Arkitektnytt

På et lyst, åpent kontor i fjerde etasje ved Torgallmenningen i Bergen sitter de fire arkitektene Hanne Klæbo, Silje Bugge, Marit Kornberg og Andreas Melve. Kontoret deres, Arkitektstudio Elfrida Bull Bene, mottok i mars Doga-merket for design og arkitektur for rehabiliteringsprosjektet Byantikvarens laboratorium, rett borti gaten for kontoret.

De fire arkitektene er klare for å snakke om nøkkelen til gode bevaringsprosjekter, gleden i godt gjenbruk og mulige fallgruver på veien dit.

Men først:

– Gratulerer med Doga-pris! Er dere blitt rehabiliteringseksperter?

– Takk for det! Vi tegner nybygg også, men det har blitt mange rehabiliteringsprosjekter og arbeider rundt vernede og fredede bygg og strukturer de siste årene. Byantikvarens laboratorium har i så måte satt en fin standard og er et godt prosjekt å se til når nye prosjekter utvikles, sier Hanne Klæbo, daglig leder og kontorets grunnlegger, som vil dele æren med arkitekt Mette Torslett, som ledet prosjektet for Arkitektstudio Elfrida Bull Bene, og i etterkant tok jobb hos byantikvaren og flyttet arbeidsplassen inn i bygget hun selv hadde rehabilitert.

Byantikvar i blondefabrikk

– Ideelt sett burde Arkitektnytt besøkt både Byantikvarens laboratorium, Skostredet og kontoret til Arkitektstudio Elfrida Bull Bene. Pandemirestriksjoner i øst og vest gjør imidlertid at en digital kommunikasjonsplattform er det nærmeste vi kommer rehabiliteringsprosjektet og de de fire arkitektene – der de sitter pyntelig på rad og rekke med korona-avstand på den andre siden av skjermen.

Doga-juryen omtaler Byantikvarens laboratorium som «et eksempel til etterfølgelse når det gjelder ombruk av gamle bygninger» og et «helstøpt og nytenkende prosjekt, der mye av innovasjonskraften ligger i respekten for det opprinnelige».

Historien begynner med Byantikvarens jakt på nye lokaler. I stedet for en generisk kontorjakt så de etter noe spesielt. Målet var å finne lokaler med et historisk sus som nyinnflyttet kunne utstråle et slags: Slik kan gjenbruk og rehabilitering også gjøres!

– Det handlet om å vise frem at man lever som man lærer, bruke huset selv som en eksempelsamling, teste ut ideene man har i skala én-til-én og vise at det faktisk er mulig å sette ambisiøse prosjekter ut i livet. Det skal byantikvaren i Bergen ha all mulig ros for, sier Klæbo.

Valget falt på tre hus, to fra siste halvdel av 1800-tallet og ett fra tidlig 1700-tallet, i Skostredet i det historiske området Vågsbunnen midt i Bergen sentrum. I byggene har det blant annet vært både blondefabrikk og bokbinderi, men nå var oppgaven å forvandle dem til å passe til oppgavene til et moderne kontorlokale for byens antikvariske myndighet. De fikk hjelp av både en ambisiøs initiativtaker, byantikvar Johanne Gillow og ikke minst en åpen og fleksibel huseier, Pallas Eiendom, som så mulighetene som arkitektene la frem for dem.

– Dette viser viktigheten av at oppdragsgiver, utbygger og arkitekter jobber sammen og forstår hvilke roller de har. Sånn sett er det viktig at dette prosjektet blir dratt frem i lyset, både på grunn av skala, men også på grunn av samarbeidsform, sier Klæbo, før Silje Bugge, kollega i Arkitektstudio Elfrida Bull Bene siden 2015, fortsetter:

– Det er viktig at man bygger tillit til utbygger og får de involverte med på at «dette er en gøy tanke»! Overbevisningen lå i bunn for både arkitektene og byantikvaren, men Pallas Eiendom har blitt med på mye, og det står respekt av at de ville lytte. Da det ble foreslått at vinduene skulle lages i bakgården og ikke kjøpes noe sted, ble de faktisk med på det, sier Bugge.

