et parallelloppdrag om hvordan flesteparten av statens departementer skal kunne samlokaliseres i Regjeringskvartalet. Seks tverrfaglige team (Team Snøhetta, Team Asplan Viak, Team MVRDV, Team White, Team LPO og Team BIG), samt et team fra AHO, har forsøkt å forholde seg til de arealkravene som de forventede 5700 ansatte ved de respektive departementene vil kreve. Med unntak av studentene fra AHO, som har fått et «wild card» til å komme med et eget løsningsforslag, har alle teamene forholdt seg pliktskyldigst til oppgaven og presset etterspurte 115 000 kvadratmeter nybygg inn i området.
 

Volumdiskusjonen– en avledningsmanøver 

Etter offentliggjøringen av forslagene har så godt som alt snakk om Regjeringskvartalets kultur- og arkitekturhistoriske verdier forstummet. Diskusjonene om disse verdiene, slik de blant annet manifesteres i Y- og Høyblokken samt byrommet mellom dem, tok tidligere stor plass i den offentlige debatten, særlig etter at det ble politisk vedtatt å rive Y-blokka. I stedet er det primært tetthet og volumer som har blitt omdreiningspunktet i diskusjonene, selv i bevaringsfaglige miljøer. Dermed er det nærliggende å betrakte parallelloppdraget som et strategisk sidesprang, en form for avledningsmanøver, vekk fra den opprinnelige diskusjon.
 

En simpel volumstudie kunne innledningsvis ha avklart hvor mye plass så mange kvadratmeter kontorlokaler ville oppta i utviklingsområdet, og hvilke vanskeligheter og omkostninger det vil innebære rent bymessig å integrere dette arealet. Men ved primært å la den tidlige utviklingsfasen handle om nettopp hvordan de mange kvadratmetrene nybygg kan presses inn på et veldig lite område, og om hvordan disse nybyggene forholder seg til Ring 1, har beslutningstakerne klart å smette unna de vanskelige og essensielle spørsmålene om forvaltning av fortiden og de symbolbyggene i området som synes å ha blitt en dobbelt ubekvem kulturarv. 

Den ubekvemme kulturarven 

Problemet med fortiden er at den ikke alltid lever opp til idealene om nåtidens og fremtidens samfunn. Men skal vi kun bevare det som er vellykket, som i både form og funksjon matcher nåtidens behov? Den norske velferdsstaten som i sin tid produserte de modernistiske ikonbyggene i området, Y- og Høyblokka, er ikke lenger hva den engang var. Og velferdsmodellen som bygningene representerer, nyter ikke lenger en entydig oppslutning i befolkningen. På den bakgrunnen var begge bygningene allerede innen bombeangrepet i juli 2011 å betrakte som en ubekvem kulturarv, som ikke var tidssvarende verken som symbol- eller bruksarkitektur. Bygningenes status som potensiell kulturarv ble imidlertid betraktelig mer komplisert av terrorangrepet, siden de da også ble forbundet med tap, sorg og vrede.

Trolig er spørsmålet om hva man skal stille opp mot denne problematiske og ubekvemme arven, likevel noe som har blitt underordnet i forhold til det plutselige og akutt oppståtte behovet for å samlokalisere departementer i området. Og svarene på de vanskelige spørsmålene betinges paradoksalt nok av dette. Bevisst eller ubevisst synes fortrengning og fornektelse å ha blitt gjeldende erindringspolitikk på området.
Dette har ikke skjedd plutselig. Det har vært en prosess som har utviklet seg over tid i takt med at bunken av konsulentrapporter, som nesten alle har befattet seg med vurderinger av forhold som kan tallfestes og settes opp i regneark, har vokst seg større og større. Det som kan forundre, er at ingen av de involverte partene, verken de som har skrevet rapportene eller de som har deltatt i parallelloppdraget, bortsett fra studentene, har stilt spørsmål ved om premissene for oppgavestillingen var riktig.

Blind aksept av oppdragets premisser?

