Arkitektnytt

De norske hagebyene er blitt stadig mer populære. «Hvis et ungt arkitektkontor hadde tegnet Lille Tøyen Hageby i dag, så hadde arkitekter villet flytte dit» sa Arild Eriksen nylig til Arkitektnytt. Den ofte klassiske arkitekturen, nabolagsfølelsen og de grønne idealene trekkes gjerne frem som de mest attraktive kvalitetene.

– Det som skiller hagebyene fra annen suburbia er at det var en gjennomtenkt og helhetlig tanke, der boligene hang sammen med andre funksjoner som næring, skole, idrettsanlegg. Man ville skape et byaktig nabolag, samtidig som det skulle være landlig, sier Even Smith Wergeland, førsteamanuensis ved Institutt for arkitektur ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo (AHO).

I boka «Norwegian Garden Cities» undersøker Wergeland historien og arven til norske hagebyer. Med undertittelen «Yesterday, Today – and Tomorrow?» prøver boka også å gi en pekepinn til hvordan hagebyer kan utformes i fremtiden.

Idéen om hagebyen oppstod i England på slutten av 1800-tallet, som en reaksjon mot utviklingen i datidens byer, som var trangbodde og hadde dårlig velferd. Man så ingen løsninger inni byen, og ville derfor flytte boligene ut, forklarer Wergeland.

Skuffet fra begynnelsen

Et skuffende aspekt ved hagebybevegelsen, både i England og Norge, var at den allerede i begynnelsen ikke klarte å nå fram til dem den opprinnelig ville hjelpe, nemlig de helt på bunnen.

– Man prøvde å finne nye finansieringsmodeller, men det lyktes ikke, det ble for dyrt. Selv et sted som Lille Tøyen hageby, som jo er kjent som en arbeiderklassehageby, var det bare 8-10 prosent av de som opprinnelig bodde der som var i det nederste sosioøkonomiske sjiktet. Mange prosjekter ble kun for middelklassen, som Ullevål hageby, forteller Wergeland.

Selvforsynt

Den norske hagebybevegelsen spredte seg raskt til hele landet, og til steder som er langt unna der det opprinnelig oppstod, i flatlandet utenfor London, påpeker han.

– Rjukan, som er bygget rundt kraftstasjonen til Hydro, er det fremste eksempelet på en by som er bygget fra bunnen som en hageby. Det viste at konseptet lot seg eksportere til ulike typer topografier og økonomiske sammenhenger. Ironisk nok, på et vis, fordi hagebyen først var en flukt fra industrialiseringen, men i Norge ble den tvert imot knyttet til industri og smelteverk som ble bygget opp på 1910- og 20-tallet.

I Oslo ble hagebyene lagt i utkanten, men har etterhvert har vokst inn i byen. De har en helt annen urban kvalitet enn på mindre steder, mener Wergeland.

– De hagebyene som har oppstått ut av ingenting er mye mer seg selv nok, og har sånn sett kanskje levert mer av det man egentlig tenkte, og blitt små, helhetlige, selvforsynte samfunn. Samtidig har man vært veldig betinget av om industrien er blitt værende.

Fortettingsparadokset

I boka skriver Wergeland om «Hageby-paradokset»: Det er mer bærekraftig med tettere byer, men lavere tetthet øker levestandarden. Hva er løsningen?

– Her går fasiten i mange retninger. Fortetting er et viktig virkemiddel, og god håndtering kan ha mye for seg. Transportvaner, røranlegg, effektivisering av ressurser, alt dette er bra. På den andre siden kommer det mye kritikk for at det bygges for smått og med for dårlige lysforhold. Samtidig har verdien av hager seilet opp som noe viktig i seg selv. Hager bidrar til biologisk mangfold, spredning av pollen, og det er åpenbart at byer trenger flater som håndterer vann. Det har vært populært å erstatte jord med takterrasser, men nå ser man hva man mister.

Dette er problemstillinger som har løftet hagen fra å være et privat gode til et fellesskapsgode, sier Wergeland.

– Vi tenker gjerne bærekraft på to veldig forskjellige måter, enten med hensyn til vann og natur, eller med hensyn til effektivitet og transport. Det er viktig å balansere mellom de to. I Oslo har tendensen vært å framelske fortetting som et uttrykk for bærekraftig utvikling, men nå begynner det å bli mer balansert, man ser at man må holde en del område åpne og grønne, for å ivareta naturhensynet bedre enn man har gjort.

Fremtidens hagebyer

Wergeland bor selv i Sinsen hageby, som er nabo til utskjelte Løren, utbygd i tråd med idealer om kompakt byutvikling.

– Noen synes Løren er det kjipeste som er laget. Selv synes jeg Løren er et sammensatt sted, med både gode og dårlige eksempler på fortetting. Det er også et underkommunisert aspekt i diskusjonen at nabobydelene gjerne utfyller hverandre: Åpenheten på Sinsen er en positiv kvalitet for de som bor på Løren, og motsatt. Man kan ikke se en bydel isolert, man må ta høyde for sammenhengen den inngår i.

Men hvordan ser hagebyene ut i en mer sirkulær fremtid? Wergeland tror ikke fremtidige hagebyer vil se ut som det som gjerne kalles hagebyer nå.

– I dag blir det ofte brukt om nye boligprosjekter som har litt grønt areal. Harald Hals sa allerede på 1910-tallet at hagebyen først og fremst var en forretningsidé. Man må ha et helhetlig nabolag og tilby et mangfold, man kan ikke bare lage et boligprosjekt og slenge på hagebylappen. Man må ta konseptet hage på alvor, og lage boligtypologier som ikke bare er leilighetsbasert med fem-seks etasjes blokker.

– Et helt annet boligmarked

Normen for boligbygging har lenge vært at det er kun boliger og eventuelt noen kommersielle funksjoner. De opprinnelige hagebyene hadde imidlertid ressurser som var tilgjengelig for fellesskapet, påpeker Wergeland. Noen sånne funksjoner er også oppe i debatten nå, som bildelingsløsninger eller deling av hageutstyr.

– Det er ingen tvil om at hagebyen ikke løste alt så bra som man ønsket seg. Ambisjonen var mer radikal. Samtidig var det mange som fikk mye bedre liv takket være hagebykonseptet. Så det er ikke mislykket sånn sett. Den utviklingen man ser nå er betinget av et helt annet boligmarked. Det ser ikke ut til å være noen annen vei ut av det enn at man må regulere markedet på et eller annet vis. Uansett hvordan man bygger vil ting bli dyrt i et dyrt marked, avslutter Wergeland.

«Norwegian Garden Cities» av Even Smith Wergeland er ute nå på Cappelen Damm undervisning, og kan lastes ned gratis her.