Stryke bygget medhårs

Resultatet har altså blitt et prosjekt som begeistret Design og arkitektur Norge (Doga). De mener det viser «hvordan eldre bygninger kan få nytt liv ved at arkitekten lar den nye funksjonen følge formen» og beskriver et prosjekt som er «ikke først og fremst et gammelt bygg som er restaurert, men et moderne bygg som på glimrende vis trekker tråder tilbake til fortiden. Det er komplekst, nyskapende og respektfullt, og formidler arkitekturfaget på en subtil og inviterende måte».

– Hva er nøkkelen til å lykkes i denne type byggeri?

– Det handler om å ha respekt for det bestående. En ting er at bygget i seg selv er en materiell ressurs, men det handler også om å spore opp bygget i det kollektivet minnet til folk og byen. Når man holder på med bevaringsverdige bygg, er det mange lag med historier og minner. Når noe har stått i flere hundre år, handler det om å ta med disse historiene inn i prosessen, sier Klæbo.

For Bugge handler det om å skjønne at man gjennom vern og transformasjon kan bidra til at bygningen kan skape ringvirkninger utover seg selv. Da er det helt sentralt å finne ut hva som er det faktiske handlingsrommet.

– For arkitekten handler det om å finne det rommet mellom byggets fysiske begrensninger, tekniske krav, utbyggers økonomi og ikke minst de kravene som oppstår ved at bygget skal gjøres om til en helt ny bruk. Det kan ofte bli ekstremt komplisert, og den nye bruken kan fort stå i konflikt med selve byggverket.

– Hvordan løser man det?

– Da handler det om å finne potensialet og utforske hva som faktisk kan endres eller tilføres, men også å kunne innse at dette kanskje ikke er riktig bruk, og justere målsettingen underveis, sier Bugge.

Byantikvarens laboratorium er nettopp et godt eksempel på hvordan bruken tilpasses huset, forklarer Klæbo.

– Man må stryke bygget medhårs. Man spiller på lag med bygget og presser ikke inn funksjoner som krever en helt annen type bygg.

Mentor på veggen

Det første som slår en med Arkitektstudio Elfrida Bull Bene er kanskje navnet, spesielt siden ingen av de ansatte heter verken Elfrida til fornavn eller Bull eller Bene til etternavn. Historien bak den eventuelle navneforvirringen stammer fra oppstarten i 2006. Grunnlegger Klæbo ønsket et slags forbilde eller en mentor til kontoret og fant aut t hennes egen farmor, Elfrida Mathilde Bull, født i 1910, egnet seg perfekt til formålet.

– Det er litt personlig, men jeg følte hun måtte med i prosjektet med å starte kontor. Hun ble derfor en slags fiktiv mentor for både meg og kontoret, forklarer Klæbo.

Et stort svart-hvitt-bilde av farmoren henger derfor på veggen på kontoret, og det samme bildet pryder nettsiden til kontoret. På bildet ser vi en kjolekledd Elfrida stå sidelengs i en granskog og sikte bestemt med et gevær ut av bilderammen.

– Elfrida var en som gikk sine egne veier. Bildet er tatt på 1930-tallet, og hun står der i sommerkjolen og skyter på blink. For meg handler det om å tørre å være litt sær, litt annerledes, og å ha det gøy, men også om å ha en plan og følge den planen. Hun har hengt med kontoret siden og har fått en slags betydning som kan endre seg etter hvert som vi forandrer og utvikler oss, sier Klæbo.

De andre ansatte kan fortelle at hun også har skapt forvirring, og at Elfrida aldri glemmes i oppturer og nedturer.

– Mange tenker det er en ekte person, og det hender kunder ringer og vil snakke med Elfrida. Vi skylder også på henne om ting ikke går bra, og takker henne når vi har noe å juble for, sier Andreas Melve, sistemann ansatt, som har hatt en bratt læringskurve i sine 2,5 år hos kontoret.

– Og så er det fint å kunne dra kortet på Elfrida når vi har hatt en litt dyr lunsj, ler Klæbo.

Vært inni alle hus

Og kanskje har de også lært noe av Elfrida når det gjelder å treffe blink? I Vågsbunnen har de i alle fall truffet blink med Byantikvarens laboratorium, men innenfor et lite og historisk bykvartal, Hans Tanks-kvartalet, har de også fått til en rekke andre prosjekter. På mange måter er de blitt eksperter på det som på eiendomsmegler- og byutviklingsspråket kan kalles «indrefileten» av Bergen sentrum. Dette området utgjør urbane strukturer i kjerneområdet for Bergens middelalderby, hvor til og med bygrunnen er fredet.

