Arkitektnytt

Klatre kan den og fort vokser den, planten som på norsk har fått tilnavnet «arkitektens trøst», men som egentlig heter klatreslirekne (Fallopia baldschuanica). Men hvor kommer den fra, hvordan fikk den dette tilnavnet og hvordan ble den så god til å klatre?

For svar må vi først til fjellskogene i Sentral-Asia, i dagens Usbekistan og Tadsjikistan. Her har arkitektens trøst slynget seg rundt berg og trær i hundretusenvis av år før arkitektur ble et begrep. Skogene her forble isfrie under siste istid. Dermed er det ikke rart at mange importerte planter, deriblant arkitektens trøst, kommer fra disse skogene, forklarer Per Salvesen, forsker ved Arboretet i Bergen.

– I skoger uten nedising har du ti ganger mer artsrik flora enn det du har i Norge. Fra Korea i øst til Himalaya og Sentral-Asia har vi derfor en rekke livskraftige planter, som er blitt eksportert for handel til Europa og Norge, sier Salvesen.

Til Europa kom planten først i 1883, fra byen Bukhara, dernest vet vi at det kom en ny plante fra en litt annen art, fra Kina i 1899. Den første omtalen i Norge finner vi i Norske Havetidende allerede i 1888, funnet ved hjelp av Nasjonalbibliotekets flinke bibliotekarer.

Da er det «norsk hagebruks far» Frederik Schübeler (1815–1892), botanikkprofessor og bestyrer ved Universitetet i Oslos botaniske hage, som skriver om klatreplanten. Schübeler forteller entusiastisk om hvordan sønnen til den tyske St. Petersburg-bosatte botanikeren Eduard August von Regel har sendt «en Mængde nye Planter» til sin «berømte Fader». Den beste planten er vår venn klatreslirekne, som her kalles «en slyngende Busk».

«Da denne nye Slyngplante udholder Vinterens ved St. Petersburg er der ingen tvivl om, at den ogsaa kan trives hos os», skriver Schübeler.

– Planten lever ellers et ganske skjult liv i hagelitteraturen. Den er ikke blant de mest vanlige i Norge, sier Salvesen.

Arkitektens trøst er egentlig en slags busk. Den fester seg ikke til selve veggen, men klamrer seg til alt den kan få tak i, ved å sno og slynge seg omkring alt fra takrenner og mønekanter til vinduskarmer og beslag.

Ekspertisen har den med seg fra skogene hvor den snor seg omkring stammer og greiner på trær, på samme måte som vivendel i vår flora. Den er dermed ikke som andre klatreplanter, som hekter seg fast med små kroker (roser og bjørnebær), små hefterøtter (eføy) eller sugekopper (villvin). Når den klatrer på andre trær, har den kraft nok til å på sikt ta livet av disse.

Det norske navnet klatreslirekne, uttales klatre-slire-kne. Navnet kommer av at den er leddelt med «knær» som beskyttes av bladslirene. På dansk heter den, i tillegg til hovednavnet arkitektens trøst, også sølvregn og engelstøv etter sine ranker med hvite blomster. Disse blomstene er også ettertraktet blant insekter og birøktere for sin nektar.

Det engelske tilnavnet «mile-a-minute» viser hvorfor den har fått navnet arkitektens trøst. I engelsk presse er den omtalt som et villdyr, som er umulig å bli kvitt når du først planter den. «A swine of a vine», skriver The Guardian om planten som på engelsk heter Russian vine. Skribenten opplever at planten vokser inn i hagen hennes og har målt et enkelt planteskudd til over femti meter.

– Navnet arkitektens trøst har den nok fått som et humoristisk munnhell, muligens importert fra Danmark eller Tyskland, fordi den vokser kraftig, med skudd på flere meter i året, og kan lett skjule en sjenerende vegg eller gjerde. Den sterke bladveksten gjør at den rett og slett er god til å skjule ting, sier Salvesen.

Eller som store norske leksikon selv skriver: «Planta veks raskt, og har fått kallenamnet «arkitekten si trøyst» fordi ho fort dekker ein vegg eller eit heilt hus, og dermed kan skjule mindre vellukka arkitektur».