Arkitektnytt

På loftet i den gamle bygningen som også rommer Tromsø kunstforening, står Joar Nango, iført én rød og én sort sko, og peker på bilder og gjenstander rundt seg. Atelieret han akkurat har åpnet døren til, ligger vegg i vegg med det innholdsrike arbeidsrommet kunstnomaden gjennom mange år selv har vendt tilbake til fra sine reiser i en rekke verdensdeler. Frem til han døde i en alder av 87 i 2004, tilhørte atelieret Tromsø-kunstneren Idar Ingebrigtsen. Siden den gang har det stått urørt – seng, sjakkbrett og askebeger inkludert.

Nango synes det mennesketomme rommet er vakkert og føler en nærhet til det. I likhet med sin levende kollega hadde Ingebrigtsen både norske og samiske røtter. Nango liker at det finnes et slags spøkelse i atelierfellesskapet han deler med fire aktive kunstnere. Han fremhever at Ingebrigtsen omtalte seg selv som en middelmådig fagmann, noe han oppfatter som både sjenerøst og vågalt.

– Dette sitatet synes jeg er så fint, sier Nango og begynner å lese høyt: «I spenningsfeltet mellom disse tre ytringer av menneskelig liv, dovenskap, fantasi og fellesskapsfølelse, oppstod kunsten. Den ga dovenskapen innhold, fantasien form og fellesskapet kommunikasjon. I kunsten kunne alt dét innebygges som tidligere bare var anelser. Kunsten ble en manifestasjon av at mennesket var blitt. Siden har den alltid vært menneskets sterkeste middel til identifikasjon.»

Nango legger til at han kjenner seg veldig igjen i Ingebrigtsens ord, som er hentet fra en tale, i egen kunst.

– I det med fellesskapet og det med utilstrekkelighet – og i det med dovenskap, kanskje. At det av og til strømmer inn i kunsten og blir noe som former uttrykket på en uregjerlig måte. Alt kan ikke kontrolleres og planlegges.

Et tiår preget av denne filosofien har brakt Joar Nango til noen av kulturlivets mest toneangivende arenaer. I 2017 fylte han sin røde, firehjulsdrevne Mercedes Sprinter fra 1996, som i Nangos øyne også er blitt et kunstobjekt, med materialer fra nordområdene han identifiserer seg med, satte kursen sørover gjennom Europa, ble kjent med mennesker og gjenstander underveis og inkluderte dem i installasjonen han lagde i Aten, på den fjortende Documenta-utstillingen. Nylig ble det kjent at han blir festspillutstiller i Bergen i 2020 og dermed skal skape en av Norges aller mest prestisjetunge utstillinger, i Bergen Kunsthall. At han er utdannet arkitekt, ikke kunstner, gjør tildelingen historisk. Det samme gjør det faktum at Nango er same.

– Verktøyene mine er i kroken her, ulike sager og driller og håndverktøy. Øksene og knivene mine er kanskje det jeg bruker mest og er mest opptatt av.

Nango har vendt tilbake til sitt eget atelier, som er fullt av objekter som bare han kan gi mening – og som forteller utallige historier om hverdagen hans: seljebark han bruker til å garve skinn med, en høvelbenk han akkurat har kjøpt, en bumerang med aboriginsk mønster han tok med seg hjem etter nylig å ha stilt ut i Brisbane, og spon fra en flere hundre år gammel trekirke i Arkhangelsk, for å nevne noe. Et objekt som henger fra taket, en høyttaler pakket inn i selskinn – Nango kaller det en høyttalerfrukt – var med på Documenta. En rekke halvfulle spritflasker utgjør restene av «Balkan-baren», de 40 brennevinsflaskene Nango samlet på veien mot Aten.

Nå er kunstneren nylig vendt hjem fra Canada, etter å ha bidratt til enda flere utstillinger i landet som så langt har vist større interesse for arbeidet hans enn Norge. Der har Nango, med sin interesse for urfolksproblematikk og dekolonialisering, funnet et større miljø.

– De er mange flere urfolk, og det er en mye mer identifiserbar urfolkshistorie. Her i Norge er ikke det kommet like langt, og det er kanskje litt derfor.

