Arkitektnytt

Stavanger kan knapt bli varmere. Yr-appen viser 26 grader idet klokken ennå ikke har passert elleve på formiddagen. Fjorden er badevarm og byen er døsig av heten idet arkitekt Siv Helene Stangeland ønsker Arkitektnytt velkommen til Helen & Hards kontor på Storhaug i Østre bydel i Stavanger. Fra det avkjølte møterommet har man utsikt over Høgsfjorden og fjellene i øst.

Grønn og ny boform

Helen & Hard er i dag et av Norges mest kjente arkitektkontorer. Siden oppstarten i 1996 har de ønsket å dytte grensene for arkitekturens plass og arkitektens rolle i samfunnet. I boka «Helen & Hard – Relational Design» prøver redaktør Martin Braathen å sette prosjektene deres inn i en større diskusjon om arkitektur. Braathen sier i dag at det mest interessante med Helen & Hard er nettopp hvordan de utfordrer og er nysgjerrige på hvordan de kan «innarbeide mange ulike elementer; personer og ressurser og materialer inn i et prosjekt og hvordan dette ofte skaper ukonvensjonelle prosesser og originale resultater».

For å vise frem et slikt resultat har vi beveget oss til Vindmøllebakken, en kort spasertur unna kontoret til Helen & Hard, et pilotprosjekt som har fått merkelappen «sosialt bærekraftig bofelleskap». 

Her surrer humlene i sukkulentene i sedumtakene, beboerne nyter varmen i uterommet. Prosjektet viser på flere vis hvordan Helen & Hard de siste ti årene har jobbet med å flytte grenser. Hampen i taklampene er et nikk til den bærekraftige isolasjonen i ytterveggene. Fellesrom og leiligheter er utformet med beboermedvirkning fra lenge før byggestart. 

– Dette er spiserommet og felleskjøkkenet. Klarere du å sitte med lunsjen alene i mer enn 15 minutter, må det ha skjedd noe spesielt, forteller Stangeland på omvisningen. 

Bofelleskapet Vindmøllebakken handler om deling av ressurser, sosiale møteplasser og nyskapende materialløsninger. Prosjektet er bygget på historisk grunn for de to arkitektene. Det var her de fikk kjøpt en nedlagt fabrikk i 1996, og det var her de bodde og jobbet frem til 2012. Da ble de kontaktet av Sissel Leire, en «grønn investor», som ville ha dem med på å utvikle fremtidens boform. 

– Vi hadde lenge tenkt på at delekultur kommer til å bli viktig. Spørsmålet ble hvordan vi kunne lage den bofelleskapsformen som passer vår tid.

Det ble studier, forprosjekt og plan om pilot og deres egne lokaler ble valgt som tomt. Fabrikken er i dag gjenbrukt til parkering, suksessrik vegansk restaurant og lekeplass. 

– Etter mange boligprosjekter så vi hvor vanskelig det er å prosjektere bærekraftig og ha reell beboerinvolvering. Eneste mulighet var å involvere oss selv på investeringssiden.

Tosom samkjørthet

Historien om Helen & Hard begynner på 1990-tallet hvor de to arkitektene møttes på Arkitektur og designhøgskolen i Oslo (AHO). Østerrikske Kropf kom til Oslo fra Graz for å lære av Sverre Fehn, som da hadde sine siste undervisningsår ved skolen.  

– Jeg kunne ikke så godt norsk, men jeg forstod tegningene hans, ler Kropf.

Stangeland hadde lenge lurt på om hun skulle bli kunstner eller arkitekt. Hun studerte fransk og kunst i Bordeaux før arkitektstudiet, og hospiterte på kunstskolen Massana i Barcelona under AHO-studiet. 

– Jeg kunne blitt kunstner i dag, men den gangen trengte jeg reelle problemstillinger som ga motstand. Det gjorde meg godt å få et bygg, program eller en kunde som ville noe. Derfor landet jeg på arkitektur.

De to svarer i en form for samkjørt tosomhet og gestikulerer ordet over til hverandre på en så høflig måte at det virker som de nesten ikke kjenner hverandre. På AHO fant de tonen raskt i en blanding av arbeidslyst, praktisk arbeid og et ektefølt engasjement for arkitekturen, kunst og filosofi. De ble alltid sittende å jobbe til langt på natt og snakket om arkitektur.

– Det har alltid vært en dyp forståelse for arkitektur på et eksistensielt plan mellom oss. Den ligger der som en kjerne. Det gjør at vi selv i dag kan bli forent eller gjenforent selv om vi gjør mye forskjellig, sier Stangeland. 

Kropf påpeker at de også nyter godt av å være svært forskjellige personligheter som på finurlig vis fungerer kreativt. 