– Jeg har ikke nok fingre til å telle alle prosjektene i kvartalet. Jeg tror vi har vært involvert i de fleste husene her på en eller annen måte. Også dette året er det Vågsbunnen, Vågsbunnen og Vågsbunnen for oss, sier Klæbo, som understreker at de også har mulighetsstudier, utviklingsprosjekter, en skole og en barnehage i andre deler av byen.

I tillegg til Byantikvarens laboratorium har de vært involvert i gjenreisingen av Frimerkehuset etter brann, og noen hundre meter lenger sør i kvartalet har et helt nytt hotell begynt å reise seg i Domkirkegaten. Selv om hotellet er et nybygg, handler det igjen om byggeri tilpasset omgivelsene. I tillegg har de siden 2016 holdt på med en reguleringsplan for store deler av kvartalet.

– Vi har gravd oss langt ned i kulturlagene i dette kvartalet, for å si det sånn, sier Bugge, før kontorets fjerde arkitekt, Marit Kornberg, ansatt siden 2016, utdyper:

– Dette er en del av byen hvor det har skjedd mye bruksendring de siste årene, og det er et område som er av stor interesse for byen. For oss har det vært viktig å ha respekten for det som er bevart, og at det vi legger til, må ha en kvalitet som uttrykker holdbarhet, sier Kornberg.

– Nærmer seg en Bas-standard

Vågsbunnen har fått navnet sitt etter at Byfjorden en gang strakk seg helt inn hit. Under arbeidet med hotellet, som i dag ligger langt inne i byens sentrum, fant de over 1000 år gamle spor av trebrygger og sjøbunn. De siste 10–15 årene har strøket, som ligger kun to minutters gange fra arkitektenes kontor på Torgallmenningen, gått fra å være en slags sentrumsbakevje, til nå å huse både Litteraturhuset i Bergen (åpnet i 2013) samt en rekke mindre uavhengige nisjebutikker, restauranter, barer og konsertsteder. Ubrukte arealer i kvartalet har samtidig blitt brukt til både Bergen Pride, ølfestival, festspill og nattjazz.

Kornberg har selv jobbet med både hotellet og reguleringsplanen i samarbeid med A/Stab. I arbeidet med begge har de måttet forholde seg til alle fasetter av myndighetsnivåer: Riksantikvaren, Byantikvaren, Fylkesmannen, og kommunens etater. Ja, til og med bispeembetet har vært involvert på grunn av naboskapet til Bergen domkirke.

– Her har det vært et langt lerret å bleke. De første ønskene handlet om store nye bygningsstrukturer i den tette bysituasjonen. Gjennom prosessen, spesielt etter å sett hva vi fikk til med Byantikvarens laboratorium, har planen fått en helt annen skala, og hotellet har blitt en del av løsningen for å frigjøre bakgården til et fellesareal vi kaller «Gårdsrommet». Vårt mål har hele tiden vært å spille på lag med det eksisterende, sier Kornberg.

Planen har vært til høring og kommer tilbake derfra denne våren. Mens arkitektene venter spent på høringssvarene er de enige om at arbeidet med kvartalet har vært definerende for selve kontoret, men at det også på et vis er blitt definert av deres felles bakgrunn fra Bergen Arkitekthøgskole (BAS).

– Det har vært et privilegium å jobbe i en så superurban og historisk kontekst. Jeg tror alle vi fire har hatt som skoleoppgave å finne ut hva dette området kan og bør brukes til. Derfor er det ekstra artig å få jobbe med det i virkeligheten, sier Melve.

Spesielt minner arbeidet med reguleringsplanen om en BAS-oppgave, forklarer han.

– Det er kanskje ikke fullt så utopisk som en skoleoppgave kan være, men utnyttelsesgraden er ikke så hakkende gale, og intensjonene nærmer seg en BAS-standard. Vi ser de samme verdiene om å åpne opp for at bylivet skal ta en større del i det historiske området, at vi ikke vil fylle igjen med bebyggelse, og har et tydelig ønske om kombinasjonen av bolig, kultur, næring og offentlig rom, sier han.

Gjenbruk for fremtiden

På et vis føyer Doga-merket til Arkitektstudio Elfrida Bull Bene og Byantikvarens laboratorium seg inn i rekken av prisdryss til ombruk, gjenbruk og transformasjon. Dogas hedersmerke ble for eksempel samtidig delt ut til Kristian Augusts gate 13 i Oslo sentrum, hvor Mad arkitekter og Entra Eiendom har rehabilitert et kontorbygg som omtales som «et forbildeprosjekt innen ombruk, gjenbruk og sirkulær økonomi».