Når Nango forteller om gjenstandene som omgir ham, dukker stadig andre navn opp: Håvard Arnhoff, for eksempel, assistenten og kollegaen hans, som Nango grunnla arbeidskollektivet Fellesskapsprosjektet å Fortette Byen (FFB) sammen med, lydkunstnere han samarbeider med, og kobbersmeden fra rombefolkningen i Romania som han møtte underveis mot Aten og siden har jobbet mye med. De fleste av Nangos verk er samarbeidsprosjekter.

– Det er noe jeg er bevisst på å verdsette og dyrke frem så langt det går. Jeg er veldig glad i de energiene når de oppstår. Følelsen av å være mange som står rundt et prosjekt, er noe helt annet enn å være den som står foran prosjektet og forteller.

Kveitemagesekker i Chicago

Nango begynner å snakke om sitt samarbeid med lokale gjenvinningsaktører i Tromsø. Hos en av dem arrangerte han julebord i fjor, og han og kolleger laget en port de lyssatte.

– Jeg liker også å leke med det artikulerte og det uartikulerte når det gjelder kunstbegrepet. Det behøver ikke å være bedre kunst fordi det er på arkitekturbiennalen i Chicago og har 500 000 besøkende. Jeg kan like gjerne gjøre noe her, for kompisene mine. Jeg tenker også på de ulike prosjektene som del av én flyt.

Han tar med seg energien fra ett arbeid inn i det neste, samme verktøy, ofte de samme menneskene. At han nevner Chicago, er ikke tilfeldig: I høst deltar Nango på byens arkitekturbiennale, med nok et verk som utfordrer tradisjonelle ideer om hva som kan bli kunst.

– Her er stiftene vi brukte til å tørke kveite-magesekkene på sørsiden av Tromsøya nå i sommer, sier han og peker et annet sted i atelieret sitt.

– Jeg har laget skjermer av kveitemagesekker, som er verket i Chicago.

Fiskerestene stinket, men Nango fant et usjenert sted i hjembyen der han kunne skylle magesekkene i sjøvann. Deltakelsen på Chicago-biennalen forteller om Nangos uvanlige doble anerkjennelse: Han har oppnådd internasjonal synlighet både i kunstlivet og i arkitekturinstitusjonen.

– Det er ganske kult, og jeg føler meg veldig takknemlig for det, begynner han.

– Fra ståstedet til en arkitekt som jobber dag ut og dag inn med håndverket sitt på en veldig samvittighetsfull måte, og lar seg styre av de systemene som ligger innbakt i det fagfeltet, kan sikkert mitt uttrykk virke litt provoserende. Håndverket er ikke det jeg er opptatt av. Derfor er jeg takknemlig for at arkitektur-Norge likevel har hatt en åpenhet og aksept for at jeg uttrykker meg helt annerledes.

«Architecture celebrating the failure of capitalism» står det på en plakat i atelieret – et tidlig FFB-slagord som har relevans også for det Nango har gjort senere.

– Jeg tenker på veldig mye av det jeg gjør, som en form for systemkritikk. Helt siden jeg var student, har jeg sett en mangel på systemkritiske og frie, anti-institusjonelle innspill når det gjelder hva arkitektur er og kan være. Faget hadde hatt godt av flere frie, gærne, kreative arkitekturuttrykk og folk som er litt mer uredde. Det mangler systemer i arkitekturfagfeltet som er giftige.

Han snakker om magasinkulturen og arkitekturbloggene, med sine lekre overflater, og om arkitekturkonkurranse-systemet.

– Jeg tror mange blir fanget av det. Jeg ser at også studenter blir veldig påvirket av det, noe veldig ufritt.

For Nango, derimot, har alltid prosessen vært like viktig som sluttresultatet.

– Jeg tenker at kunsten aldri blir helt ferdig. Det ligger i kunstens natur: Det handler om spørsmålet, ikke om svaret. Egentlig holder alle kunstnere på med å definere hva kunst er. Ingen vet helt hva det er. Du har ikke den pragmatikken.

Nango er «veldig lent inn mot kunsten», som han sier, men på spørsmål om forholdet mellom kunstner- og arkitektidentiteten utdyper han sin idé om et mellomrom heller enn en overlapp.

