Arkitektnytt

Arkitekt og boligforsker Jon Guttu har brukt fem år på å studere det store arkivmaterialet om en av norsk bolighistories virkelige giganter. Carsten Boysen (1906–96) var, ifølge forfatteren, besjelet med en intens rettferdighetstrang og brukte sine evner som aktivist, skribent, politiker, kooperatør og boligforsker i kampen for sosial rettferdighet i boligspørsmål.

Under andre verdenskrig ledet han den første store boligundersøkelsen i Norge, et enormt, tverrfaglig arbeid som nyter stor akademisk respekt den dag i dag, samtidig som den dokumenterte hvor utilstrekkelige førkrigsboligene var som ramme rundt familien.  

Pionerarbeid

– Hvorfor er det på sin plass med en biografi om Carsten Boysen nå?

– Du kan si at boligpolitikken på ny er i støpeskjeen, at mange av de tingene Boysen jobbet for, som organisering, medvirkning og boligkvalitet, igjen er aktuelle. Systemet for boligreising som ble skapt etter krigen, er falt sammen, og dagens boligsituasjon minner mer om 1930-tallet, med store utbyggere som dominerer og et marked som bestemmer alt. Boysen viste seg faktisk å være mer aktuell enn det jeg trodde da jeg begynte på boka.

– I kortversjon, hvem var han?

– Carsten Boysen var en annerledes arkitekt. Han hadde gode evner for å bli en vanlig arkitekt, men brukte livet til noe annet. I ungdomstiden ble han radikalisert i den kommunistiske Mot dag-organisasjonen og var boligaktivist på Grønland og Vaterland på 1930-tallet. Han ble deretter sjef for vedlikeholdet av kommunens leiegårder i Oslo, men ble oppsagt under krigen. Som arbeidsløs, i en stille periode for norske arkitekter, kom han på den geniale ideen om å gjennomføre den viktigste og mest omfattende boligundersøkelsen som har vært her i landet. Etter krigen hadde Boysen hendene fulle med Norske Boligbyggelags Landsforbund, NBBL, før han under tvilsomme omstendigheter ble sagt opp også der. Han måtte begynne på bunn igjen som arkitekt i Ungdommens Selvbyggelag og jobbet der i ti år, før han ble ansatt for å etablere en planforskningsavdeling i Byggforsk. Der ble han engasjert i eldre og funksjonshemmedes boligsituasjon, og introduserte begrepet bolig for alle – livsløpsboligen – som senere er blitt til universell utforming. Selv om det til tider var problematisk å sette ting ut i praksis, lå Boysens styrke i å kunne tenke langsiktig. Han er en av få arkitekter som har brukt livet sitt som boligstrateg, med en rettferdig boligpolitikk som mål.

– Hva kan man si er Boysens største bragd?

– Det er ikke så lett å avgjøre, men det er veldig fascinerende med boligundersøkelsen under krigen. Det fantes ikke kompetanse på forskning i Norge den gang, i hvert fall ikke boligforskning, så Boysen leste seg opp på svenskenes erfaringer og brukte et helt år på forberedelsen. 200 respondenter i nyere gårder i Oslo hadde sagt seg villig til å la seg intervjue, og få bolig og møblering målt opp og fotografert, alt bak krigstidens blendingsgardiner. 100 fagfolk, derav 50 arkitekter i tverrfaglig samarbeid med psykologer, sosialarbeidere og ingeniører, ble engasjert i undersøkelsen. Dette gjorde at resultatet var kjent i fagmiljøet fra 1945 og la grunnen for en ny boligstandard like etter krigen. Slik fikk boligundersøkelsen umiddelbare konsekvenser for folks liv i etterkrigsårene. Å tenke boliger for funksjonshemmede og eldre allerede i 1960, da han formulerte at man i stedet for å lage kategoriboliger heller burde lage boliger for alle, er et annet bevis på Boysens evne til å se fremover.

Stadig aktuell

– Du tegner et bilde av en ukuelig idealist, som engasjerte seg så til de grader. Om dokumentstabler fra gulv til tak, usikker økonomi og «styggen på ryggen». Det var ikke alltid like lett å være Carsten Boysen?

– Boysen var som Ibsens Brand. En idealist med tiltro til andre mennesker, en som skulle kjempe for rettferdighet med blanke våpen. Boysen hadde stor tiltro til at de beste argumentene vil vinne igjennom, men slik er det jo ikke alltid. Det hendte at han feilvurderte, var naiv, hadde for stor tillit til andre mennesker, uten å skjønne maktspillet rundt seg. I en periode var han så nedkjørt at han ikke fikset oppdragene han fikk, og det gikk hardt innpå ham.

– Hva kan så dagens arkitekter lære av hans tanker?

– For min egen del savner jeg mer boligforskning. Den fysiske og tverrfaglige boligforskningen er fullstendig fraværende. Man mangler rett og slett kunnskap om hvordan beboerne lever livene sine i boligene. Den kunnskapen vi har, er basert på forskning fra en annen tid. Arkitekter tenker heller ikke så mye på det lenger, på hvordan folk bruker større og mindre boliger med tanke på for eksempel ny teknologi, støyproblemer og en mer individualistisk livstil. Man må ikke legge ned forskningen.

– Du avslutter boken med kapittelet «Hva ville Boysen gjort?» Utdyp.

– Et uregulert boligmarked gir store utslag i et samfunn med store lønnsforskjeller, og selv om vi tradisjonelt har vært ganske like i Norge, er det blitt store forskjeller, særlig i byene. Vi snakker om sykepleierindeksen, men hva slags boliger er det egentlig snakk om rent fysisk? Vi som eier, kan trekke fra på skatten og nyter godt av økningen i eiendomsverdi, men hva med leieboerne? Boysen ville satt ned foten og kjempet for dem som tross alt utgjør rundt tredve prosent av markedet i Oslo. Han var også ivrig forkjemper for boligkooperasjonen, en bevegelse der man skulle jobbe i fellesskap med å bestemme over og reise sine boliger med en helt annen medvirkning enn i dag. Folk skulle være delaktige og bestemme boligpolitikken, mente Boysen. På den måten hadde vi hatt god bruk for en Boysen innenfor grønn og sosial boligbygging også i 2019.

«Carsten Boysen – En rettferdig boligpolitikk» av Jon Guttu er ute på Kolofon forlag, og finnes i bokhandel og på kolofon.no.