– Det er rart at vi fungerer så bra sammen etter så lang tid. Den samme dynamikken er der og det er et stort mysterium hvorfor det har vært slik helt fra starten.

– Hvordan er det å jobbe sammen som et par? 

– Det er stort sett veldig givende. Mye i et samliv er jo vanskelig, men å jobbe sammen er jo gøy, ler Kropf. 

Høytsvevende og opprørske

Stavanger ble et fristed for de unge arkitektene. De leste øko- og systemkritisk filosofi, og sammen med kunstnere startet de Tou scene i et gammelt ølbryggeri like ved kontoret. 

– Alt var veldig kult og hands on fra starten. Det var år uten oppdrag, men vi bygde ting selv og eksperimenterte. Vi måtte finne ut hvordan arkitektur skulle gjøres, sier Kropf.

Tou scene er i dag kommunalt og en selvsagt del av byens kulturliv. 

– Vi ble mestere i å søke dispensasjon for å få lov til å ha folk i fabrikklokalene. Vi lagde festival om resirkulering og fikk det første oppdraget med rehabilitering. Vi lot mye stå, blant annet ble melassetanken til et ekstraordinært inngangsparti og dette vil i dag kanskje karakteriseres som en radikal form for gjenbruk.  

– Dere virker å alltid være i forkant. Hvor kommer inspirasjonen fra? 

– Vi har alltid vært internasjonalt orientert. Jeg er fra Østerrike, Siv studerte i Barcelona og vi har alltid holdt nettverket ved like. Det å gjøre ting selv, ikke være for teoretisk, var også viktig, sier Kropf før Stangeland fullfører:

– Det er ikke helt sant. Vi har jo hele veien lest masse. Så kombinasjonen av teori og realisering var avgjørende. 

– Hva ville dere den gangen? 

– Vi hadde en klar visjon om å skape egen arkitektur. Det var høytsvevende og ambisiøse mål om å finne opp arkitekturen på ny og i hvert fall ikke gjøre det samme som de rundt oss. Det var en opprørskhet der, sier Stangeland. 

Og nettopp dette opprøret fikk god jord da de valgte Stangelands hjemby Stavanger å etablere seg i. Egentlig skulle de bare til byen for å måle opp familiens sjøhus i Vågen, men de ble værende da de fikk i oppdrag å tegne en restaurant i samme hus. Midt på 1990-tallet var byen begynt å kjenne på effekten av oljeboom og nye penger.

– Vi var heldige som havnet her. Det var en sånn entreprenørstemning i byen hvor man følte virkelig på at alt går an. Den tror jeg har hjulpet oss i å realisere ganske eksperimentelle boligprosjekter som du ikke ser andre steder i Norge. Det handlet om ånden i byen. 

Paret trekker frem «Tre tårn» Rundeskogen, «B-camp», Kommandørveien, Mosvangen studentboliger som eksempler på slike prosjekter. At de ikke etablerte seg i Oslo eller Østerrike tror Kropf også hadde en egen effekt: 

– Få kjente oss her, så det var mer fritt frem. Det var en fordel fordi vi hadde ingen eksponering og hadde på den tiden ingen ambisjoner om å vinne konkurranser eller bli kjent. Vi ville bare gjøre ting, og det fikk vi lov til. 

– Var naive

Stangeland og Kropf har minst tre områder hvor de har bedrevet nybrottsarbeid: Å utfordre hvilken rolle arkitekten kan innta i byggeprosjekter, nytenkende materialbruk og sosial bærekraft. Er det ett prosjekt hvor dette går opp i en høyere enhet, må vi tilbake til Vindmøllebakken som er en pilot for en ny boform med navn «gaining by sharing».

De 52 boenhetene er blitt prosjektert med Stangeland og Kropf som både arkitekt, utvikler, byggherre – og beboer. De skjønte etterhvert at de satt med litt mange hatter og hvor krevende det faktisk er å være utbygger:

– Da vi også bestemte oss for å bli beboere, så vi at vi ikke kunne ha alle rollene. Det ble for heftig, ler Stangeland. 

Kropf beskriver det nærmest som en smertefull prosess, spesielt i kontakt med entreprenøren. 

– Å få innsikt i hele økonomien er én ting, der var vi også naive, men hva det innebar å være med i den helhetlige gjennomføringen forsto vi ikke helt i starten. Det var en enorm læringsprosess, sier han. 

– Hva var utfordrende? 

– Vår modell var tuftet på miljøvennlige løsninger. For eksempel trekonstruksjonen mente vi var helt vesentlig for konseptet. På et tidspunkt sto hele trekonstruksjonen på spill på grunn av økonomiske marginer og risiko. Da måtte vi spille hardt for å få det gjennom, sier Kropf.

