Arkitektnytt

Oslo, våren 1980. Isen begynner å slå sprekker og de første hestehovene smyger seg frem i skråningene. Ved Frogner stadion skåles det i øl. Jubelen runger. Køller veives mot en overskyet himmel. Etter ti år med hockey-taklinger, vinglete pasninger og ustøe skøyteskjær er Oslo-Arkitektenes Sportsforening (OAS) klare for bedriftsidrettskretsens 1. divisjon i hybridgrenen hockey-pockey. Enkelt forklart: bandy spilt i en ishockey-rink.

«Lagets nye spillestil, nye drakter, «sponsor» og obligatoriske øl-avslutninger etter kampene har inspirert «tegnebordslavene» til energisk innsats for arkitektstanden. Endelig har vi gått seirende ut av en konkurranse på lik linje med næringslivets kjemper,» skriver oppmann Rune Ramfelt under et bilde av idrettstitanene på Arkitektnytts forside (7/1980). Både Kreditkassen og Fellesdata må se seg slått av ivrige Oslo-arkitekter med stål i skøytene.

– Ja, hehe, og etter det gikk det vel bare nedover, ler storscorer Stein Sole fra 1979/80-laget på telefonen. 

– Men ærlig talt, jeg ga meg da jeg ikke var toppscorer lengre. Jeg husker ikke så mye av detaljene. Du må ringe Rune, sier Sole.

Det hadde tatt dem ti år å komme dit. Årsberetningen fra sesongen 1971/72 forteller riktignok om «markert spillemessig fremgang» allerede i deres andre sesong i hockey-pockeyserien, pulje fire, men underskuddet i klubbkassa var et dundrende åtti kroner og femti øre. Under punkt 5) Eventuelt er det full enighet om å rykke inn en mindre PR-notis i Arkitektnytt. Flere spillere etterlyses.

Klasseforskjell

Oslo-Arkitektenes Sportsforening sprang ut ifra løkka, nærmere bestemt Frigg-feltet på Marienlyst, der Lund og Slaattos bygg for Studentersamfundet var i ferd med å reise seg som kulisse. En gjeng unge «tegnebordslaver» samlet seg for uhøytidelig fotball-lek etter initiativ fra sivilarkitekt Seppo Heinonen. Idet høst led mot vinter ble skruknotter byttet ut med skøyter, og det ble foreslått å melde på et lag i hockey-pockey-serien. 

Bjørn Egner var en av de opprinnelige spillerne. Han ble senere oppmann og styremedlem i OAS, samt autorisert dommer i grenen. I 1970 var han ansatt hos kontoret Lambertz-Nilssen, og han husker godt gjengens ustødige møte med isen og vantet.

– Du vet, noen var vestkantgutter som var pene i tøyet og hadde spilt bandy, mens noen var tøffere ishockey-karer. Man så fort hvem som kom fra hvilken bakgrunn, bandy-gjengen hadde penere kølleføring! humrer Egner.

Eventuelle klasseskiller og opprinnelse ble riktignok fort glemt når spillet kom i gang og ferdighetene ble satt på prøve.

– Ikke alle var like godt trent på skøyter, du kan si vi brukte ti år på å lære oss dét. Arne Sunde og jeg var i forsvar fordi vi kunne rygge på skøytene, så nivået var ikke akkurat skyhøyt, smiler han.

Laget var en sammensveiset gjeng i en oversiktlig bransje. «Man kjente hverandre!» er det enkle svaret på hvordan nye spillere kom til. «Pluss en liten notis i Arkitektnytt med hvem man kunne henvende seg til, vi måtte stadig etterlyse keepere.» I 1971/72 sesongen kom iskrigerne fra kontorer som Rinnan & Tveten, Erling Viksjø, Eriksen & Knutsen, Tore Sveram AS, Eliassen og Lambertz-Nilssen og AHO. 

– Man ble jo kjent med hverandre på tvers av kontorene, og så endte det som regel med en øl på Den Gamle Major som avslutning på trening eller kamp. Det var åpent for alle arkitekter som ville trimme litt, sier Egner.

