Arkitektnytt

I forbindelse med utgivelsen av antologien Motgift, ble jeg forespurt av Dagbladet om å skrive en kronikk basert på mitt bidrag til denne boken. Den 16. mai kom så kronikken ”Oslo ghettoiseres ikke” på trykk [1].

 

Her forsøkte jeg å argumentere mot påstanden om at vi har ghettoer i Oslo. Det være seg ”muslimske” ghettoer, ”innvandrerghettoer” eller ghettoer slik de er forstått i den samfunnsvitenskapelige byforskningen. Som jeg vil komme tilbake til, fikk jeg sterk kritikk av arkitekt Jan Carlsen. Da Dagbladet har avsluttet ghettodebatten, en debatt som nå og da har gått i en rekke ulike aviser [2], vil jeg derfor innledningsvis spørre Carlsen direkte her på arkitektnytt.no sine sider: Hva kjennetegner en ghetto og hvor har vi slike i Oslo?   

 

På 1980 og -90-tallet var det Oslo indre øst som ble utpekt som et ”ghettoområde” i mediene [3]. For å gjøre noe med disse ”problemene” og spesielt forebygge større problemer, ble en rekke byfornyelsestiltak satt i verk. I en faktaramme som fulgte et avisoppslag om byutviklingsprosjektet ”Miljøbyen Gamle Oslo” het det at dette var ”et kommunalt og statlig prosjekt som jobber for å forbedre de fysiske og sosiale forholdene i bydel[en]. Ett poeng er å motarbeide dannelse av ghettoer” [4]. (Det må understrekes at det ikke bare var andelen innvandrere som ble trukket frem som grunn til de ulike indre-østsatsingene). Mange av disse tiltakene var av ”fysisk” karakter, som oppussing av boligmassen eller utbedring av nærmiljøet [5]. 

 

Da ”innvandrerne” begynte å sette sitt preg på Groruddalen, særlig i løpet av 1990-årene, var det så sistnevnte område som fikk ghettostemplet. Mens Groruddalen lenge hadde slitt med et dårlig rykte, ble nå ”innvandrerandel” lagt til som en ny problematisk dimensjon. Kort sagt var det ikke bare ”arbeiderklassen” eller levekår som ble sett på som utfordringer: Mange politikere, journalister, beboere og andre uttrykte bekymring for hva som var i vente nå som dalen fikk beboere med en annen hudfarge, nye livsstiler (inkludert religionsutøvelse), og til tider dårligere norskkunnskaper. Delvis som svar på dette, satte politikerne i gang med nok en områdesatsing, nemlig Groruddalssatsingen [6]. 

 

Fysiske tiltak ble igjen noe av det viktigste. Da for eksempel mange av dalens parker i årtier hadde vært forsømt, tok en til å pusse opp flere av disse. Det skal dog ikke stikkes under stol at flere av tiltakene har hatt positive effekter. Poenget her er ikke å kritisere selve satstingen, men å se den som et av flere ”svar” i ghettodebatten, eller mer presist: Som et tiltak for å forbedre og forhindre en (mulig) problematisk situasjon der også innvandrerandelen blir sett på som en risikofaktor. Ett tiltak, som ofte vises til for å tiltrekke seg en mer ”mangfoldig” befolkning (eller å holde på de ”norske [skole]barna”), er utviklingen av mer varierte boligtyper. I et notat som kom som del av forprosjektet for Groruddalssatsingen, heter det blant annet at det er behov for ”[e]n mer variert leilighets- sammensetning [som] kan bidra til større bofasthet, mulighet for lokale boligkarrierer og at man beholder ressurssterke grupper som man ønsker at skal bli boende”. 

 

Etter det jeg kan se, er ikke dette gjennomført. Uavhengig av dette, så er ikke arkitekt Jan Carlsen alene da han antyder at dalens bygningsmasse er noe en bør modifisere om en vil forhindre utviklingen av ghettoer i Oslo (se under).  