De fikk det til og har følgende råd til andre arkitekter som ønsker å gå samme vei. 

– Ta risikoen og de økonomiske bekymringene til en utbygger alvorlig. Vær proaktiv i forkant av beboerprosess og materialvalg og i å kartlegge gjennomføringsmodellen, mulige leverandører og kostnader. Grunnen til at tre vanligvis ikke blir valgt som byggemateriale er at det blir oppfattet for dyrt og risikofylt og beboerprosesser fort blirtenktsomforukontrollerbart.

Bygge, ikke skrive

Å gå ut over den vanlige arkitektrollen beskriver de som en interessant reise hvor det åpnet seg et univers hvor de plutselig så nye muligheter. 

– Vi så hvilken påvirkningskraft en arkitekt kan ha. Arkitekter som skaper nye boligmodeller, er utbyggere og tilrettelegger for produksjonsprosessen er relativt sjelden. Det er viktig at vi arkitekter igjen blir generalister og får innsikt i hele verdikjeden, sier Kropf.

– I dette tilfellet satt vi en ny boform inn i et kommersielt marked, som ingen utbygger ville gjort uten at vi også var med å ta risikoen. I Vindmøllebakken kunne vi være med å endre systemene, som vi ellers ofte bare blir slave av. Som arkitekter må vi som oftest bare svelge en meglers oppfatning av hva som er et marked, sier Stangeland.

De har et grunnleggende ønske om å bryte opp praksisen med totalentreprise i større byggeprosjekter. 

– Tenker man boligbygging som et system, er de viktigste kriteriene for en bærekraftig prosess fri flyt av informasjon, kontinuerlig feedback og et felles formål. I en totalentreprise skjer ofte det motsatte. Da stenges nærmest døren, og man jobber ofte i det skjulte. Vi arkitekter må prøve å endre kulturen som ligger under denne praksisen. Det er en vanskelig kode å knekke, men det er en viktig oppgave vi har, sier Kropf.

– Trives dere i opposisjon?

– Vi har alltid ønsket å utfordre og skape endring. Å realisere bygg er vårt bidrag til den offentlige samtalen. Vi finner at byggene fungerer bedre som «statements» enn kronikker i avisene og paneldebatter.

Mot megler-tenkning

Hvorfor trenger samfunnet prosjekter som Vindmøllebakken? Mye handler om at boformene må svare på nye og mer mangfoldige måter å leve livene vårene på. 

– Dette passer bedre til de endringene vi gjennomgår i løpet av et liv: barn ut, barn inn, folk skiller seg, noen er ensom i perioder. Bofelleskap gir en buffersone mellom det helt private og det offentlige, som en kan bruke og dele kreativt, sier Stangeland. 

For Kropf er det viktig å gi beboerne en innflytelse over hvordan de vil bo utover det han kaller «meglerens måte å tenke på», med liten brukermedvirkning og standardløsninger på 1-roms, 2-roms, størrelse på kjøkken og bad. 

– Boliger er mye rikere enn det, og den rikdommen har blitt gjort fattig av en bransje som har kjørt dette inn i en standardisert modell, sier Kropf. 

– Hvordan kom denne erkjennelsen for dere? 

–  Erfaringen vår er at utbyggere har liten interesse for fellesskap som kan oppstå og vil presse ned kvadratmeterne på alle fellesområder. Alt handler om å minimere trappeoppganger og alt som ligger utenfor boligen. Det blir veldig kjedelig arkitektur, og ønsket vårt var å finne måter hvor arkitekturen får utfolde seg og bli mer generøs og variert, svarer Stangeland. 

Under koronakrisen ble det tydelige hva som er potensialet til denne boformen. Det ble blant mye annet arrangert syv konserter i bakgården, deriblant med Thomas Dybdahl og inspirert av Italia møttes de til allsang hver kveld klokken sju. Her sang de alt fra Vinmøllebakkensangen, på melodien til «Yellow Submarine», til «Dyrene i Afrika».

– Jeg var usikker i begynnelsen, men nå har vi gjennomlevd det og de månedene har vært de beste. Alle var hjemme og fikk tid til å delta i felleskapet. En selvorganisert koronagruppe tok ansvar for smittevern. Det føltes trygt, og midt i pandemien florerte derfor det sosiale livet mer enn noen gang, sier Stangeland. 

