Arkitektnytt

Etter en guidet tur med arkitekt Kristin Jarmund gjennom Fjordbyen, oppsummerer Betsky inntrykkene fra turen i Architect Magazine.

Han opplever bydelen som til forveksling lik tilsvarende områder rundt omkring i verden, der man har transformer havneområder til nye bydeler.

 Mye av skylden for det tvilsomme resultatet legger han på planmyndighetene. Han mener de har latt seg styre for mye av redsel og latt vanetenkning forme utfallet.

Betsky sammenligner Oslo med Mission Bay i San Francisco og HafenCity i Hamburg, og beskriver disse som ofre for det han kaller «planning by default», som han mener resulterer i «sjelløs banalitet».

 Han kommer bare på ett godt eksempel på en by som har evnet å utvikle en ny bystruktur som han syns fungerer: « … Vancouver, med sine omtenksomt plasserte, om ikke alltid vakre tårn, ser ut til å ha fridd seg fra tanken om at man må unngå å skape bråk.»

Byrommene får ros

Når det gjelder Fjordbyen, mener Betsky byrommene er det som fungerer best. Der knyttes det hele sammen, mener han. I motsetning til bygningene, forholder de offentlige rommene seg til landskapet omkring, og oppleves som mer stedsspesifikke. Han trekker frem Operaen som den eneste av bygningene som evner det samme.

Gjennom omfattende bruk av vann i byrommene skapes det en særegenhet som han etterspør  i resten av planleggingen:

 «Vannet er allestedsnærværende, rennende i elver, samlet i basseng og baner seg vei mellom bebyggelsen for å differensiere den. Det er dette vannet, med rolle som miniatyrversjoner av elvene som skjærer seg gjennom landskapet fra omkringliggende høyder og fjell, som gir deg følelsen av at du er et sted med en spesifikk karakter og et spesifikt landskap.»

 Debatt på Facebook

Betskys kritikk av Fjordbyen som generisk og sjelløs gjentakelse av en rekke andre steder, førte til diskusjon i Facebook-gruppa Byutviklere. Her delte Anne Ardem saken som genererte flust av kommentarer.

Harald Martin Gjøvaags minner om at Oslo allerede er full av arkitektur som er alt annet enn genuint norsk eller typisk for Oslo. Frogner, Grünerløkka og Torshov, i tillegg til vanlige, ordinære bydeler, er et resultat av tilsvarende kopiering, skriver han.  

Bengt Andersen bidrar til eksempellisten med følgende innspill:

«At Oslo eller deler av Oslo ikke burde være «generisk» (allmenn eller generell), men heller noe særegent, ville jo tvert i mot vært et historisk brudd. Kvadraturen (byen av 1624) er jo copy-paste så det holder.»

Andersen skriver også, via en lenke til eget arbeid, at den generiske og globale utviklingstendensen i Fjordbyen er villet:

«…økende urbane policyer er utformet for å tiltrekke transnasjonale firmaer og de som tilhører «den kreative klassen». En nøkkelstrategi for å oppnå dette har vært å transformere byens havnefront gjennom spektakulær arkitektur og urban design, som har foregått i andre europeiske byer.»

Esbjörn Kjell mener det uansett tar tid før et nytt område å finne sin form:

«Det jeg ikke skjønner er at noen tror det er mulig å bygge en ny bydel som kommer ferdig med lokal identitet og kultur. Sånn fungerer det jo ikke. Barcode har likt med andre nye områder en vei å gå for å bli et nabolag med kvaliteter utover den tidstypiske arkitekturen. Men det kommer.»

 Alle sitater av Betsky og et av Bengt Andersen er oversatt fra engelsk til norsk av redaksjonen.