Også Sundts premie, delt ut av Oslo Arkitektforening (OAF), gikk i år til transformasjon fra et kontorbygg til leiligheter på Frogner i Oslo. Her var det R21 Arkitekter som stod for arbeidet med det juryen mente var et prosjekt hvor tanken om gjenbruk preget hele prosjektet, «fra en optimal utnyttelse av eksisterende bygningsvolum til resirkulering av tegl fra nye åpninger».

Internasjonalt gikk årets Pritzker-pris til de franske gjenbruksarkitektene Anne Lacaton og Jean-Philippe Vassal, som sammen med Frédéric Druot allerede i 2007 kom med sitt arkitektoniske manifest Plus. Her slo de blant annet fast mantraet: «Never demolish, never remove or replace, always add, transform, and reuse!»

For Elfrida Bull Bene har Byantikvarens laboratorium vært et av mange rehabiliteringsprosjekter. De er i ferd med å omgjøre og delvis restaurere en gammel og fredet lystbolig i Fana, Stamerhuset, oppført i 1860, til barnehage, og de satte i stand den ikoniske kinobygningen Forum kino på Danmarks plass, tegnet av Ole Landmark i 1946, som ble ferdig i 2019.

Klæbo er ikke overrasket over at rehabilitering og gjenbruk nå premieres.

– Gjenbruk er naturlig nok fremtiden, vi har i prinsippet allerede mer enn nok bygg. Byggenæringen representerer en altfor stor miljøbelastning, og det gjelder over hele linjen fra produksjon til avfall. Det meste av bygningsmassen som finnes i 2050, eksisterer allerede, så rehabilitering, transformasjon og ombruk av bygg må prioriteres fremfor riving og oppføring av nybygg, sier Klæbo.

Skitt under neglene

Samtidig som det hviler et alvor over argumentasjonen bak den type prosjekter, knyttet til miljø, klima og kulturarv, er det også mye ektefølt glede og nærmest spenning i selve utførelsen av arkitektoppgavene, forklarer de fire arkitektene.

– I arbeidet med byggingen av Stamerhuset avdekket håndverkerne i forrige uke håndmalte tapeter i store rom i den fredede bygningen. Denne uken kom det til syne en original trapp som hadde vært innebygd i et kvasi-tilbygg fra 1980-tallet. Samtidig har vi oppdaget at bærevegger har blitt fjernet. Det er slike momenter som dukker opp, og som vi hele tiden må ta stilling til og finne løsninger på, forteller sier Klæbo.

– Hvordan forholder man seg til det?

– I eksempelet håndmalt tapet er jo det en kulturhistorisk skatt, samtidig er det noen som sitter på pengene og tenker: Dette blir dyrt. Å finne løsninger i den spagaten er spennende og gir en litt mer analog «skitt under neglene»-følelse enn om man jobber med nybygg i stor skala.

– Hvordan balanserer man gleden over å finne en skatt med økonomiske utfordringer?

– Det handler om å legge premissene på forhånd ved å ha skapt en holdning blant de involverte om hva som skal prioriteres, og at alle deler den samme logikken. Samtidig må vi erkjenne blindgatene og sideveiene, men da kan grunnholdningen styre oss tilbake på riktig spor.

– Hva er grunnholdningen til Arkitektstudio Elfrida Bull Bene?

– At enhver situasjon krever egne innfallsvinkler og svar. Enten det gjelder nybygg, ombygging, et stort eller lite prosjekt eller om vi skalløse en hverdagslig knute i et bygg eller en situasjon, leter vi etter landskapsmessige holdepunkter, sosiale identitetsmarkører, kulturelle eller historiske knagger som gjør at hvert prosjekt får sitt unike utgangspunkt. I en rehabilitering gjelder det å finne hvert byggs logikk, forstå konteksten og ha nok lokal kunnskap til å forstå hvor du er, og deretter legge premisser for handlingsrommet. Da kan vi agere, vite om vi skal legge til eller trekke fra, svarer Bugge og Klæbo i et slags fellesskap.

– Hva ville Elfrida svart på samme spørsmål?

– Noe enklere! Hva med: Sikt på blinken, den er i midten!