Selv måtte han gi seg etter det triumferende opprykket. En ball i øyet ga beskjed om å holde seg unna idrett med kroppskontakt. Sammen med broren Harald begynte han å løpe orientering for OAS, samtidig som flere idrettsgrener kom til. Håndball, ski, lengdeløpsskøyting og den obligatoriske Holmenkollstafetten ble alle deler av sportsforeningen.

– Vi drev med passe udde virksomheter, ja, oppsummerer Egner med et smil.

Jobbtrim

Å drive organisert bedriftsidrett var ikke bare fysiske utfordringer. Man måtte være organisert i Idrettsforbundet, forplikte seg til å være med på sesongbasis, og man måtte holde årsmøter med gjennomgang av program, økonomi og planer. Rapporter og budsjetter ble sirlig skrevet på maskin med gjennomslagspapir. Brev, beskjeder og protester ble sendt per post, og det måtte passes på at spillerne hadde tannbeskytter, susp, leggskinn samt legekort. «Kampropet er host-host,» står det i en kampinnkallelse fra oppmann Heinonen i 1970.

Cathrine Korslund er organisasjonssjef i Norges Bedriftsidrettsforbund og kan fortelle at selv om bedriftsidretten er høyst oppegående, har man sett en del endringer med årene.

– Vi ser jo dessverre en nedgang i antall lag, og det handler om at bedrifter er organisert annerledes nå enn tidligere. Tidligere tok bedriftene større ansvar for det sosiale generelt, med bedriftshytter og juletrefester og lignende. Trenden er at arbeidsgiveren tar mindre sosialt ansvar, noe som også skyldes at kommersielle aktører tar over. På 1970-tallet hadde man ikke noe Elixia eller Sats hvor de ansatte fikk betalt for å trene selv. I dag mister man den sosiale felleskapsdimensjonen når man sier at det er opp til den enkelte å holde seg i form. Tidligere hadde vi for eksempel 11-manns fotball, men det finnes ikke lenger, forteller hun.

En annen tidshverdag, mer bruk av tiden på barnas fritid, ønske om fleksible treningstilbud. Det er mange årsaker til at lagidretten synes å være på vikende front. I sin doktoravhandling ved Norges Idrettshøgskole (2017) peker sosialpedagog Hilde Rossing på at mange «lavaktive» synes det er flaut å trene med kollegaer, og videre om økt kroppsbevissthet og det som oppleves som tap av autoritet på arbeidsplassen i møtet med kollegaer på uvante arenaer. 

Rossing mener det er viktig at lederne på arbeidsplassen selv deltar på treningen og kan vise i praksis at trening er prioritert, og at det er helt greit å dumme seg litt ut. Cathrine Korslund i Norges Bedriftsidrettsforbund sier at bedriftsidretten skal være en positiv opplevelse, selv i en tidsalder der prestasjon og kropp står i økt fokus. 

– Bedriftsidretten er som et lite drivhus, og viktig for at ansatte på kryss og tvers av stillinger og funksjoner skal ha noe felles. Et sted der man ikke snakker fag, religion eller politikk, men gjør noe sammen. Mange opplever stillesitting, stress og tidsfrister i jobb sammenheng, og ser nytten i å fokusere på helse sammen, sier hun.

Bedriftsidretten er da også et helt og holdent skandinavisk fenomen:

– Når jeg er i England og forteller om bedriftsidrettskultur, er spørsmålet som regel: «Hva er det du snakker om?» Den norske idrettsmodellen, som er ganske lik i hele Skandinavia, er i stor grad knyttet til idretts- og bedriftslag, mens i USA og England er de knyttet til skoler og private tilbydere, forteller Korslund.

– Hva så med skader? Har vi ikke alle en historie om en overivrig nabo-pappa med skjør akilleshæl?

– Det der er et gammelt rykte! Vi har fantastisk få skader i forhold til hvor mange som deltar. Klart, det blir litt klaging fra dem som tror de er 18 når de er blitt 45, men av skader meldt inn, er det veldig, veldig få. Landslagslege Lars Engebretsen har blant annet gjort forskning som viser at det er veldig få skader i bedriftsidretten. Og det er mye mer skadelig å være inaktiv.

