Arkitektnytt

Mahdi er født i Irak og kom til Norge i år 2000 som syvåring. I møte med det nye landet ga faren henne en klar beskjed: «Dette er hjemme nå, du må stå på og lære deg alt.» 

Nå er Mahdi 26 og jobber for Arkitektskap, hvor hun har vært siden 2017.

Da hun skulle ta masteren sin ved Kunsthøgskolen i Oslo, KHiO, valgte hun å bruke oppgaven til å løse den psykologiske utfordringen denne store omstillingen var for henne. Basert på erfaringene som innvandrer, oppvokst i krysningen mellom ulike kulturer, formet hun sin egen inngang til interiørarkitekturen. 

Tegnet seg til kunnskap

Mahdis vei inn i interiørarkitekturen er en klisjé, syns hun selv. Det begynte med at hun likte å tegne som liten, sier hun til Arkitektnytt. 

– Jeg syntes aldri jeg var god nok, alle rundt meg var bedre enn meg. Jeg var for utålmodig, men jeg fortsatte. 

I Norge ble tegningen en måte å forstå og lære en ny verden på. Mahdi sleit med tekst, og var ikke fan av å lese, så for å lære norsk og de andre fagene, gjorde hun ord til bilder.

Latterlig idé

Allerede på ungdomsskolen visste hun at hun ville bli arkitekt. 

– Men jeg ble møtt med latter da jeg sa det til skolens karriererådgiver. Hun mente jeg måtte søke meg til pleie- og omsorgsbransjen, sier Mahdi.

– Jeg skal vise deg, tenkte jeg da.

Det endte med at hun søkte seg til Elvebakken videregående, hvor hun valgte formgivingslinjen. Deretter søkte hun seg videre opp langs Akerselva til Arkitektur- og designhøgskolen (AHO) og Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Øverst på lista stod arkitektur, men hun kom bare inn på KHiO. Da hun senere fikk plass på AHO, var hun allerede fenget av interiørarkitekturen og ville ikke bytte. 

– Jeg tror jeg er for utålmodig til å bli arkitekt, prosjektene tar for lang tid, sier hun. 

Psykologisk og romlig utforskning

Det var ikke før hun skulle i gang med masterstudiet at bakgrunnen som tredjekulturbarn ble definerende. 

– Jeg ville finne ut hvor jeg tilhørte, for jeg skjønte at jeg ikke var en typisk norsk designer. Jeg har ikke sans for skandinavisk estetikk. Jeg liker det, men jeg kan ikke lage det, sier hun.

– Faen, jeg er jo araber, det hadde jeg lagt på hylla en stund, fortsetter hun. 

Hun begynte å tenke at det lå noe i bakgrunnen hennes som hun kunne bruke til å finne sitt eget uttrykk. Hun bestemte seg for å besøke gamlelandet Irak.

– Jeg ble sett på som annerledes der, også, så jeg ble gående å tenke mye da jeg kom hjem igjen. 

Det endte med at hun brukte masteren til å undersøke hvordan hun kunne løse den psykologiske utfordringen i arbeidet med utforskningen av romlige problemstillinger. 

Third culture kid – TCK

I løpet av arbeidet kommer Mahdi over begrepet Third culture kid (TCK). Et begrep som ble definert av den amerikanske sosiologen Ruth Hill Useem og hennes mann John Useem på midten av 1950-tallet. 

Tredjekulturbarn vokser opp i en annen kultur enn foreldrene sine, og får derfor en blandet identitet, ifølge Merriam Websters ordbok. TCK'er,som også kan være voksne individer, formes både av foreldrenes kulturelle arv og den kulturen de lever og oppdras i. Denne kulturmiksen kan både være interessant og positiv, men også forvirrende og frustrerende for de som lever slik, ifølge avisen Vancouver Sun. 

Begrepet blir grunnstammen for Mahdis arbeid med masteroppgaven. 

Svarte med et teppe og telt

I teoridelen av oppgaven sin forklarer Mahdi, med konkrete eksempler basert på observasjoner, fotografier og intervjuer, hvordan en TCK oppfører seg annerledes. Hvordan de opplever kulturelle koder og utordringer der andre ikke ser dem, og hvordan de kan skifte fra én kulturelt kodet situasjon til en annen nærmest umerkelig.

Et formsvar på oppgaven ble et persisk teppe brodert med ulike negative kommentarer hun har opplevd som tredjekultur-barn. 

