Arkitektnytt

I ettermiddag ble det klart at det er arkitektkontoret Jarmund/Vigsnæs som mottar Groschmedaljen i 2018, fire år etter at den sist ble delt ut. Den gjeve prisen tilfaller arkitekter som «gjennom sitt virke har fremmet kvaliteten på norsk arkitektur,» og deles ut av Nasjonalmuseet – Arkitektur i samarbeid med Universitetet i Oslo, Statsbygg og personlige styremedlemmer i Groschselskapet. Den høytidelige utdeling foregikk i Nasjonalmuseet – Arkitektur, der det samtidig åpnet en utstilling om Jarmund & Vigsnæs virke.  

Arkitektnytt møtte partnerne Einar Jarmund, Håkon Vigsnæs og Alessandra Kosberg til omvisning og lunsj på Nasjonalmuseet, der lydprøver og forberedelsene til kvelden var i full gang.  

– Du vet, vi hadde et mål om å kunne spise en varm lunsj som dette hver dag. Vi er ikke helt der enda, men på en festdag som dette... smiler Einar Jarmund lurt.

Transformasjoner

Sammen med Håkon Vigsnæs opprettet han kontoret i 1995, og begynte i det helt små. Med kjøkkenbenker, baderom og påbygg. Deres første store prosjekt var Svalbard Science Centre, og kontoret utmerket seg videre med å blant annet å tegne den nye Arkitekthøgskolen i Oslo, Forsvarsdepartementet og boligprosjektet Sykepleierskolen på Dikemark i Asker. Til felles har de ordet transformasjon, der deler av eldre bygninger har blitt rehabilitert til moderne bygg.  

– Det har alltid vært viktig for oss å få en bred forståelse for hva som har foregått i byggene vi rehabiliterer. Menneskene som har virket der, miljøet rundt og hele kulturhistorien. Det er ikke da eller nå, men en tidslinje som vi fortsetter. En historie vi skriver videre på, sier Håkon Vigsnæs.  

– Det er jo en måte å få mye gratis på også, å kunne bruke kvalitetene de bygget med før, skyter Alessandra Kosberg inn.  

– Det med kulturminner er veldig interessant, for det er jo også alle minnene alle har inni seg. Kulturminner er ikke bare materie, sier Einar Jarmund.

Fra rekkverk til bykvartaler

Utstillingen viser de fleste av kontorets fullførte prosjekter på 23 år. Stort og smått. Tilsammen 77 prosjekter, der modeller er (nesten) pusset støv av og bilder samlet sammen. I enkelte tilfeller med skanner.  

– Man glemmer alt strevet. Angsten er borte, ler Kosberg foran fotoveggen der bildene henger tett i tett.  

– Ja, tenk på alt peset. Det er ingen turbulens lenger, vi har fått det på avstand, men det er jo en morsom anledning å bli minnet på hva vi har laget. Fra rekkverk til bykvartaler, sier Vigsnæs. 

– Hva betyr det for dere å motta Groschmedaljen?  

– Det unike med prisen er at den peker mot et helt virke, ikke et tema, sier Vigsnæs.  

– Og Grosch har som arkitekt en helt annen dimensjon. Et internasjonalt blikk. Han står helt i særstilling og har en usedvanlig kvalitet i arbeidene sine. En annen klo, en tilstedeværelse, fortsetter Jarmund.

Tilgjengelig arkitektur 

Etter å ha tegnet store statlige og mindre private prosjekter er kontoret i sitt 23 år i ferd med å etablere et fokus på boligbygging, gjerne i masseproduksjon. 300 masseproduserte hytter er allerede bygget.  

– Vi er opptatt av å gjøre god arkitektur tilgjengelig, slår Jarmund fast.  

– Arkitekturen har så mange innfallsvinkler, men vi er interessert i relasjonell arkitektur, som relaterer seg til spesifikke situasjoner, ikke en idealutvikling. Det har alltid vært et overordnet mål for oss å få bygget så mye som mulig, fortsetter han.  

– Det er de dårligste tomtene som gjerne gir de fineste resultatene. De fineste tomtene bør man vel egentlig ikke bygge på, sier Vigsnæs undrende.  

– I starten ble vi kalt opportunister, i positiv forstand. Vi ønsket å lage gull av de dårligste tomtene, med de laveste budsjettene. Snu de negative forutsetningene til noe fint. Når det gjelder å transformere eldre bygg trenger de på ingen måte å være signalbygg, de trenger ikke en gang være fine å se på, sier Jarmund.  

– Alle prosjekter trenger litt motstand, og vi venter aldri. Det gjelder å prøve, prøve, prøve. Hele tiden, sier Vigsnæs.

Ingen faste regler

Kontoret har i dag 23 ansatte, og sier seg fornøyd med størrelsen. Mellom 80 og 100 ansatte har vært innom dørene.  

– Er det annerledes å drive kontor i dag?  

– Vi har jo prøvd å organisere oss, for å få ting igjennom, men det er fortsatt høyt og lavt og på tvers. Det finnes ingen regler som ikke kan forandres, forteller Kosberg.  

– Det som er fint er at alle de som slutter stort sett begynner for seg selv. At de kanskje har lært noe av å jobbe hos oss, som kan hjelpe dem videre på egenhånd, sier Vigsnæs.  

– Er det noen blant de prominente Grosch-vinnerne som er ekstra stas å havne i selskap med?  

– Sverre Fehn! ropes det i kor.  

– Vi har alle hatt ham som lærer, Håkon jobbet jo for ham, forklarer Kosberg.  

– Hvis det finnes en viktig person for kontoret vårt er det Sverre Fehn, selv om vår vinkling er litt annerledes enn det man kaller Fehn-skolen. Vi er nok litt løsere, vi tør å male et hus rødt, smiler Jarmund, og fortsetter:  

– Han var en enorm arkitekt, men som lærer var han guddommelig.

Les hele juryens begrunnelse her.

Utstillingen i Nasjonalmuseet – Arkitektur er åpen fra 16. mars – 27. mai.