– Å være mellom to ulike fagfelt er noe som har et stort potensial, fordi det har en elastisitet i seg. Du kan unngå å bli for fastlåst i det gjenkjennbare. Når jeg møter en arkitekt som spør hva jeg holder på med, kan jeg bare si at dette er jo kunst, og da slipper jeg lettere unna. Hvis jeg møter en kunstner, kan jeg si at dette er jo arkitektur. Det handler om det frirommet jeg skaper meg.

Bortenfor Nango henger en fargesprakende strikkegenser på en kleshenger. Plagget er del av verket «Sami Shelters», et særlig slående eksempel på koblingen hans av kunst og arkitektur: Åtte samiske arkitekturmotiver preger genserne Nango gjennom årene har fått strikket. Denne er prydet av sametingsbygningen i Karasjok.

På reisefot

Nangos start på høsten har vært usedvanlig hard: Den begynte i Winnipeg i Canada, hvor han til en biennale i byen sammen med en lokal urfolksrepresentant bygde en fiskehytte på hjul av en gammel dør fra et kolonialt fort. Så dro han til Ottawa i noen dager for å lete etter materialer til en installasjon han skulle plassere i foajeen på byens nasjonalgalleri. Han fant en gammel låve – og rakk dessuten å besøke et reservat noen timers reise nord for byen, hvor han slaktet og flådde en bever i kunstens navn. Deretter ventet Chicago og undersøkelse av biennaleplasseringen projeksjonsskjermen hans av kveitemagesekker skulle få i en vernet bygning.

Så fløy Nango over Atlanterhavet for å tilbringe en uke i Timisoara i Romania. Der møtte han rom-håndverkeren han har jobbet mye med, og hans to lærlingsønner. Sammen bidro de til en kunstbiennale i byen ved å gjøre en intervensjon i en park, ved fasaden til et gammelt museum som står og forfaller: De fikset takrennen og søppelkassene, pusset opp en lyktestolpe og lagde et uglehus, en liten skulptur og ny bunn til en søppelkasse – også som en performance.

Fra Timisoara fortsatte Nango til Berlin, der han i noen dager opptrådte i en tredje rolle, som utstillingsdesigner, og bidro til å installere et prosjekt på Humboldt-universitetet. Så fløy han tilbake til Chicago igjen, hvor han hadde to uker på seg til å fullføre prosessen med skinnene av kveitemagesekker han hadde fått sydd sammen med ryggsener fra reinsdyr, for deretter å spenne dem over en treramme og lage en gigantisk skjerm av dem – og olje den med afrikanske hårprodukter.

Fra Chicago reiste han en uke til Toronto, der Nangos kanadiske kjæreste deltok på en kunstbiennale og han pleide sin dårlige reisesamvittighet ved å ta seg av deres to år gamle datter. Til Tromsø kom han i forgårs. Han dumpet bagasjen og dro til København for å holde et foredrag på Statens Museum for Kunst om stedssensitivitet. Så vendte han hjem igjen i natt.

– Det er veldig mange roller, og det er ganske unikt for det jeg driver med, påpeker Nango om at han opptrer ikke bare som arkitekt og kunstner, men i tillegg som utstillingsformgiver og pedagog.

– Jeg tenker også at det er veldig samisk. Se på samiske kunstnere – det er ingen som bare gjør én ting. Jeg tror det henger sammen med kulturtradisjonen vår. Det er et lite samfunn, det er helt innafor å uttrykke seg på ulike måter, man er fra gammelt av også kanskje tvunget til det.

Likevel legger han til at dette er ny rekord for ham, og at et slikt aktivitetsnivå ikke er å anbefale. Denne sene septemberlørdagen er han da også i ferd med å bli syk, og Nango presiserer at han skal «kule den neste uke». Hvordan reflekterer han rundt at så mye skjer med karrieren hans akkurat nå?

– Jeg føler ikke at jeg gjør så mye annerledes. Jeg holder på med de samme folkene. Sånn var det også med Documenta. Det ble helt episk fordi det ga meg så mye midler og muligheter til å gjøre helt «psycho» ting. Men jeg lot det ikke påvirke meg sånn voldsomt, tror jeg. Eller jo, jeg kjente jo på presset. Men det endret ikke fokus.

Av Documenta-deltakelsen lærte Nango noe om betydningen av å klare å la være å planlegge og samtidig få folk til å stole på at det er det riktige.