Lærerne ville gjerne se et mer romlig resultat. Hun jobbet derfor videre med utgangspunkt i diktet «Muslim Light» av Aon Raza Naqvi fra samlingen «Ting Vi Ikke Snakker Om». Det har endt med en kuleformet ramme, trukket i et hvitt stoff som slipper lyset inn utenfra, og en pidestall med en skål stående foran teltet, eller er det kanskje et tempel? Oppgaven er nå levert, og Mahdi venter på sensorenes dom. 

Meninger danner rom

Mahdi definerer seg som TCK, så hvordan definerer hun tredjekultur-rommet hun undersøkte i masteroppgaven?

– Det er et vakkert spørsmål. Hva det er? Det er det jeg prøver å finne ut av, sier hun. 

Mahdi mener det rommet ikke kan defineres konkret til enhver tid. 

– Noen ganger handler det om å være til stede og si sin mening. Andre ganger kan det være å snakke om den konkrete utformingen av visse ting, for eksempel sitteposisjoner i et rom. Er de midtstilt i rommet, plasseres de høyt, eller skal det være det lavt? 

Til tross for at det rommet hun forsøker å definere, ikke alltid er konkret, mener Mahdi at TCK-rom mangler i arkitekturen. 

– Det sa jeg i jobbintervjuet hos Arkitektskap, jeg tror det var derfor jeg fikk jobben, sier hun. 

Viktig for samfunnsutviklingen

– Hvorfor er TCK-rom viktig?

– Det er viktig fordi vi lever i et samfunn som er i utvikling, svarer Mahdi. 

Hun mener at tredjekulturbarn som finner en rolle innen kunst og design, slik hun selv har gjort, har en posisjon der man blir lyttet til. I den rollen er det mulig å påvirke, sier hun. 

– Jeg liker at jeg kan pushe det samfunnsfaglige innen det yrket jeg har valgt. Og jeg føler et stort samfunnsansvar.

Mahdi er også en av 29 unge som denne våren forteller om å vokse opp mellom kulturer i den bestselgende antologien «Third culture kids», utgitt på Gyldendal forlag.

Interiør + byrom = tilhørighet

Som en del av masteroppgaven har Mahdi illustrert sitt personlige kart over Oslo. Det ble et kart over høyst ulike steder med det felles at de gir henne en følelse av tilhørighet, til tross for at byen i sin helhet ikke alltid bidrar til samme følelse. I flyt mellom bokseklubben der hun trener, basketballbanen ved Kuba på Grünerløkka, Theatercafeen og andre punkter i byen som er viktige identitetsskapere for henne, finner hun byen sin. 

– Hvilke koblinger ser du mellom interiørarkitektur og byrom?

– Interiør for meg er: Menneskehud møter arkitektur. Der kan man komme i direkte kontakt med arkitekturen sier hun.  

Koblingen mellom interiørarkitektur og byen beskriver hun som:

– Flyt. Flyt fra et sted til et annet. Forholdet mellom interiørarkitektur og byrommet er bruken av kroppen og sinnet, sier hun. 

Mahdi viser til Oslo-kartet hun har satt sammen, og forklarer at det er miksen av program, atmosfære og taktile kvaliteter på de utvalgte stedene som gir henne opplevelser av tilhørighet. Disse representerer interiørskalaen, bevegelsen mellom dem, byrommene er med på å forme identiteten hennes. 

Ivaretar stedets essens

– Hva kan du som interiørarkitekt lære arkitektene?

– Før hadde jeg kanskje fordommer om arkitektene, tenkte at de var starkitekter. Men Arkitektskap kalles jo hippiekontoret, her opplever jeg at det ikke er sånn. 

Hun tror generelt at arkitekter kan lære av interiørarkitektene å inkludere flere.

– Ikke bare i teorien, men faktisk høre hva andre bidrar med, sier hun. 

– Hva jobber du med nå i Arkitektskap? 

– Tittelen min hos Arkitektskap er interiørarkitekt og møbeldesigner, så jeg tegner noe møbler og jobber i overgangen mellom interiørarkitektur og arkitektur. 

Hun deltar i alt fra diskusjon om materialer til tilrettelegging av arkitekturen så de kan møte kravene i TEK17, for eksempel, forklarer hun. 

– Nå jobber vi med konsertstedet Mir på Grünerløkka i Oslo. Der handler det blant annet om hvordan vi skal ta vare på essensen av stedet, auraen, og samtidig sørge å møte kravene i TEK.