Jakten på frihet

Bare dager før dette intervjuet ble det kjent at kontoret vant Årets trebyggeri 2019 for det nye hovedkvarteret til SR Bank i Stavanger, men allerede i 2001 vant de Norsk Forms pris for unge designere. I mellomtiden har de vunnet gjeve priser som Statens Byggeskikkpris for Prekestolen fjellstue og Vennesla bibliotek og kultursenter (2009), samt blitt nominert til Mies van der Rohe-prisen i 2013. Gjennombruddet kom blant annet med «Geoparken» ved Norsk Oljemusuem i Stavanger i 2008. Lekeplassen er bygd opp av elementer fra oljeindustrien og designet som et fotavtrykk av formasjonen på Troll-feltet i Nordsjøen. Like etter vant de konkurransen om Vennesla kulturhus og ble valgt ut til Expo Shanghai i 2010. 

De omtaler seg som «byggende arkitekter», og har realisert svært mange bygg til størrelsen på kontoret å være. Akkurat nå har de syv aktive byggeplasser med to store bygg i Østerrike – «Sirius» i Aspern/Wien og «An der Glan» i Salzburg.

– Hva har dere lært etter 24 år? Forandret dere arkitekturen?

– Det vi har lært mest er å ha et systemisk og mer helhetlig blikk på arkitekturen. Vi har stilt spørsmål som: Hvor og hvordan kan vi bringe oss inn for å skape høyverdig arkitektur og endring i en bærekraftig retning? Hvordan kan man få en meningsfull rolle og en helhetlig prosess innenfra et satt system? Hvordan bli mer frie, jobbe kunstnerisk eksperimentelt innenfor de begrensningene som finnes og ikke føle seg som offer for en byggeindustri som ofte kan virke rigid, begrensende og økonomistyrt? 

Utsatt Venezia

Egentlig skulle Helen & Hard for lengst vært midt i utstillingsløpet ved den nordiske paviljongen under arkitekturbiennalen i Venezia, men også biennalen ble utsatt av korona. Ny åpning er i mai 2021. For Helen & Hard er det stort å bli valgt ut som bidragsyter i Venezia. 

– Sverre Fehns paviljong er et magisk sted. Det har alltid vært en drøm å stille ut på dette stedet. I hverdagen er man langt inne i pragmatismen, men det å ha anledning til å tenke fritt sammen med kuratorene fra Nasjonalmuseet opp mot Venezia er inspirerende, sier Kropf. 

– Vi kan «fly» litt mer, og helt konkret betyr det en enorm skjerpelse, som alltid er bra. Man blir del av en internasjonal diskurs. Alt må bli presist og klart, og vi går gjennom en ransakelsesprosess for å finne ut av hvor vi vil være i dette landskapet, sier Stangeland. 

Ved neste års utstilling er det, ikke overraskende, potensialet til bofelleskapsløsninger som skal utforskes under biennalen. 

– Vi tenker på en én-til-én-installasjon, som er en direkte opplevelse av det romlige og sosiale som vi har jobbet med i Vindmøllebakken. Vi vil vise mulighetene som ligger i hvordan romlige, materielle og sosiale forutsettinger og en reel nedenfra og opp prosess kan lede til mer helhetlige, varierte og unike boliger, sier Kropf.

Mellom aktivismen

Intervjuet er over. Mens gradene kryper mot 30 har vi sett plantekasser med potet og grønnkål på takterrassen, yogarom, felleskjøkken og innsiden av en utstilt, hampisolert vegg. Vi har møtt beboere og blitt fortalt at ensomhet og manglende kontakt med rekkehusnaboer er byttet ut med sosial overflod. 

Det finnes vanskeligheter, noen beboere har allerede flyttet ut, men flere sier samtidig at de aldri vil flytte igjen. Senere på dagen blir vi invitert på hjemmebrygget øl fra Vindmøllebakkens bryggelaug og fortalt at man hadde aldri sett Siv Helene så rørt og fornøyd som da Thomas Dybdahl spilte for bakgården midt under korona. 

Og de to arkitektene virker ennå fornøyde. For kanskje har denne rare våren vist at de har vært på rett vei hele tiden? Målet har hele tiden vært å holde den positive nysgjerrigheten i live. En del av den nysgjerrigheten var satsingen på tre som byggemateriale allerede for femten år siden. 

– Vi visste at hvis vi kan komme inn i konstruksjonen av et bygg og definere den, og være de som kan mye om det, er mye av arkitekturen gitt allerede. Det tror jeg er en av de viktige stegene vi har gjort i karrieren. 

– Er dere politiske? 

– Ja, vi har et sterkt miljøengasjement og vi er politiske i den forstand at vi får satt flere selv-genererte prosjekter som Geoparken, Tau Scene eller Vindmøllebakken i gang. Her ser vi om vi kan gjøre ting annerledes og selv om det er et enormt arbeid, er det slike steder vi ønsker å skape.