Arkitektnytt

(Kåseriet ble opprinnelig, i en lengre versjon, fremført under programlanseringen av IFLA 2019 Common Ground.)

Ja, da var den kulturelle fraksjonen av øvre middelklasse samlet nok en gang for å løse store verdensproblemer gjennom kjappe presentasjoner, lettbeinte diskusjoner og faglig networking ... (her ramser Dahlgren opp en lang rekke seminarer, konferanser og åpne møter som arrangeres samme dag eller i ukene rundt programlanseringen for IFLA).

I lys av demokratiet som modell for å diskutere seg fram til bedre forståelse og mer treffsikre løsninger, er denne preikifiseringen av samfunnet vanskelig å kritisere. Vi burde ta oss tid til å snakke sammen om de store spørsmålene, og vi burde være glade for at dette har blitt til en slags folkesport å regne. Det bekymringsfulle er forholdet mellom preik og handling – altså hvor mye vi snakker, kontra hvor mye handling alt pratet fører til. 

Det er spesielt to temaer som utmerker seg som ekstremt populære å gjøre arrangement ut av – det ene er byutvikling, det andre er bærekraft. Vi er ekstremt glade i å snakke om bærekraft. 

Et enkelt googlesøk på «conference sustainability 2018» gir intet mindre enn 537 millioner treff, og selv om langt fra alle disse indikerer unike konferanser, ser vi tydelig konturene av en aktivitet vi har blitt glade i å engasjere oss i. Selv den norske varianten «konferanse bærekraft 2018» gir 286.000 treff.

Men når alle disse smarte folka føler så sterkt for å entre scenen for å snakke om bærekraft på måter de brenner for, og alle disse interesserte – og vel så smarte – tilskuerne benker seg for å ta til seg budskapet, hva er egentlig utfallet? Hva tar vi med oss ut i verden igjen når seansen er over, og hvilken effekt har det på samfunnet? Gjør det en forskjell på arbeidet vårt at vi overværer et inspirerende foredrag, eller glemmer vi budskapet i hui og hast på vei til neste arrangement? Eller var det kanskje viktigst at fagfeller og andre så at en var til stede, slik at en anerkjennes som en som får med seg og bryr seg om de vedtatte viktige spørsmålene? 

Fra 18. til 20. september arrangeres Common Ground, verdenskongressen til det internasjonale forbundet av landskapsarkitekter, i Oslo. En ganske stor greie, egentlig. Der skal en ta opp spørsmål knyttet til bærekraftig bytransformasjon, grønn mobilitet, sunne og vakre byer, samt medvirkning. Med andre ord, slik jeg leser det, en demokratiserende tilnærming til hvordan vi på best mulig vis strukturerer morgendagens samfunn. 

Vi står alle på felles grunn, vår ene uerstattelige og sårbare planet, og den utgjør vår viktigste grunn for å handle. Det er jo dette alt står og faller med, om vi evner å handle. Spørsmålet er hva en kongress, en konferanse eller et seminar kan oppnå? Og ikke minst, hva landskapsarkitekter kan bidra med? 

Vet dere forresten hvor mange landskapsarkitekter det kreves for å skru inn en lyspære? Nei? Ikke jeg heller. Jeg har lett internettet rundt etter en god landskapsarkitekt-og-lyspære-vits, men uten resultat. Og helt ærlig så finner jeg det litt bekymringsfullt at dere ikke har slike, fordi det sier noe «bestemorsosiologisk» om hvorvidt faget deres er i andres oppmerksomhet, eller ikke. Så dette er en oppfordring til alle landskapsarkitekter – sett dere som mål å gi andre så mange grunner som mulig til å lage lyspærevitser om dere. 

Men tilbake til temaet: Hva kan landskapsarkitekter bidra med? Spør dere meg – og det har dere strengt tatt faktisk gjort – så har begrepet «bærekraftig design», i vårt felt altfor lenge og i altfor stor grad fokusert på bygninger, når man i stedet burde se holistisk på det. Vi må slutte å godta at bygningene kommer først, for så å løse de offentlige rommene til slutt. Der arkitekter skuffende ofte utformer prosjekter som står for seg selv med ryggen vendt mot hverandre, er det landskapsarkitektene som kjemper kampene for å knytte byene sammen gjennom de gode offentlige rommene som slynger seg i og på tvers av prosjekter. I en verden der stadig mer deprimerte mennesker i stadig større grad sentraliseres i urbane områder, har landskapsarkitekter en kritisk rolle som forvaltere av den grønne infrastrukturen. 