Oppmannen

Ishockey-arenaen Hovet i Stockholm tar over åtte tusen tilskuere, men var nok ikke helt utsolgt da Oslo-arkitektene inntok isen en gang på 1980-tallet. Publikum bestod i hovedsak av koner og kjærester, som skålte i akevitt og gjorde alt annet enn å følge med på at OAS fikk rundjuling av sine svenske kollegaer. Vennskapskampene med de svenske arkitektene gikk under betegnelsen studietur/sosialt arrangement og ble gjentatt ved flere anledninger. Broderfolket kom dessuten til Oslo for å gjøre det samme.

– Svenskene var mye bedre enn oss, som jo svensker er! Vi fikk bank rett og slett, så til slutt delte vi lagene opp på nytt og spilte blanda. Det er ikke gøy å tape med ti mål, forteller Rune Ramfelt, tidligere oppmann og primus motor.

Frem til oktober i fjor var han fremdeles aktiv på isen, slik han har vært store deler av sitt liv. Som ung spilte han ishockey i Furuset og Gamlebyen, som på den tiden knivet med VIF om å være de ledende lagene i Norge. Da han ble arkitektstudent i Edinburgh trakk han i drakten til Edinburgh Royals og reiste rundt på de britiske øyer med laget. Ferdig utdannet fant han en gjeng arkitekter som trente på Valle Hovin. Året var 1976.

– Det var en måte å holde seg i form på, å oppleve entusiasme og å leke. For det er jo det det er: Selv om det er blodig alvor på isen, er det en lek. Vi var alltid en sosialt sammensveiset gjeng full av kollegialt samhold, og vi har hatt det veldig hyggelig i garderoben. Det har vært masse tull og tøys, dette er jo en lekegrind for lekne gutter, forteller oppmannen.

Opprykket i 1980 beskriver han fremdeles som høydepunktet i karrieren.

– Ja, da var vi på høyden, haha. Vår beste alder når det gjaldt idretten, kan du si. Det var et veldig bra nivå på spillerne den sesongen.

Ramfelt sliter litt med å huske hvor lenge eller når nøyaktig han bar tittelen oppmann («La oss si veldig lenge!»), men 74-åringen minnes godt den sosiale dimensjonen ved bedriftsidretten.

– På den tiden var det jo 0,5 i promillegrense, så det ble gjerne en øl etter trening og kamper. Vi fikk diskutert mye arkitektur også, og vi fikk kjennskap til andre kontorer og hva som skjedde. Vi var aldri illojale, men hadde noen hemmeligheter oss imellom. Og la ett kontor på timesprisen med 25 kroner, så var vi andre raske med å gjøre det samme, ler han.

Han følger tett med på VIF og Frisk Asker i eliteserien og Mats Zuccarello i New York Rangers.

– Jeg er veldig glad i å spille hockey, og det har vært flott å få være med på OAS. Hockey gjennomsyrer hele livet mitt, noen synes sikkert jeg er gæren, sier oppmannen. 

– Du skulle ikke gjerne ha tegnet en ishall, da?

– Jo, det skulle jeg gjerne. Men bortsett fra nye Jordal Amfi, tegnes det nok ikke så mange ishaller i Norge. Stort sett er det blikkbokser uten særlige mange arkitekter involvert, sier han.

Men om hallene er mer funksjonelle enn vakre, er det fremdeles noen arkitekter som befolker dem. Rune Ramfelt sender journalisten en langpasning og kan fortelle at OAS fremdeles samles i Lørenskoghallen hver eneste tirsdag mellom klokken 22 og 23. Og at han har funnet seg en arvtager.

– Et sånt lag er helt avhengig av ildsjelene, vet du. Nå er det Petter Løken sin tur. Han gjør en strålende jobb, skryter oppmannen.

Hockeyfeber!

Det lukter en blanding av teip-rester, is-spray, snus og svette inne i Lørenskoghallen denne tirsdagen. Hockeykafeen er, med sine fristende tilbud, stengt for kvelden, og en ishockeykamp er i ferd med å avsluttes. Noen herremenn med store bagger står og venter på å få tildelt riktig garderobe: «Pleier vi ikke å være i firer’n?»