– Jeg så hvor viktig det er å insistere på de håndlagde, ikke-institusjonelle prosessene og samarbeidsformene som jeg har satt sentralt i mitt kunstnerskap. Jeg hadde medhold fra høyeste nivå. Det var mye friksjon, men siden jeg følte på en sånn tillit, har det gjort meg mye tryggere på at det som mange kanskje synes er uproft, rotete, uplanlagt, det er faktisk en del av mitt kunstneriske uttrykk.

Hva han skal gjøre i Bergen, er da heller – naturligvis – ikke klart. Det Nango vet, er at Bergen er et sted som betyr noe for ham: Han studerte et halvt år ved byens arkitektskole og kjenner igjen landskapet fra barndommen.

– Jeg er vokst opp i Alta og Molde, og Molde og Bergen er del av den samme vestlandsgeografien, med høye fjell og regntunge skyer som kommer kræsjende inn fra havet. Det er del av et landskap jeg føler meg hjemme i, ganske annerledes enn Romania og Chicago.

Nango håper å få tatt i bruk «dette vestnorske naturrommet» i utstillingen.

– I tillegg har jeg tenkt å bruke hurtigrute-forbindelsen til transport. Du kan transportere ganske store ting med Hurtigruta fra Tromsø til Bergen.

Ufortalte historier

Nango drev med graffiti i tenårene og har gått tre år på kunstforskole. Han skulle alltid bli kunstner.

– Jeg har vært kunstner siden jeg var tolv. Jeg søkte på Kunstakademiet i tre år, men jeg kom aldri inn. Jeg kom ikke til opptak, engang.

Mens kameratene studerte, jobbet han på Norsk Gallup og slet økonomisk. 

– Så tenkte jeg ok, hvis jeg ikke kommer inn på Akademiet nå, søker jeg bare på alt mulig annet.

Han kom inn i Trondheim og begynte å studere arkitektur. I dag sier han at han ikke kan tenke seg noe artigere.

– Etter en uke tenkte jeg: Wow, dette er jo dødskult. Arkitekturfaget rommer mye mer enn kunstfaget. Det handler om strukturene som omgir oss, om hverdagspsykologi. De største politiske maktstrukturene som menneskene har klart å skape, de manifesteres jo i arkitektur. Det er ekstremt altomfattende, så stort at man nesten ikke klarer å se det av og til.

Nango påpeker at det, i motsetning til med kunststudier, finnes mange valgmuligheter for den som har arkitektutdannelse.

– Folk blir jo gærne av å studere kunst, og så er det vanskelig å finne utveier. Arkitekturen har spennet. Jeg har designet et scenebygg og en garasje. Jeg suger til det, men jeg har gjort det og fått betalt.

Han arbeidet da heller ikke med særlig mange hus under studiene, selv om han var god til å tegne. Arkitekturens mer eksperimentelle rom tiltrakk Nango, undersøkelser av materialer og gjenbruk. Ikke minst ble det viktig for ham å jobbe med sin samiske bakgrunn.

– Det kom i løpet av studiet, sier Nango.

– Jeg tror det er ganske vanlig. Veldig mange av mine samiske venner forteller om lignende opplevelser. De sitter i studiesammenheng, og så begynner man på arkitekturhistorien. Så kommer den norske biten, og så kommer den halve siden om det samiske. Den var jo faktisk der – av og til er den kanskje ikke der i det hele tatt. Da blir man sittende og føle på at man er «minor», på den glemtheten. Er det ikke interessant? Historiene om samisk arkitektur er helt ufortalt.

Derfor begynner man å grave i dem, sier Nango, slik han gjorde, og da oppdager man hvordan den norske staten og dens makt har forholdt seg til temaet.

– Vi lever fortsatt i et system som egentlig prøver å viske ut vår historie, viske ut vår eksistens. Våre rettigheter finnes knapt. Det er et system som fortsatt driver og trykker ned og visker ut den samiske stemmen og det samiske ønsket om å få lov til å snakke for seg selv. Det gjøres også gjennom å ikke lytte, ikke gi det plass. Hvorfor finnes det ikke samisk språk i det norske skolesystemet? Det er tusenvis av slike spørsmål. Det er mye som velter frem. Man er jo egentlig ganske sint.

Han ler kort.

