Arkitektnytt

I bygg AK 1-4 på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo sitter studenter og forskere krokrygget over maskinene og knatrer ivrig i vei på tastaturene. I en sirkel står kameraer koblet til VR-masker med løfte om en ny, digital verden på innsiden. Digital Urban Living er et tverrfaglig forskningsprosjekt ved skolen, med en visjon om å forene interaksjonsdesign og byutvikling, og med fokus på «hvordan digital teknologi og medier muliggjør nye måter å utforme urbane tjenester og påvirker spørsmål om samfunnsdeltakelse, sosial bærekraft, design og styring av byer og samfunn på en positiv måte».

Med andre ord: hvordan kan digital teknologi være med å skape et bedre samfunn?

Den 29. november ble det holdt en heldagskonferanse ved AHO, der lokale og utenlandske aktører la frem sine syn på den digitale utviklingen vi alle, i større og større grad, er del av. Representanter for næringsliv, akademia og det offentlige samlet seg for å snakke om «Digital sjølråderett». Hvordan kan den nordiske modellen, preget av høy tillit og samfunnsansvar, utfordre de globale trendene i digitaliseringen?

Arkitekt og stipendiat ved AHO, Kai Reaver, og konferanseleder og førsteamanuensis, Einar Sneve Martinussen, stod bak konferansen. Reaver advarer mot arbeidsmetodene og verktøyene i det han kaller «Silicon Valley-modellen», at data og informasjon videreselges til bruk i personbasert markedsføring, og mot det han kaller implisitte ideologiske strukturer, der totalitære myndigheter og store selskaper kan drive overvåking og kontroll av folket.

Det er med en viss skepsis han nå ser at norske myndigheter i stadig større grad jobber opp mot det private for å utvikle nye, digitale løsninger: 

– Oppsiden er at man klarer å lage gode tjenester, dersom de får til en datadeling som gjør forholdet lettere og som fører til bedre deltagelse mellom folk og myndigheter. Man er jo interessert i økt demokrati, i et samfunnsengasjement, sier Reaver, som også jobber som rådgiver for Norske arkitekters landsforbund.

– Nedsiden er at man fragmenterer det offentlige tjenestebildet og båndene mellom folket og myndigheter. Lager man bilder av utrygghet, så eroderer man den tilliten som gjør at dette er en samtale. Årsakene til at mange bekymrer seg er at arbeidsmetodene og verktøyene som kommer fra digital sektor er utviklet innenfor en de- eller underregulert kontekst, sier han.

Reaver mener det finnes mange modeller i den nyliberale byutviklingen der det er høy grad av samarbeid mellom det offentlige og det private: 

– Tjenestene til Ruter er for eksempel kjempegode, det samme gjelder den nye Oslonøkkelen som gir tilgang til offentlige bygninger. Det handler om kompetanse, om å bruke de beste folkene. Samtidig finnes det gode tilfeller der det offentlige lager gode løsninger selv, som også viser at den nyliberale løsningen om å samarbeide med det private ikke alltid er nødvendig. Du kan godt si vi befinner oss i en mellomfase, forteller han.

Hva nå, Byggsøk?

Et ferskt eksempel på privatisering av offentlige tjenester kom da Direktoratet for byggkvalitet (DiBK) annonserte at digitaltjenesten Byggsøk skal legges ned i oktober 2020. DiBK har gitt ut 17 konsesjoner til å utvikle nye søknadsløsninger, og de foreløpige fem løsningene på markedet driftes av kommersielle aktører. Direktoratet støttet seg på en undersøkelse som viste at byggenæringen ville få en gevinst på 250 millioner kroner årlig ved å bytte til tjenester som tilfredsstiller «moderne krav til fleksibilitet og brukervennlighet».

