Arkitektnytt

Denne høyblokka, signert Chicago-arkitekten Marshall Brown, er et av de tolv prosjektene som stilles ut i den amerikanske paviljongen. Foto: Mikael Godø

Økonomiske kriser kan bli mer eller mindre brutale, og de kan oppstå i ulike hastig- heter. Blant utstillingene på årets Venezia- biennale eksemplifiseres dette gjennom to svært ulike utstillinger: den spanske og den amerikanske paviljongen. Temaene i de to er henholdsvis finanskrisen i Spania og Detroits undergang. Finanskrisen kom plutselig. Mens Detroits nedgangstid har vært en katastrofe som har utspilt seg i sakte film.

Tenk smått

I den spanske paviljongen henger fotografier  av det kuratorene kaller «samtidsruiner»: halvferdige strukturer, fra eneboliger til storskala utviklingsprosjekter, som er blitt stående som sår i det spanske landskapet  på grunn av finanskrisen.
 

Disse fotograferte samtidsruinene danner et visuelt, tematisk bakteppe for 60 spanske prosjekter fra de siste årene som på ulike måter viser hvordan spanjolene nå heller bør tenke «smått», i kontrast til de grandiose prosjektene som man satte i gang i de ekspansive årene før finanskrisen: ekstravagante kulturbygg, enorme boligområder, flyplasser ingen hadde bruk for.
 

Essensen i utstillingen er at man i stedet bør reparere det man har, fylle igjen hull i den urbane tanngarden, omforme industribygg til ny bruk. Blant prosjektene finner vi et palass i Palma de Mallorca omgjort til kultursenter, en restaurert kirke i Corbera de Erbe og en rekke transformasjons- og infill-prosjekter.

Den spanske paviljongen presenterer 60 prosjekter fra de siste årene. Prosjektene viser på ulike måter hvordan spanske arkitekter etter finanskrisen tenker «smått». Foto: Ingebjørg Semb

Tøylesløs ekspansjon

I utstillingskatalogens forord skriver kurator Iñaqui Carnicero at Spania trolig er et av de landene der arkitektbransjen har blitt mest påvirket av den økonomiske krisen: «Det er få steder på kloden der så mange bygg ble reist i løpet av så kort tid, i mange tilfeller uten noe annet mål enn å tilfredsstille den grådige appetitten til motoren som driver økonomien.» Nå står de der som symboler på dårlig     planlegging og «galskapen de senere år», skriver han.
 

Denne unntaksperioden i spansk økonomi er nå over. Det er slutt på all tøylesløs  ekspansjon. I et intervju med Architect  snakker Carnicero om å jobbe som ung arkitekt i den tilbakelagte perioden, som han kaller «profittens topografi»: «Budsjett var ikke et problem på denne tiden, og fraværet av begrensninger og motstand i designprosessen ga rom for en viss grad av subjektivitet.» Likevel setter han like stor pris på å arbeide under strammere rammer: «Prosjekter som jeg har utviklet senere, særlig de som er laget i  resesjonsperioden, har vist seg å være mye mer interessante i hvordan de møter begrensninger.» Budsjettkutt kan resultere i løsninger som er mer intense, mer radikale, mener Carnicero.

Langsom krise

En økonomisk krise kan også ramme langsomt, slik den har gjort i bilbyen Detroit. Finanskrisen gjorde ikke saken bedre, og byen slo seg selv konkurs i 2013, slik at de lokale myndighetene kunne få orden på den enorme gjelden. Innbyggertallet i Detroit nådde sin topp med 1,8 millioner i 1950. I dag har befolkningen sunket til under 700 000, og byen har tusenvis av forlatte bygninger.
 

Detroit er tema for den amerikanske paviljongen, og tolv arkitektteam har fått i oppdrag å forsøke seg med arkitektonisk problemløsning i byen. De tolv er fordelt på fire tomter i Detroit, og skulle med helt frie tøyler skape prosjekter som kan gi utvikling i området. Mens den spanske paviljongen tar for seg transformasjoner og prosjekter som fyller hull i den urbane veven, ønsker de amerikanske kuratorene å vise hva den frie, arkitektoniske fantasi kan bidra med som katalysator for utvikling.
 

Under utstillingstittelen «The Architectural Imagination» presenterer de tolv forslagene i form av modeller, med plansjer og tekst langs veggene. Her finnes vertikale hager,  resirkulerte materialer, slanke høyblokker, bølgende kreasjoner og en rekke andre  ideer fra arkitekter som Greg Lynn, Preston Scott Cohen, Pita & Bloom og Andrew  Zago. 

Digital okkupasjon

Aksjonistene i «Detroit Resists» har lansert en alternativ utstilling for den amerikanske paviljongen.

Spania ble premiert med Gulløven for sitt realistiske og «direkte svar» på kurator Alejandro Aravenas oppfordring om å vise arkitektur som gir seg i kast med store utfordringer. Den amerikanske utstillingen, derimot, har møtt kritikk for nettopp å mangle realisme. Detroit Resists, en gruppe som består av aktivister, kunstnere, arkitekter og andre, var tidlig ute og spurte hvem og hva som har fordel av en idealisering av «The Architectural Imagination». Gruppen lurer på hva som kan oppstå i møtet mellom paviljongens prosjekter og «the urban catastrophe that many of Detroit’s residents are currently attempting to survive». De frykter imidlertid at de  prosjektene som presenteres i sitt forsøk på å fremme «the power of architecture», ikke vil makte å bidra positivt, men i stedet delta i «the ongoing destruction of the city». Detroit Resists har foretatt en «digital occupation» av den amerikanske paviljongen, der man gjennom  å laste ned en app kan se den alternative utstillingen som Detroit Resists synes burde vært i paviljongen.
 

Kurator Mónica Ponce de León sier i et intervju med Architect at hun synes Detroit Resists har et altfor snevert perspektiv på hva som er bra for Detroit. De tolv utvalgte arkitektene har rådført seg med beboere i Detroit for å forstå nabolagenes ønsker, før de satte i gang med idéarbeidet. Målet med utstillingen er ikke bare å vise mangfoldet i «the architectural imagination», men også å inspirere den kollektive forestillingsevnen  og på den måten sette i gang nye samtaler om viktigheten av arkitektur i Detroit og andre byer, mener kuratorene bak utstillingen  i USAs paviljong. 

MG