 

La meg først gjenta noe av det jeg skrev i Dagbladet, først den 16. mai, deretter, som en replikk til Carlsen, den 13. juni:

 

Det er liten tvil om at Groruddalen er et område som sliter med dårlig omdømme og utfordringer knyttet til alt fra trafikk til levekår. Furuset, Romsås eller Stovner, er alle boområder det ofte vises til i de mange debattene. Både medieoppslag og egen forskning gir grunn til å hevde at enkelte ikke vil bo i Groruddalen. For mange er andelen innvandrere i skolene en viktig faktor når de skal begrunne hvorfor. Flere informanter viser til medienes framstillinger av dalen og skolesituasjonen når de forteller om sine motforestillinger eller utflyttingsønsker. Andre vektlegger at de demografiske endringene har forandret hjemstedet slik at en ikke lenger føler seg hjemme eller bekvem. «Innvandrerbutikker», nye matlukter og moskeer er materielle uttrykk for slike endringer. På den annen side er det også en dal mange har bodd lenge i, mange frivillig har flyttet til, samt et sted hvor mange trives.

 

Selv om flere, og da særlig utenforstående (folk som ikke bor der), hevder at Groruddalen har eller er i ferd med å få ghettoer, så mener jeg at en kan fastslå at dalen ikke har noen områder (med en viss geografisk utstrekning) med omfattende sosial nød, ingen områder politiet ikke våger seg inn i, ei heller nabolag der det er farlig å gå rundt. Videre er boliger og uteområder generelt velholdte (særlig om en sammenlikner med «utsatte» områder i andre land). Et slikt faktum støtter heller ikke opp om påstander om ghettotilstander (for flere ref., se mitt kap. i Motgift).

 

Det er også et poeng at akkurat som for Oslo som helhet, så er det mange som flytter i, til og fra Groruddalen. En slik geografisk mobilitet taler mot både ufrivillige og frivillige isolasjonstendenser, noe ghettobegrepet ofte forutsetter. I motsetning til den amerikanske ghettoen, er dessuten det offentlige representert med en rekke etater, institusjoner og tiltak også i denne delen av hovedstaden (noe Groruddalssatsingen er et klart eksempel på).

 

Arkitekt og skribent Jan Carlsen er ikke enig (sitert fra hans innlegg i Dagbladet den 25. mai, 2012): 

Bengt Andersen (…) foretar et semantisk krumspring i sin kronikk «Oslo ghettoiseres ikke». 

På den ene side konstaterer han at flere av beboerne i Groruddalen med ikke-norsk bakgrunn i bydeler hvor opptil 65 prosent av befolkningen har innvandrerbakgrunn - «etterlyser «nordmenn» som naboer». Samtidig hevder Andersen at ghettoer ikke er «lett å se da boliger og uteområder er velholdte (særlig om en sammenlikner med «utsatte» områder i andre land)». Man finner ingen sosial nød, «noe ghettobegrepet forutsetter», og det er «ingen områder politiet ikke våger seg inn i».

 

Det faktum at andelen personer av ikke-vestlig etnisitet øker år for år i strøk som Stovner, Furuset og Søndre Nordstrand, synes heller ikke å peke i retning av ghettotilstander.

 

Derfor foreslår Storbyprogram-forskeren, ved hjelp av et språklig simsalabim, at disse ensidige boligstrøk kan kalles for «kulturelle enklaver på østkanten, akkurat som en i vest har Ullevål Hageby». [Her gjengir han meg relativt unøyaktig. Jeg skrev: ”En skal ikke glemme at mange blant «etterkommerne» tar høyere utdannelse og dette er noe som tilsier at de neppe vil ende opp i ghettoer. Kanskje vil de heller etablere «kulturelle enklaver» på østkanten, akkurat som en i vest har Ullevål Hageby].

 

Den 13. Juni forsøkte jeg så å svare Carlsen [7]. Jeg skrev blant annet, noe redigert, at: 

 

I årene som kommer vil andelen og antallet «innvandrere» i Oslo øke. Mest sannsynlig vil vi derfor få flere ghettoer, slik Carlsen forstår begrepet.