Da Arkitektnytt skrev om saken, lot ikke reaksjonene vente på seg. Flere lesere reagerte på at DiBK legger ned en offentlig, gratis funksjon som mange var godt fornøyde med. Én av dem var Arild Eriksen i Fragment Oslo, som synes at slike tilbud burde forbli offentlige:

– Jeg er ikke enig i at de private nødvendigvis løser det på en bedre måte. Hva er grunnen til å ha DiBK hvis de ikke kan håndtere hele byggeprosesser? Med flere tilbydere av digitale byggesøknadstjenester ender man tvert imot opp med mange like tjenester, der kommunene riktignok kan velge det billigste alternativet, men uten at det utgjør den store forskjellen. Da ser jeg ikke poenget, og jeg får heller være kommunisten i rommet og hevde at det offentlige bør håndtere dette selv, sier Eriksen.

Eriksen mener det er provoserende å skulle begynne å betale for slike tjenester.

– Byggsøk er gratis, og om de nye løsningene tar betalt, er det kundene våre som ender opp med regningen, fortsetter han.

Arkitekten sier han reagerer fordi det heller bør lages en velfungerende løsning sentralt, ikke mange ulike løsninger som arkitekter må kunne og sette seg inn i:

– DiBK burde ha lagd en løsning som alle kommuner og arkitekter kan bruke, er oppfordringen fra Eriksen.

Hele bransjen

Bakgrunnen for privatiseringen er ifølge direktør i DiBK, Per-Arne Horne, at Byggsøk var en løsning som skulle dekke alle områder av byggesøknader, men at den, særlig i små saker, har fungert dårligere enn den burde. Med Regjeringens digitaliseringsstrategi, som legger til rette for privat utvikling av digitale løsninger som rettesnor, har direktoratet siden 2014 jobbet med å få til søknadsløsninger for byggesak som dekker hele bransjen.

– Målet er en enklere og mer forutsigbar søkeprosess. Underveis har vi brukertestet dette, og vi har vært nøye med at løsningene skal være mer effektive for brukerne, at man får noe igjen for det. Vi legger stor vekt på at det skal være effektivisering og kvalitetsheving i alle ledd, sier Horne.

Direktoratet mener de har satt høye krav til utviklerne gjennom konsesjonene, ett av dem er at søknadene blir validert gjennom DiBKs kommende løsning, Fellestjenester BYGG. Tjenesten skal bli en digital regelverksplattform som kontrollerer og sender inn byggesøknader til riktig kommune.

Fagdirektør Kari Befring Bjørnstad utdyper:

– DiBK krever at alle de nye søknadsløsningene skal ta i bruk Fellestjenester BYGG, som et filter mellom søknadsleverandører og kommunene. Der finner man også mange statlige fellesløsninger gjennom Altinn, og det er mer tilrettelagt for riktig bruk av regelverket. Mye av kompleksiteten i den digitale byggesøknadsprosessen er dermed ikke privatisert, men håndteres gjennom Fellestjenester BYGG.

Bjørnstad forteller at nasjonale fellesløsninger som sikker pålogging via ID-porten, forsendelse til firmaer som skal signere ansvarsretter, varsling av naboer og sikker innsendelse av søknad til riktig kommune foregår gjennom Altinn og KS sin SvarINN-tjeneste. 

– For å sikre en robust og fremtidsrettet tjeneste har vi, under sterkt regulerte former, åpnet for å utnytte leverandørmarkedets mulighet til raskere å imøtekomme mangfoldet av brukerbehov og digitale forventninger, sier fagdirektøren.

– Hvilke vurderinger har dere gjort rundt personvern? At data flyttes over til private? Om eventuelt videresalg av data?

– Det er noen byggesaker som har begrensinger etter reglene i sikkerhetslov og offentlighetslov, gjerne når det gjelder planløsninger og så videre, men da bruker man de statlige og kommunale systemene som vi har i dag. Men det er lite av slik informasjon i selve søknadene, det er ikke data der som du ikke finner i andre, offentlige registre. Alt er innenfor regelverket, sier Per-Arne Horne.

– Vi stiller krav til de private leverandørene at søker fullt og helt skal eie sine egne data, og at man skal kunne bytte leverandør midt i en prosess og ta med seg data videre uten å etter- late seg data, slår fagdirektør Kari Befring Bjørnstad fast.