– Og det tror jeg vi er veldig mange samer som er. Det er en kunst å vite hvordan man skal forholde seg til den følelsen.

Nangos identitet er dobbel: Han føler seg norsk og samisk. Det har også gitt ham en avstand til det samiske.

– Jeg har en norsk mor og er vokst opp i Molde, så jeg føler meg også norsk. Det har ikke fått så mye plass i narrativet om hvem jeg er. Men det er jo der, og jeg bruker det norske hver dag. Hvis noen skulle begynne å ta det fra meg, tipper jeg at jeg hadde reagert. Men det er det samiske som er blitt tatt fra meg. Hvis du har to barn og det ene blir mishandlet og det andre ikke, er det klart at det barnet som blir mishandlet, blir narrativet ditt.

Gjennom sin samiske kunsthåndverker-far hadde han hele tiden kontakt med de samiske områdene, og tidlig tok Nango selv initiativ til å lære samisk. Horn- og trearbeidene faren lagde da sønnen var liten, husker Nango fortsatt som de fineste tingene familien eide.

– Jeg fikk en kniv da jeg var to, og en kopp da jeg var fire. De objektene er fortsatt det mest verdifulle jeg har, og det fineste jeg vet.

Gravøl med sauna

Joar Nangos historie løper i uvanlig høy grad sammen med historien om FFB, arbeidskollektivet han for snart ti år siden startet sammen med arkitektkollegene Håvard Arnhoff og Eystein Talleraas i en gammel, tom melkebutikk på Vålerenga.

– De var arbeidsledige, jeg hadde stipend, og det var kult å henge der, begynner Nango fortellingen.

– Vi hadde veldig kule lunsjer og gjorde mye med rommet vi var i, lekte med gjenbruksmaterialer og fant på ting.

Trioen yndet dessuten å følge med på det som skjedde på den andre siden av gaten.

– Det var et fint, udefinert grøntområde med fotballbane og masse koselige gamle alkiser som satt og drakk, et ekte Oslo Øst-sted. Plutselig kom det opp store plakater: Her skulle de mest gentrifiserte, kjipe, småborgerlige rekkehusene inn. Vi sa greit, de begynner byggingen om fire måneder, la oss feire dette området og dets udefinerte karakter før det forsvinner. Så vi begynte allerede da med et ganske politisert, selvaktivert blikk.

Nango og vennene hans lagde en festival på tomten. De kalte arrangementet et gravøl. Et gammelt fotballmål brukte de til å bygge en sauna, og så inviterte de «en haug med kunstnere» til å lage dusjer og grille lam. Med dette prosjektet, som ifølge Nango handlet om vann og renselse, oppstod FFB-navnet.

– Vi lagde et manifest med seks punkter, som vi nå har rotet bort. Men jeg husker hovedpunktene. Vi skulle være en gruppe som undersøker forholdet mellom individets rett til utfoldelse og den sosialdemokratiske forvaltningen av fellesskapsverdiene i våre offentlige rom. Det er en interessant dynamikk.

FFB var dessuten opptatt av gjenbruk, av å bruke minst mulig penger. Nango innser at mye av det som siden har preget arbeidet hans, var på plass allerede den gang. Han omtaler de tidlige prosjektene som aktivistiske og lettere å snakke om, hans senere som mer intuitive vesener med større plass til drømmer. 

FFB ble allerede i 2013 del av Arkitekturmuseets «Under 40»-utstilling. Selv om gruppen i dag er spredt mellom Tromsø og Oslo, lever den videre. Nango trekker frem ordet uenighetsrom som et konsept kollektivet har pakket inn mange av prosjektene sine i, en romlig arena hvor også marginaliserte holdninger eller kulturer får plass i ideen om det sosialdemokratiske Skandinavia.

– Vi tar i bruk potensialet i det som et offentlig rom ideelt sett skal være, og sprenger plass og løfter frem noe som i mange tilfeller er usynliggjort eller kanskje til og med uønsket. Det er blitt et språk rundt dette som binder oss sammen, en slags peilepinn i måten vi skaper prosjekter på.