 

Det hadde vært interessant om arkitekten kunne komme med konkrete forslag til hvordan denne, for ham, uønskede utviklingen skal endres. Det hjelper neppe å rive Ammerud-blokkene, noe han oppfordret til i 1997. For om Groruddalen utelukkende hadde bestått av staselige villaer og disse hadde vært bebodd av «innvandrere», mens Oslo vest fortsatt var dominert av «hvite», så ville Oslo likevel vært «etnisk splittet». Slik jeg tolker ham, ønsker han en spredning.

 

Vi vet at det store flertallet i Groruddalen eier sin egen bolig. I en NIBR-rapport fra 2008 rapporteres det at 82 prosent av groruddølene eier, mens gjennomsnittet for Oslo 71 prosent. Har Carlsen reflektert over det? Disse eierne kunne jo kjøpt seg en bolig et annet sted, i hvert fall om omegnskommunene inkluderes i det reelle boligmarkedet. Hvorfor gjør de ikke det? Vi vet at mange også flytter fra Groruddalen. Som tidligere er det flere som flytter fordi de vil ut av byen eller ha mer rom for pengene. Men i og med at majoriteten i Groruddalen har kjøpt sin egen bolig, tyder vel ikke dette på at det store flertallet bor der helt ufrivillig. Jeg er i hvert fall tvilende. Siden foreliggende forskning antyder at mange flytter til og i Groruddalen etter eget ønske, vil dermed data som viser noe annet være meget interessant å få frem. Jeg oppfordrer Carlsen til å vise oss dette. Om Carlsen derimot tar feil, må jo hans løsning være en tvungen omplassering.

 

Når Carlsen sier at vi har ghettoer eller ghettotendenser i Groruddalen, synes det som om enhver bokonsentrasjon av “ikke-vestlige” er nok for å kvalifisere for en ghetto.

 

Videre, som flere andre arkitekter [8], så tror han tilsynelatende at materielle endringer vil føre til ønskede demografiske endringer. En slik tro synes ikke å stå seg i møtet med en rekke internasjonale forskningsbidrag. Jeg utfordrer dermed Carlsen og andre til å motbevise mine påstander. Tar jeg feil, endrer jeg gjerne mening. Og ingenting ville glede meg mer om løsningen på komplekse samfunnsmessige “utfordringer” var så enkle at “boligpolitiske og byplanmessige tiltak” ville være tilstrekkelig (sitat, Carlsen, Dagbladet, 10. juli, 2012). Selv om også bolig- og bypolitikk er viktig, skal en ikke glemme at enkeltpersoner og grupper ikke alltid handler i tråd med politiske målsettinger. La meg understreke at visse former for bokonsentrasjoner kan ha uheldige konsekvenser – spesielt om de reflekterer grunnleggende og urettferdige skjevheter. Om en skulle ønske å endre på livssituasjonen til beboerne i Groruddalen er nok uansett mer tradisjonell fordelingspolitikk mer hensiktsmessig enn områdesatsinger, for ikke å snakke om mer effektiv enn en strategi der en søker å erstatte Ammerudblokkene med flere ”vanlige” eneboliger eller atriumhus. 

 

Områdesatsinger som svar på ”ghettoproblemet”, er ikke særnorsk. Likevel, når en rekke europeiske politikere og nå også norske arkitekter omtaler byområder som ghettoer, er dette kanskje retorisk virkningsfullt, men ikke empirisk treffende. Om jeg har rett kan en kanskje også sette spørsmålstegn ved virkemidlene en foreslår. Uansett, heller enn å bidra til å sette ord på faktiske utfordringer, så svartmaler personer som Carlsen situasjonen. Dermed er det heller ikke utenkelig at han forsterker områdestigmaet Groruddalen sliter med [9].

