Arkitektnytt

Vi står på det som bare kalles Kjærlighetsstien i Oslo sentrum. Den slake gangveien opp fra Maridalsveien og Fredensborg mot Telthusbakken og Gamle Aker Kirke, har en vestvendt støttemur, som holder terrenget, og på et vis landskapet, på plass.

– Dette er en gammel mur av reststein og noe bruddstein, vil jeg tro, som til tross for litt utgliding, ser ut til å være godt utført i sin tid. Jeg tror ikke alle er klar over at vi har tørrmuring rundt oss på alle kanter, også her i Oslo. De hører ikke bare til i det tradisjonelle jordbrukslandskapet, men finnes overalt – til og med med tagging, sier arkitekt og forfatter Kjersti Aase Winjum.

Faren og muren

Vestlandsdialekten røper at Winjum ikke kommer fra Oslo. Hun er opprinnelig fra Bergen, men har i boken «Mur, far og dotter – ei bok om tørrmuring» (Skald forlag), som lanseres denne måneden, reist til bygden Litlebergen for å gå i murerlære hos sin far, Haakon Aase. Faren er en legende blant tørrmurere og har i flere tiår undervist både gamle og unge, også arkitektstudenter, i den eldgamle kunsten å mure med naturstein.

– Hva er det med tørrmuring, Winjum?

– Jeg er blitt bevisst tørrmuringen mye på grunn av min far. Utgangspunktet for boken er å vise frem murene og arbeidet bak en mur. Det er et håndverk som tar ganske mange år å virkelig lære seg. Målet mitt er at flere enn bare menigheten med tradisjonshåndverkere og kulturminnevernere skal vite om og sette pris på vår felles kulturarv og det arbeidet min far og andre tørrmurere bedriver.

Fra Zimbabwe og Shetland

Tørrmuring finnes i alle verdensdeler og er blitt brukt i nær sagt alle sivilisasjoner. I Norge snakkes det om en egen vestnorsk-britisk murkultur. Winjum lister det opp på følgende måte i boken:

«Murarar på Shetland i bronsealderen, i Jeriko i oldtida, Hellas i antikken, Peru eller Store Zimbabwe i mellomalderen, og norske vegarbeidarar i 1950-åra, alle har dei mura etter dei same prinsippa som tørrmurarar gjer i dag. Kvar stein skal kvile på dei som ligg under, som igjen kviler på dei under der. Ein på to og to på ein. «To break the joints», seier britane».

Prinsippet er enkelt, men i praksis er det et ganske innviklet stykke arbeid som ligger bak den synlige muren.

– Bygger du en støttemur, sånn som her, er det den relativt slette fremsiden du ser når du går forbi. Men er det en ordentlig murt mur, er det bokstavelig talt masse arbeid som ligger bak fasaden. Alle steinene må overlappe hverandre i «band» og «tverrband». Og da ikke i kun i det murlivet som er synlig, men også bakover i muren. Da blir det en tredimensjonal murvev bakover i terrenget, hvor alle steinene egentlig er i relasjon til hverandre. Det blir en stor organisme på en måte, forklarer hun.

Den plastiske steinen

Winjum tok permisjon fra arkitektjobb i Statsbygg for å jobbe med boken. I dag har hun et engasjement hos Riksantikvaren. Hun lærte mye av å fordype seg i tørrmuringens hemmeligheter.

– Det var givende å gradvis bli flinkere til den organiske delen av jobben. Jeg fikk øynene opp for hvilke steiner som passet hvor, uten å måtte fysisk prøve meg frem hver gang. I tillegg var det fint å ha en sånn sterk fysisk tilgang til et materiale og oppdage at steinen ikke er så statisk, som jeg kanskje så for meg at den var. Den er virkelig plastisk, og kan bearbeides. Det er også godt for både kroppen og hodet å jobbe fysisk med mur på denne måten.

Som en pizza

På 1980-tallet var håndverket bak tørrmuring nærmest utrydningstruet, men et skikkelig krafttak blant entusiaster, deriblant faren, har gjort at kunnskapen i dag er mer utbredt.

– Det er flere tørrmurere i dag enn for noen tiår siden. Samtidig er det ingen naturlig rekruttering, siden det ikke er naturlig del av verken moderne byggebransje eller moderne hverdagsliv, og blir derfor fremdeles for de spesielt interesserte.

I muren far og datter bygger bruker de en rekke ukurante steiner, i ulik form og størrelse. Denne bruken av det man har for hånden, ligger i denne teknikkens natur, forklarer hun.

– I tradisjonell tørrmuring er det virkelig snakk om å bruke stedegne ressurser. I dag kan man selvsagt importere ferdigkappet stein fra andre siden av jordkloden og bruke den samme teknikken, men til alle tider har slike murer blitt laget etter samme prinsipp som en pizza: Man tar i bruk det man har. De fleste bønder i generasjonene før oss har hatt en minimumskunnskap om tørrmuring.

Hun viser også til at det i dag blir bygget veldig mye med stein, og da særlig større maskinstablete støttemurer langs veier og i byggefelt.

– Særlig i byggefeltene ser vi veldig mange kvalitativt dårlige og sjuskete murer. For en arkitekt er det nyttig å vite hva som er en god mur og hva som er en dårlig mur, for å kunne stille krav til kvalitet, mener hun.

Tid og seriøsitet

– Du er selv arkitekt. Hvorfor er tørrmuring en viktig tradisjon å ha kunnskap om?

– Jeg mener det generelt er viktig for alle arkitekter å ha litt kunnskap om eldre byggeteknikker, både når det gjelder konkret byggeteknisk kunnskap og når det gjelder holdning til byggeoppgaven. Man blir veldig bevisst pragmatismen i håndverket når man praktiserer det selv, påpeker hun.

– Samtidig ser man at hverdagsoppgavene har blitt løst med god kvalitet, byggeteknisk og materialteknisk, og at dette skjer med en selvfølgelighet. Den holdningen kan man lære veldig mye av. Man skulle ønske at også det moderne hverdagslivets bygde omgivelser kunne blitt gitt litt mer omsorg, tid og seriøsitet, noe de fleste arkitekter også ønsker.

Tvunget begrensning

Fra Kjærlighetsstien tar vi turen oppover mot Vår Frelsers gravlund og St. Hanshaugen. Plutselig er det som om det er tørrmurer overalt. Og idet vi stopper opp ved enda en, kommer Winjum på enda en ting man kan lære av å bygge steinmur med kroppen: Å begrense seg – både når det gjelder skala på steinen, og når det gjelder omfang.

– Med dagens maskinkraft, er det så utrolig lett og raskt å gjøre drastiske inngrep i landskapet. Bygger en med kroppen vil en måtte spare tid og krefter. Vi blir litt tvunget til å ha et bevisst forhold til tomten og sammenhengen en bygger i, og til å finne ut hvordan den eksisterende topografien kan være en del av, og faktisk minimere, byggeoppgaven, avslutter hun.

«Mur, far og dotter – ei bok om tørrmuring» lanseres på Tronsmo bokhandel i Oslo 20. oktober.