Skitne dametruser

Uenighetsrommet kom iøynefallende konkret til uttrykk da FFB for to år siden skapte et verk i Kvam i Gudbrandsdalen – på flere måter. Kontroversens første runde endte ifølge Nango med at installasjonen ble tisset på og dekorert med dametruser med avføring i – og med at ordføreren fjernet den. Det hadde imidlertid begynt med at uenigheten snarere var vanskelig å oppdage.

– I det prosjektet lette vi etter uenighetsrommet, sier Nango.

– Vi lette etter noe å jobbe med der. Kvam er et sted som sliter med offentligheten sin. Det er få arenaer å møtes på. Det var vanskelig for oss å komme fra utsiden og trenge inn i det og finne noe som var «contested», som hadde en dynamikk. Vi prøvde litt forskjellige ting, inviterte til julebord og lagde en fest i bygda, men ingen kom.

Til slutt fant gruppen en halvferdig park, en gressplen med to runde former på, hvorav den ene skulle bli en fontene. 

– Det kan vi gjøre ferdig, tenkte vi. Vi hadde med oss en gammel bjørkestokk fra min bestefar i Finnmark, og så fant vi en stein på nabotomta og en jævlig kul møkkaspreder som var produsert i området. Den er som et smykke fra Gudbrandsdalen, den møkkasprederen fra 1970-tallet. At folk reagerte sånn på det objektet, er veldig spesielt, synes jeg. De burde være stolte av en sånn type ingeniørdesign.

Dét var imidlertid høyrøstede deler av Kvams befolkning slett ikke. De ville ha seg frabedt FFBs «svindel» og «tull». For Nango og kollegene var dette et prosessuelt verk, hvor de skulle vende tilbake til Kvam og jobbe med folk der for å gjøre fontenen ferdig i løpet av et år.

– Der kan alle, også vi, ta litt selvkritikk. Det ble veldig underkommunisert at det skulle være prosessuelt.

På åpningen i 2017 var ikke særlig mange til stede. Først i etterkant begynte protestene.

– Det var en skulende skepsis, og så eksploderte det, når alle fikk føle på og dele den skepsisen, sier Nango.

– Så gikk det helt bananas.

Kvam-verket utløste ikke bare sterke følelser og ord, men også en opphetet medieføljetong. At arbeidet likevel ble fullført og avduket i sommer, fontene med vann i inkludert, har ikke fått like mye oppmerksomhet.

– Det var flere hundre folk og dritbra stemning, sier Nango om den endelige åpningen av det han mener endte som «et kult prosjekt».

– Vi fikk lov å komme tilbake og jobbe som vi jobber, med lokalbefolkningen, med lokale materialer og historier som finnes der. Der er det slaggstein fra en tusen år gammel jerngruve som ligger oppe på Kvamsfjellet. Vi jobbet med en lokal treskjærer for å skjære inn en tekst, og vi jobbet med billakkeringsfirmaer for å lakkere møkkasprederen.

Fra da Nango i kjølvannet av Aten stilte ut på Documenta-utstillingen i Kassel, bærer han på et ganske annet minne om publikum. Han hadde laget en installasjon i en glasspaviljong ved en av byens gater, som også inkluderte et lydverk av en samarbeidspartner.

– Jeg la inn en masse dufter, voksprodukter og reinskinn, sier Nango.

– Et taktilt og sanselig rom oppstod. I åpningsperioden var det en mann som kom tilbake om og om igjen. Han var blind. Han satte seg på reinskinnet på et spesielt sted og strøk på det. Satt helt stille, bare var der, lyttet og sanset. Jeg snakket aldri med ham. Så kom jeg tilbake på avslutningen. Da kom han igjen, og da snakket jeg med ham. Da sa han at han hadde vært der hver dag. Han hadde brukt mer tid i verket enn jeg, nesten. Hver dag hørte han gjennom lydverket – 38 minutter. Jeg ble jo helt gråtkvalt, nesten.

Joar Nango smiler, en anelse trøtt etter tre timers samtale om alt fra det faktum at når man bor i Tromsø, bor man i det samiske landskapet, til hans faste nigerianske bilmekaniker i hjembyen, innflytelsen teoretikerne Frantz Fanon og Deleuze og Guattari har øvd på ham, og gammen han er i ferd med å bygge for beboerne på den gamle raddisdestinasjonen Karlsøya.

– Det var fint, oppsummerer han den blinde mannens kunsterfaring.

– En vakker greie.