 

Selv om Carlsen nekter for det i Dagbladet den 10. juli, så mener jeg – og her baserer jeg meg på en rekke intervjuer med oslobeboere – at en mulig konsekvens av slike ghettopåstander er at potensielle boligkjøpere velger bort Groruddalen som bosted. Flere studier har vist hvordan diskurser medvirker til ”sosiomaterielle” endringsprosesser [10]. Jeg vil uansett spørre Carlsen: Om det vi skriver ikke har noen effekt, hvorfor fortsetter han å være en skrivende arkitekt? En annen mulig effekt av denne til tider omfattende ”ghettodebatten” er at politikere kan sette i verk tiltak for å vise at de gjør noe. Tiltak som ikke nødvendigvis vil virke da diagnosen rett og slett er feil. Dette er alene grunn nok til at debatten bør endre spor, og aktører med interesse for og kunnskap om byutvikling burde komme enda mer på banen. 

----------

[1] I Dagbladet skriver de "getto", ikke "ghetto". Tittelen i avisen var derfor: "Oslo gettoiseres ikke".

 

[2] Se f.eks. en debatt på VGDebatt (vgd.no) i 2010: "Groruddalen på vei mot getto?" & kommentaren "Vil vi gå mot mer getto-tendenser også her i landet?" på nettsiden samfunn.info

Videre blant annet:

Andersen, B. & Brattbakk, I. (2010). "Ghetto eller idyll" i Aften, 25. november.

Bromark, S. (2012). "I love Groruddalen" i Dagsavisen, 21. juni.

Egeland, T. (ukjent årstall). "Å bo i en myte" i VG.

Fossheim, K. (2011). "Mindre kriminalitet på Furuset" i Lokalavisen Akers Avis Groruddalen, 4. april.

Kristiansen, C. (2012). "Bygg på vestkanten!" i Dagbladet, 21. mai.

Larsen, A. I. (2011). "Fordømmelseshierarkiet" i Aftenposten, 15. august.

Raja, A. Q. (2011). "Klokkene tikker i Groruddalen" i Aftenposten 14. april.

Også ulike akademikere har snakket om ghettoisering i Oslo. Se f.eks.: Hjorthol, R. (1998).Bostedspreferanser, aktivitets- og reisemønstre i Oslo-området. Oslo: Transportøkonomisk institutt. 

 

[3] Se en oversikt over denne debatten i kap. 2 i 

Blom, S. (1994). Innvandrere og bokonsentrasjon: rapport fra forprosjekt for Kommunal- og arbeidsdepartementet, Innvandringsavdelingen. Oslo: Statistisk sentralbyrå.

Se også:

Aabø, S. (1996). "Rasismen skal kveles i barnehagen" i Dagbladet, s. 10, 22. januar.

Ekanger, M. (1996,). "Lite kriminalitet" i Nordlys, p. 10, 9. juli.

Lundgaard, H., & Stoltenberg, K. (1995). "Ghetto-frykt ubegrunnet" i Aftenposten Aften,s. 10, 14. juli.

Nondal, T. M., & Hansen, P. (199). Feide Foss av banen i VG, s. 3, 19. januar.

Sunnanå, U. (1991). "Hurra for den lille forskjellen!" i Aftenposten, s. 2, 12. mai.

 

[4] Almendingen, B. (1996). ”Miljøbyen Gamle Oslo: Vil bygge 1200 leiligheter i øst” i Aftenposten Aften, s. 36,21. august

 

[5] Aftenposten Aften (1993). ”Staten nødt til å bidra”, s. 6, 26. april.

Barstad, A. & Kirkeberg M. I. (2003). Levekår og ulikhet i storby: Utredninger til Storbymeldingen, del 2. Notater 2003/34. Oslo: SSB.

Barstad, A. & Skarðhamar, T. (2006). "Levekår i Oslo: Utviklingen av levekår i Oslo indre øst" iSamfunnsspeilet nr. 2.

Barstad, A., Havnen, E., Skardhamar, T., & Sørlie, K. (2006). Levekår og flyttemønstre i Oslo indre øst. Rapporter2006/15. Oslo: SSB.

Berntsen, T. (1995). ”Byutvikling. Miljøbyen Gamle Oslo” i Aftenposten Aften, s. 2, 12. juli.

 

Brøymer, B. (1989). ”Mange elendige boliger i Oslo anno 1989” i Aftenposten Aften, s. 3, 8. februar.

