Arkitektnytt

Det er budskapet fra den britisk-ghanesiske arkitekten David Adjaye, som mener arkitektene har glemt sin samfunnsplikt. Adjaye er mest kjent for the National Museum of African American History and Culture i Washington, som ble innviet av president Barack Obama i 2016. Han står også bak den permanente utstillingen på Nobels fredssenter i Oslo.

Adjaye har latt seg intervjue av nettmagasinet Dezeen i forbindelse med åpningen av hans utstilling Making Memory i London (Design Museum, til 5. mai). Utstillingen viser Adjayes pågående prosjekter og inspirasjonskilder under følgende heading: «Hvordan kan en bygning forme vår oppfattelse av hendelser – og hvordan kan arkitektur, heller enn ord, brukes til å fortelle historier.»

Et av prosjektene under planlegging er UK Holocaust Memorial i London, som har høstet motstand på grunn av sin plassering like ved Palace of Westminster, som huser det britiske parlamentet. Ifølge Adjaye er det en riktig plassering, siden ingen bør kunne stå foran parlamentet og benekte visse sannheter. En fersk undersøkelse viser at fem prosent av voksne briter ikke tror Holocaust har funnet sted.

Et annet prosjekt Adjaye har jobbet med i Storbritannia, men som ikke er blitt realisert, er Mass Extinction Memorial Observatory, et spiralformet bygg dekket med utskjæringer av 860 dyrearter som er blitt utryddet siden 1700-tallet. Adjaye trekker en tråd fra slavetid, via Holocaust og borgerrettskamp til våre dagers klimakrise. Og han mener arkitekter kan gjøre mer.

Dessverre har arkitektene de siste femti år vært blendet av «hyperkapitalismen» og bygget glinsende tårn som demonstrerer makt og finansiell styrke. Samtidig har de glemt sin rolle som vokter av samfunnets grunnverdier: «Vi bør spørre arkitekter om dette kontinuerlig. Bortsett fra selve bestillingen (...), hva er din holdning til de andre tingene? Hva med planeten? Hva med samfunnet?»

David Adjaye mener at den gode arkitekten utfører sitt oppdrag, men at han og hun også motsier det. All arkitektur han beundrer, motsier bestillingen (the brief), samtidig som det forbedrer bestillingen. Arkitekturen gjør det som behøves, men «tar deg også til et annet sted». Hvis du er en «svært talentfull» arkitekt, kan du gjøre begge deler. Hvis ikke er du «just a slave to the machine».

Dette kan virke arrogant. Den jevne arkitekt kan jo, per definisjon, ikke være «svært talentfull». Og det er enkelt, vil du kanskje si, for en stjerne som Adjaye å snakke i slike termer, siden han kan velge prosjekter der arkitekten har stor frihet.

Likevel bør ambisjonen være den samme, å strebe etter å gjøre «begge deler», utføre bestillingen og ikke miste samfunnsplikten av syne. Det må være arkitektens oppgave, i vår prekære tid, å alltid lete etter muligheter for å overskride, ut fra eget talent og erfaring. Overskridelse behøver ikke å bety genialitet. Det kan dreie seg om å presse på for klimavennlige løsninger i enkeltoppdrag, eller inspirert bruk av materialer og ideer som påvirker trender og politiske beslutninger. Det er de kollektive «overskridelsene» over tid som skaper endring, like mye som enkeltgeniets øyeblikk av guddommelig inspirasjon.