Og vitenskapen er tydelig på deres side! Stadig flere forskningsprosjekter finner en kobling mellom godt designede uterom og folkehelse – dette handler ikke bare om fysisk helsetilstand, men også trivsel, produktivitet, livskvalitet og så videre. Det handler om hvordan god landskapsarkitektur stimulerer folk til å omgås hverandre, bli kjent og knytte fellesskap; det handler om å legge til rette for at folk velger å gå, sykle eller ta kollektivtransport framfor å bruke bilen; det handler om den menneskelige psyke og hva vi trenger fra våre omgivelser for å ha det bra. 

Kort fortalt: Landskapsarkitekter er eksperter på bestemte designparametere som er grunnleggende for sosial bærekraft, som er grunnleggende for miljømessig bærekraft, og ikke minst viser forskning at dette også har positive konsekvenser for økonomisk bærekraft – innen alt fra eiendomspriser til samfunnsøkonomiske faktorer knyttet til velferdsstat og sosiale tjenester. 

I min litt mer naive fortid, da jeg nettopp hadde kommet inn i dette feltet for arkitektur og byplanlegging, hadde jeg en gang en samtale om sosial infrastruktur med en representant for øvre nivå i plan- og bygningsetaten. Hva ligger formelt i sosial infrastruktur, spurte jeg, når PBE tilnærmer seg oppgaven med å forvalte utviklingen av samfunnet? Inkluderer det parker og torg, sosiale møteplasser og offentlige rom, inkluderer det gater med folkeliv som det er trivelig å bevege seg i, områder for uformell aktivitet? 

Med andre ord, ting som en sosiolog finner det naturlig å tenke på når en møter et begrep som tilsynelatende omhandler strukturelle forhold som bringer mennesker sammen? 

Svaret var kort og konsist, nei. Sosial infrastruktur handler – som dere alle vet – om barnehager, skoler, sykehjem og den slags. Med andre ord, det en sosiolog ville kalle disiplinering og vedlikehold. 

Sosialpolitisk infrastruktur, som en kunne velge å kalle dette i stedet, er selvsagt kjempeviktig. Men alene knapt tilstrekkelig for å knytte bånd mellom mennesker og skape helhetlige, inkluderende samfunn det er godt å leve i. Jeg mener derfor at vi mangler et godt grep om hva sosial infrastruktur burde handle om. Og der mener jeg at landskapsarkitektene kan fylle det som kanskje er den viktigste rollen i utfordringslandskapet vår verden står overfor: Skape nettopp felles grunn – opplevd og faktisk, funksjonell og fantastisk. 

Så denne kongressen, kan den gjøre en forskjell? Det krever i så fall ikke mer enn at dere velger det – at dere gir den mandat, lar den gi faktisk retning og følger opp med kontinuerlig og aktiv handling. Slik at nedslagsfeltet blir større enn selve arrangementet, og berører flere enn antallet deltakere. Og dette er kritisk!

Selv om jeg sa innledningsvis at vi preiker stadig mer, så er det ikke slik at alle gjør det. Vi ser stadig økende klasseforskjeller i deltakelse på arrangementer og i tilgangen på informasjon. Andelen som avfeier menneskeskapte klimaendringer, øker; andelen som trosser medisinsk vitenskap, øker; til og med andelen som tror at jorda er flat, øker. Utfordringer som dette løses ikke i ekkokamre der vi applauderer hverandre. Det må også være ringvirkninger utover – kunnskapen og inspirasjonen må omsettes til engasjement i praksis.

Jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: Det er dere landskapsarkitekter som forvalter det Arne Næss ville kalt den viktigste infrastrukturen – den grønne infrastrukturen. Det er dere som har størst forutsetninger for å påvirke hvordan delene knyttes sammen i en – på alle måter – bærekraftig helhet. Hvis dere også tar eierskap til hva begrepet «sosial infrastruktur» egentlig burde handle om, kan det ha enormt stor impact gjennom plasser og steder som styrer og leder, forteller og lærer oss andre hva som faktisk er viktig.