Er det virkelig slik at man som oppdragsdeltaker alltid pliktskyldigst må svare på det oppdragsgiver spør om? Har vi som fagpersoner ikke en forpliktelse til å fungere som samfunnsrådgivere og reagere når vi ser at bedre løsninger kan oppnås om spørsmålene stilles annerledes?

I slike situasjoner vil sivil ulydighet kunne være en sikkerhetsventil mot vedtak og premisser som er formelt riktig fattet, men som likevel ikke er godt nok begrunnet. Sivil ulydighet forstås i denne sammenheng ikke som lovbrudd, men som den moralske og etiske forpliktelse fagfolk har til å si at de spørsmålene som oppdragsgiver stiller, er feil eller i innbyrdes konflikt, og derfor ikke kan besvares tilfredsstillende. Når det gjelder regjeringskvartalet, er det meg bekjent få mennesker og institusjoner, og nesten utelukkende de som ikke har hatt en økonomisk interesse i områdets forventede utbygging, som offentlig har anført at premissene for oppgavestillingen var feil. Superunion og Peter Butenschøn var på banen i fjor, mens fagsjef ved Norsk design-og arkitektursenter, Hege Maria Eriksson, stilte kritiske spørsmål i etterkant av parallelloppdraget. Og arkitektskolenes rektorer ytret allerede midtveis i parallelloppdragsforløpet bekymring for de bymessige konsekvensene av å bygge tett og høyt i området. Arkitektbransjens egne utøvere har vært påfallende stille.
 

De deltakende teamene må ha vært kjent med kritikken fra rektor Ole Gustavsen da AHO var vertskap for prosjekt-workshopen i januar. Men dette ga seg ikke utslag i besvarelsene de er honorert for å levere. Kun studentene har tillatt seg å stille seg spørrende og kritiske til oppgavestillingen, og de er derfor det eneste teamet som har fått til en løsning som tar hensyn til kulturarven og ikke trenger å pynte sitt produkt med verken dalende høstløv, glitrende vannkaskader, kumulusskyer eller blomstrende retorikk.

Pliktoppfyllende ad absurdum

De kommersielle arkitektkontorenes besvarelser har, slik jeg ser det, alle på forskjellig vis likheter med de arkitekturscenarier som de italienske arkitektene som utgjorde «Superstudio», produserte på slutten av 1960-tallet.Disse var dog tenkt som en kritikk av de rasjonelle byutviklingsmodeller som allerede den gang var under utvikling, og kan ses som en forvarsel om hva som skjer hvis disse ukritisk følges.

Som også besvarelsene på parallelloppdraget viser, vil de historiske monumentene i byen ende som en form for «urban accessories», dekorative elementer hvis’ historiske funksjoner ikke lenger kan leses. Det er tale om en arkitektur som gjør seg til herre over stedet, i stedet for å la seg informere av det. Idet skalaen oppjusteres så voldsomt som det stilles krav om her, blir de eksisterende bymessige hierarkiene og stedsmarkørene satt ut av spill.
 

Det er ikke tale om en respektfull omgang med den historiske bygningsmassen og bykarakteren, snarere om en komplett fornektelse av den, fysisk og symbolsk. Uansett hvor flatterende renderinger som lages, og uansett hvor mange poetiske vendinger som brukes for å selge disse løsningene, så vil de store flatene, fasader uten nevneverdig differensiering i form av vinduer, være fremmed for menneskelige dimensjoner. Snøhettas forslag legger opp til å bygge tre 90 meter høye, spisse skyskrapere bak Høyblokka, og flere av de andre teamenes forslag går også temmelig mye i høyden. Men i et land hvor solen står lavt på himmelen en stor del av året, vil dette bety at de kaster en betraktelig skygge over byen.

Demokratisk mener jeg at det signalet som ligger her, er feil. Maktens bygninger skal ikke fremstå som hevet over den øvrige byen, og de bør ikke henlegge fortiden i permanent skygge, hverken symbolsk eller konkret.