DiBK har ikke satt rammer for leverandørene når det kommer til kostnadsnivå, men Haugen sier at direktoratet følger dette nøye opp:

– For eksempel er nabovarsling blitt mye enklere gjennom digital nabovarsling på Altinn. Det man brukte én dag på før, kan man nå gjøre på én time. Gevinstrealiseringsplanen vår viser at det er store gevinster å hente på dette, og at hva man får igjen gjennom større besparelser, er langt høyere enn det tjenestene koster. Det har vært viktig for oss, sier han.

MAKS løsning

Hos Arkitektbedriftene har serverne gått varme etter at bransjeorganisasjonen bestemte seg for å tilby sine medlemmer søknadstjenestene som en del av deres kvalitets- og miljøledelsessystem, MAKS. Utviklingssjef Janeche Bull Borander forteller at utviklingen har vært et større løft for organisasjonen, med flere utviklere som primært har jobbet med dette over flere år.

Borander mener at kritikken av tjenesteprivatiseringen nå muligens kommer noen år for sent:

– Arkitektbedriftene ivret vel ikke akkurat for privatisering av digital byggesøknadsløsning, men kunne heller ikke påvirke direktoratets beslutning. Når først beslutningen var tatt, ønsket vi å tilby et verktøy til hjelp for våre medlemmer. Vår søknadsløsning er ikke utviklet for å være et kommersielt produkt tilgjengelig for alle, kun arkitektbedrifter kan abonnere og den er gratis i den forstand at den er en integrert del av MAKS, sier hun.

Under Arkitektbedriftenes personvernerklæring, punkt 3, heter det: «Vi vil ikke dele, selge, overføre eller på annen måte utlevere personopplysninger til tredjeparter, med mindre vi er rettslig forpliktet til det.» 

– Hvilke hensyn til personvern har dere tatt med denne løsningen? Hvordan blir opplysningene i en søknad ivaretatt? 

– To forhold. Det finnes krav fra det offentlige til søknader uansett, og man deler ikke mer informasjon i de nye løsningene enn tidligere. Det er generelt en viktig problemstilling hvordan opplysninger lagres, men det ikke noe spesielt med akkurat slike søknader. Informasjonen som sendes inn, blir uansett offentlig senere gjennom saksinnsyn hos for eksempel plan- og bygningsetaten, forteller Janeche Bull Borander.

Mure som i år 1700

Tilbake på AHO tar Kai Reaver oss med tilbake til opplysningstiden. Da man i England importerte nederlandske murere for å legge teglstein optimalt. I en teknologisk overgangsperiode måtte ny kunnskap distribueres for å videreutvikle byggekunsten.

– Vi er inne i en eksperimentell fase hvor man digitaliserer mye, og det er viktig å få med flere aktører på laget for å unngå monopolisering. Men det må være strengt, aktørene må forholde seg til lovverket og personvernet. Og for all del ikke selge data, sier Reaver.

Han viser til nyheten om at DNB nå har bestemt seg for å videreselge anonymisert data om sine kunder:

– Man burde ha en bekymring for en generell økonomisk trend, det sosialpsykologen Shoshanna Zuboff ved Harvard Business School kaller for «overvåkningskapitalisme». Bedrifter og organisasjoner som jo har drevet med samfunnsnyttige ting, som for eksempel banker, ser i digitaliseringen overgangen til infrastrukturer med en datahunger som overgår institusjonenes funksjoner, sier arkitekten.

Bedrifter kan altså fristes til å konkurrere innenfor denne økonomiske trenden, der data har høyere verdi enn selve tjenesten. 

– DNB, som nå ser på seg selv som et teknologiselskap, kunne for eksempel bydd på denne konsesjonen fra DiBK, den kunne gått inn i deres selskap, forklarer Kai Reaver.

Han kommer til slutt med en oppfordring til direktoratet:

– DiBK bør ha en klar strategi på hvordan de forvalter konsesjonene, de må være klare på regelverk, på GDPR, på datadeling og på lovverk. Vi lever fremdeles i en tid der man har høy grad av tillit, men ingen bør ta den tilliten for gitt.