Arata Isozaki tildeles Pritzker-prisen 2019
Japanske Isozaki «overgår rammeverket for arkitektur og reiser spørsmål som transenderer sted og grenser», skriver juryen i sin begrunnelse.

Fakta om Pritzker-prisen:
Prisen skal hedre en levende arkitekt eller arkitekter.
Den internasjonale prisen, som deles ut årlig, til en levende arkitekt eller arkitekter for markant prestasjon, ble etablert av Pritzker-familien i Chicago ved deres Hyatt Foundation i 1979.
Prisen består av 100 000 amerikanske dollar og en bronsemedalje.
Arata Isozaki er en japansk arkitekt, byplanlegger og teoretiker. Han trekkes fram som en mangesidig, innflytelsesrik og særdeles internasjonal arkitekt. På 1960-tallet startet han sitt eget kontor og ble den første japanske arkitekten som utviklet en dyp, langvarig relasjon mellom øst og vest, ifølge juryen.
Ikke bare én stil
Isozaki besitter en dyp kunnskap om arkitektonisk historie og teori. I sitt arbeid har han både utfordret og omfavnet avantgarden, og lar seg ikke enkelt kategorisere. Det reflekteres i hans konstante utvikling og friske tilnærming, mener juryen.
I over 50 år har han praktisert som arkitekt og påvirket verdens gjennom det han har bygget, skrevet, utstilt, organisert av konferanser og som jurymedlem.
Juryen trekker også fram hvordan han har vært en viktig støttespiller for flere unge arkitekters framtidige karrierer. Eksempler er prosjekter «Fukuoka Nexus World Housing project» eller «Toyama Prefecture’s Machi-no-Kao», hvor han inviterte unge internasjonale arkitekter til å utvikle prosjekter i Japan.

Vokste opp i ruiner
Isozaki ble født i Ōita, på øya Kyushu i Japan i 1931. Han var 14 år da Hiroshima og Nagasaki ble bombet, en erfaringen som har påvirket ham som arkitekt.
«Da jeg var gammel nok til at jeg begynte å få en forståelse av verden, ble hjembyen min brent ned. På den andre siden av kysten ble atombomben sluppet på Hiroshima, så jeg vokste opp nær ground zero. Alt var i ruiner, og det var ingen arkitektur, ingen bygninger, ikke en gang en by. Bare brakker og tilfluktsrom omga meg. Min første erfaring med arkitektur var fraværet av arkitektur, og jeg begynte å vurdere hvordan mennesker kunne gjenoppbygge sin hjem og byer.»
Isozaki bygger ut fra en teori om at bygningene er forgjengelige, men at de må bygges for å tilfredsstille brukernes sanser når de passerer gjennom og omkring dem.
Dynamisk form
Hans arbeider beskrives som heterogene med et spenn fra det folkelige (vernacular) til høyteknologisk. Han følger ikke trender, men former sin egen vei, ifølge juryen.
Blant hans første arbeider i hjemlandet er Ōita Prefectural Library fra 1966, regnet som et av mesterstykkene i japansk brutalisme.
«Kitakyushu Central Library» og «Gunma Prefectural Museum of Modern Art» begge fra 1974, viser en utforskning av en mer personlig arkitektur.
«I museet reflekterer den klare geometrien, sett i kuben, hans fascinasjon for tomrom og grid slik det søker å oppnå en balanse der man kan vise de skiftende kunstutstillingene», skriver juryen.
Mest kjent for
I USA er Isozaki mest kjent for «Museum of Contemporary Art» i Los Angeles, bygget i 1986 og «The Team Disney building» i Florida fra 1991.
Mange kjenner også hans bygninger «Sant Jordi Stadium» for de olympiske lekene i Barcelona i 1992, «CAFA (China Central Academy of Fine Arts) Art Museum» i Beijing fra 2008 eller «Shenzhen Cultural Center» i Guangdong, Kina, fra 2007.
Fra senere år trekker juryen fram arbeider som «Qatar Convention Center» fra 2011 og «Allianz Tower» i Milan fra 2018: «Clearly, he is one of the most influential figures in contemporary world architecture on a constant search, not afraid to change and try new ideas.»