De gliser bredt da Arkitektnytt viser dem bildet fra opprykksesongen 1979/80. «Der har du jo meg,» sier Viggo Barfoed (som lektor har han spilt med dispensasjon på arkitektlaget i over 40 år). «Og der er Knut Arne!» sier han og peker bort på Knut Arne Pedersen i BA Arkitekter, sittende i den andre enden av den godt brukte garderoben. Draktbærer siden 1976. «Samme året som Rune,» sier Pedersen.

Det hoies og les ettersom bildet av veteranene går på rundgang. Oppmann Petter Løken ankommer med bandyballer og vannflasker.

– Det hender jo at motstanderlagene stusser litt når de får se dommerkortene med fødselsdatoene på. Årstallene 1944 og -47 er ikke helt vanlig kost, selv ikke i denne ligaen, smiler Løken.

Til å leve en ytterst anonym tilværelse, selv utenfor internettets allfarvei, er stemningen i garderoben høyst vital. Østerrikeren Georg Piantino, ansatt hos Ramfelts kontor A38 arkitekter, er utnevnt partyfikser med ansvaret for sosialiseringen av den brogete gjengen. Unge og gamle, arkitekter og ikke-arkitekter («Jeg er glad i Lego, da!» ropes det), høyt og lavt ferdighetsnivå. For å kunne stille lag i det som nå kalles rinkbandy-serien, har OAS sett seg nødt til å utvide arkitektbegrepet en smule.

– Vi skulle veldig gjerne hatt med enda flere arkitekter. Det må du passe på å skrive. Det er bare å ta kontakt, sier Petter Løken.

Et forsmedelig 9–7-tap for DNB kvelden før er allerede glemt idet spillerne kaster seg ut på isen. Det er bånn pinne og spill mot to mål fra første sekund. Sammen med Willy Hagen i Arkitektkontoret Gasa utgjør Barfoed og Pedersen en rutinert forsvarsstilling. De avventer motstandernes angrep med slu mine.

– Skader? Nei, du vet alt er av titan på de gutta der, erter yngstemann på laget, 36 år gamle Erlend Bauck Sole fra LPO Arkitekter. Sønnen til tidligere storscorer Stein Sole sier at han gjerne snakker om andre ting enn prostata i garderoben. Willy Hagen stemmer i:

– Det hender at vi får pratet litt fag i garderoben, også. Får med oss hva som skjer i bransjen og sånt. Dette er både en sosial og faglig arena, smiler han lurt.

«SCHEISSE!!!» roper vår østerrikske venn der ute på isen. Han er tydelig misfornøyd med egen innsats og spurter mot innbytterboksen. Svetten drypper og plastflaskene går på rundgang. Det rettes på de røde draktene med ARKITEKTENE på ryggtavlen. Både innsats og vinnervilje imponerer.

– Det er ikke alltid like lett å få sove når man kommer hjem, man er så stinn av adrenalin, forteller Løken.

– Men ellers er jo klokken 22 et godt tidspunkt for småbarnsforeldrene blant oss, reklamerer han.

I en landsdel med stor mangel på istid er Oslo-Arkitektene heldige som har hatt fast tid i Lørenskoghallen. De har hatt samme tirsdagstime siden 80-tallet. Resten av driften skjer på dugnad og via datamaskin, men oppmannen er bekymret for de slitne draktene som stadig blir borte. Nye sponsorer kunne de også trengt, mumler han.

Ute på isen ligger rødt lag under med 3–8, men likevel kommer det et optimistisk «detta tar vi!» fra boksen.

Georg Piantino gjør en hockeyskrens og stråler som en sol. Han peker med kølla opp på et banner hengende på tribunene i den tomme ishallen. «Hardt arbeid, ferdig snakka!» står det med en framoverbøyd, sportslig fonttype.

– Det der likte Rune, sier Georg.

– Jobber du 110 prosent, så går det ikke så galt her i livet.