 

Erlandsen, H. C. (1987). ”Moske og morsmål viktigst” i Aftenposten Aften, s. 4, 10. august.

 

Fonbæk, D. (1992). ”Frykter ghetto” i VG, s. 13, 10. april.

 

Nilsen, O. J. (1993). ”Staten bistår med hjelp til østkanten” i Aftenposten Aften, s. 12,26. april, 

 

Nondal, T. M. & Mikalsen, H. (1993)” KRISTIN PÅ SKYGGESIDEN”, i VG, s. 13, 23. april.

 

Schmidt, N. & Reese, B. (1993). ”Ingen ’gave-pakke’ til Oslo Øst” i VG, s. 16, 14. oktober.

 

Widt, H. (1992). ”Høyre vil si nei til flyktninger” i Aftenposten Aften, s. 5, 14. juli. Herheter det blant annetat ”Oslo klarer ikke å ta imot flere flyktninger og innvandrere, mener Oslo Høyres nestleder, GreteHorntvedt. Hun viser blant annet til høy arbeidsledighet, opphopning av innvandrere i bestemte bydelerog altfor høy innvandrerandel ved enkelte Osloskoler. - Vi får en ghettoeffekt, pluss langtidsvirkninger viikke kjenner, mener hun. (…)- Boligprisene hindrer integrasjon. Innvandrere kjøper bolig i byensforslummede områder fordi det er billig, sier Horntvedt og mener byfornyelse og blandede boligprosjekterer to tiltak som kan øke integrasjonen av innvandrere i det norske samfunn.”

 

 

[6] Andersen, B. (2011). "Dette bedrer ikke levekårene. Symbolpolitikk i Groruddalen" i Aften. 12. april.

 

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (ukjent årstall). "Bolig og bosettingsmønster" lastet nedregjeringen.no den 25. juli 2012.

 

Barstad, A. & Kirkeberg M. I. (2003). Levekår og ulikhet i storby: Utredninger til Storbymeldingen, del 2.Notater 2003/34. Oslo: SSB.

 

Berggrav, S. (1997a). "Den glemte Groruddalen. Frykter ghetto og dårlig skoletilbud i Groruddalen - Kjør

innvandrerbarn til vestkantskoler" i Aftenposten Aften, s. 14, 25. november.

 

Berggrav, S. (1997b). "Den glemte Groruddalen: Forskere advarer mot sosialt forfall. Ressurssterke personer vil

ikke bo i Groruddalen" i Aftenposten Aften, s.. 10, 19. november.

 

Brattbakk, I., Brevik, I., Guttu, J., Lund, P.-Ø., Ruud, M. E., & Schmidt, L. (2006). Tiltak i tide: Muligheter og

utfordringer for Groruddalen. NIBR notater. Oslo: NIBR.

 

Plankontoret for Groruddalssatsingen (2007). "Om Groruddalssatsingen".

 

 

[7] Innlegget finnes under "Bildet av Groruddalen" her.

 

 

[8] Se f.eks. 

 

Andersen, B. (2001). The Quest for Community: A Study of Kentlands. Hovedoppg. isosialantropologi,Universitetet i Oslo.   

 

Andersen, B. (2004). "Bymiljø etter gamle idealer" i Teknisk Ukeblad. 6. mai.

 

 

[9] Om områdestigmaer i Groruddalen, se f.eks. 

 

Frønes, I. (1984). "Bill.merk. 'Ikke Oslo Nord'. Betonggenerasjonen og deres verden". St. Hallvard(4), 261-263.

 

Gakkestad, K. (2003). Romsås - en stigmatisert bydel?: en studie av territoriell stigmatisering: medias rolle og

konsekvenser for beboerne. Hovedoppg. i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo. 

 

 

[10] Se for eksempel en meget interssant hovedoppgave om Grünerløkka: 

 

Hansen, L. E. (2004). Bydelen som "skiftet ham" - Kulturhistoriske bilder av 1900-

tallets Grünerløkka: En studie av Grünerløkkas diskursive og symbolske forvandling på 1900-tallet.Hovedoppgave i etnologi, Universitetet i Oslo.