Arkitektnytt

I denne utgaven av Arkitektnytt portretterer vi de fire partnerne i Atelier Oslo, arkitektkontoret som fikk hverdagen snudd på hodet da de i 2009 vant konkurransen om nytt hovedbibliotek i Oslo sammen med Lund Hagem. I intervjuet ber en av dem, Thomas Liu, oss om å lukke øynene og tenke på alle bibliotekene vi har vært i.

Selv har jeg bodd litt rundt i landet, også i barndommen, og blant minnene som sitter igjen, er bibliotekene jeg hadde adgang til. Mitt første minne er fra Finnsnes i Troms, der jeg bodde mine første to skoleår. Biblioteket lå på vei til skolen, det var lite, og jeg husker ikke hva jeg leste eller lånte. Men før tredjeklasse flyttet vi til Tinnheia i Kristiansand, og nå blir minnene mer konkrete, i form av romaner om Tarzan og Bobsey-barna, fotballbøker fra England og tekniske bøker om biler og tog. Biblioteket var en del av butikksenteret, og lå ved siden av fritidsklubben.

Da jeg var tolv, flyttet vi til Oslo. Biblioteket lå på gamle Furuset skole, men snart åpnet Furuset senter, og det nye biblioteket var gigantisk, syntes jeg, med endeløse rekker av bøker og blader. Senteret inneholdt det meste av butikker, i tillegg til svømmebasseng og sportshall godkjent for håndball- og basketkamper. Alt dette var viktig, men jeg satte biblioteket høyest.

Et folkebibliotek kan ligge i alle slags bygg. Det kan være en et bortgjemt hjørne i en barneskole, en ombygd brakke, eller del av et bydelssenter. Det viktigste var at de hadde mye lesestoff, stoler å sitte på og hjelpsomme, lavmælte bibliotekarer.

Min bibliotekreise fortsatte til Porsgrunn, der jeg skulle bli ingeniør. I stedet havnet jeg i eksistensiell 19-åringskrise og søkte tilflukt på det flunkende nye biblioteket ved siden av rådhuset, tegnet av Oslo-kontoret Eliassen og Lambertz-Nilssen (1986). Her ble jeg sittende i lyse og moderne omgivelser og lese Kerouac, Camus og biografier om Jim Morrison.

Krisen førte meg til det mer daterte biblioteket på Arbeiderbevegelsens folkehøgskole, Ringsaker, der også bøkene var gamle. Men det var et fint sted å sitte i skjul når det ble for mye av den intense sosialiseringen som preger en internatskole.

Etter dette har det handlet om Oslos bibliotek. Diverse filialer, alle med egen identitet, men først og fremst «hoveddeichman», Nils Reiersens nyklassisistiske bygg med de lange, lange trappene opp til kunnskapens haller. For ikke å snakke om den lange ventingen hver gang en bibliotekar måtte ned i «magasinet», noe som skjedde ofte, siden det meste av bøkene befant seg der.

30. desember stengte biblioteket på Hammersborg. I slutten av mars åpner det nye i Bjørvika. Det er en kort reise i rom, men en god del lengre i identitet. De siste årene har biblioteket som institusjon vært gjennom en identitetskrise: Hvis det meste av kunnskap får plass på en smarttelefon eller andre framtidige dingser, hvem kan da spå hvor mange som vil trekkes mot bibliotekene?

Det nye biblioteket ved sjøkanten er et svar på dette spørsmålet. Det blir spektakulært. Det skal slåss om oppmerksomheten med andre struttende kulturbygg i Bjørvika. Og målet er å bli et samlingssted for alle typer mennesker.

I et land med Norges klima er biblioteket et ideelt sted. Det er et innendørs offentlig rom som fylles med mangfold. Alle har tilgang. Kunnskapen er gratis. Det inviteres til utforskning. I Bjørvika blir det i tillegg kinosal, flerbrukssal, bar, kafé og uteservering. Mye skal gå galt for at dette bygget ikke skal bli vellykket. Men hvis driften av det nye kunnskapspalasset medfører kutt i ressursene til bydelsfilialene, da har man mislyktes.