Arkitektnytt

– Hvorfor jeg ble arkitekt? Det er fordi jeg alltid har vært snusfornuftig og dansegal, begynner Kari Nissen Brodtkorb (77).

En regntung novemberfredag sitter hun ved enden av et nøkternt bord i lokalene til Haga Golfklubb, med utsikt til bærumjordene rundt. Hun bor en kort kjøretur unna, på Haslum, og Brodtkorb har tegnet både sitt eget hjem og golfbygningen. Arkitekten fikk oppdraget en dag hun var ute på en av sine faste løpeturer i området. 

– Men jeg må heller ikke glemme de sterke romlige opplevelsene i krigsårene, i en enkel tomannsbolig hvor ting ikke betød noe som helst, fortsetter hun om bakgrunnen for yrkesvalget.

– Rom var tilgjengelig for det lille barn som kunne løpe rundt og hoppe og sprette og bruke hammer og sag på spisebordet. Sofaen var trampoline, og stoler og bord ble byggematerialer. Alt var lov. Min mor og far var meget avslappet. Jeg bygget til og med hus inni et dynetrekk, og det var rutete, det dynetrekket, så jeg kunne klippe små vinduer og dører. Moren min syntes det var helt toppers. Dette var midt i krigen, og de hadde ikke mye å rutte med.

– De må ha vært uvanlig liberale for sin tid?

– Ja. Min mor var helt uavhengig av gods og gull. Hun var intellektuelt oppegående, men hjemmeværende husmor hele sitt liv. Hun kalte seg samfunnets siste luksus. Det var min far, som var forretningsmann, som forventet at hun skulle være hjemme. Men det var jo til glede og nytte.

Brodtkorb vender tilbake til krigserindringene, til minner om flyalarmer som gikk, og blendingsgardiner som ble hastig trukket ned.

– Jeg ble revet ut av sengen, for det var ofte om kvelden eller natten, og båret ned i kjelleren, hvor vi satt i en klump og holdt rundt hverandre. Jeg husker at splintene – småstein, antagelig – føk mot glassrutene. Jeg har et forhold til angst fra den tiden – og også til sult. Det med sult, det har kanskje vært nyttig. Å ta vare på ressurser har sin verdi. Så jeg sløser ikke.

Heaven i snekkerboden

Kari Nissen Brodtkorb har nylig pensjonert seg, etter 53 år i arkitekturens tjeneste. I en alder av 76 tenkte hun at nok fikk være nok, nå måtte hun finne ro. Brodtkorb har derfor begynt å sove om natten igjen, noe hun omtaler som en luksus. Kontoret som bar navnet hennes, er videreført i det nye firmaet MER Arkitektur, men hun er helt ute av det.

Som bevis på innsatsen hennes ruver imidlertid en lang rekke store bygningsanlegg – tallrike kontorer og leiligheter, men også Göteborg sentralstasjon, for eksempel. Aller mest kjent er Brodtkorb trolig for Stranden, bolig- og næringsprosjektet på Aker Brygge, som er vernet og i 1994 ga henne Houens fonds diplom, en av mange priser hun har mottatt. Æresmedlem i Norske Arkitekters Landsforbund ble hun i 2016. Arkitekturinteressen var imidlertid ikke noe Brodtkorb fikk med seg hjemmefra. 

– Nei, min mor syntes at man skulle ta livet med ro. Så hun skrev ofte fraværsmeldinger når solen skinte. Da syntes hun at jeg skulle ligge på verandaen. Det gjorde jeg, men jeg hadde med meg mattebøkene, og det så hun ikke.

– Hun ville ha ditt selskap?

– Det var ikke fordi hun ville ha mitt selskap, men fordi hun syntes jeg skulle ta livet med ro. Hun syntes også at å bli lærer kanskje var en lur ting, for da hadde jeg så lange ferier. Hun ringte veldig ofte til NTH. Jeg tror hun lurte på om jeg ikke kom til å finne meg en kavaler, sånn at jeg kunne begynne å ta livet med ro, mens min far syntes dette var kjempemorsomt. Jeg husker en gang jeg kom hjem tidlig på morgenen fra en russefest. Han hadde plukket opp beskjeden om at jeg var kommet inn på NTH, og jeg hørte at han lå og joiket i sengen, hoiet og hoiet.

I etasjen over hennes bodde det en liten gutt med en far som snekret. Der lærte også Brodtkorb tidlig et og annet om å bygge.

– Den snekkerboden der, den var «heaven». Vi hamret og saget og skrudde skruer og holdt på, og det tok jeg med meg ned til stuebordet hos meg selv. Det var hemningsløst, men mor og far syntes det var helt greit. Vi tegnet og rev i stykker og holdt på, og det var en del av leken, rett og slett.

Fysisk romubehag

Brodtkorb kaller fri barneoppdragelse «helt essensielt» og sier at hun har praktisert det samme med sine egne barn. Hun er i det hele tatt særlig opptatt av bevegelse: Hun mener modernismen har forsømt kroppen. Selv har hun tatt det igjen delvis ved å danse livet gjennom, også i konkurranser: Fortsatt danser hun så vel jazzballett og klassisk ballett som ballroom.

– Hvordan har du tenkt om forholdet mellom kroppen og rommene du har skapt?

– Jeg er fysisk til stede i dem. Jeg har et veldig sterkt forhold til hvordan bevegelsen influerer på det øvrige sanseapparatet. Vi er så vant til at man skal se på ting. Vi lever i hodet, men ikke så mye i kroppen.

– Det har du motvirket blant annet ved å danse så mye som du har gjort?

– Ja, jeg får fysisk ubehag når rom er for dårlige. Det handler om bevegelsesmønster, opplevelse og romlig forløp. Romlige forløp er særlig viktig.

– Hvordan er det ideelle romlige forløp?

– Det romlige forløp skal gi deg variasjoner, gode sanseinntrykk og alternative bevegelsesmuligheter. Men det kan være tydelig, også, hva bevegelsen skal innebære. Det skal være lesbart.

– Disse prinsippene har vært grunnleggende for ditt eget arbeid?

– Ja. Det kan høres ut som om man trenger stor plass, men det er ikke nødvendigvis riktig. Det er viktig hvordan du åpner døren, og hva du møter. Professor Herman Krag var helt tydelig i sin undervisning: «Dodøren skal du ikke snuble inn i når du åpner inngangsdøren i leiligheten.» La oss få ta del i det som er rommets mulige tilknytning til omgivelsene, når vi entrer en bolig eller et kontor.

– Dansen begynte du med før du begynte å tegne hus. Hva har den betydd for deg?

– Dansen har hatt avgjørende betydning for meg. Jeg begynte da jeg var seks år. Da hadde jeg en forestilling til «Ungarsk rapsodi». En av guttene i gaten var til stede og så på meg. Da slo han opp, han ville ikke være kjæreste med meg mer.

– Det ble for sterkt?

– Nei, hans mor var ballettdanser.

Brodtkorb ler kort.

– Siden har jeg danset. Det gjør jeg fortsatt – seks timer i uka.

– Kan du se likheter mellom arkitektens og danserens yrkesutøvelse?

– De er krevende yrker, begge to – og kreative yrker. Kompetanse, vilje og gjennomføringskraft er helt avgjørende for begge fag. Dette har jeg også vært vitne til da min datter danset i operaen. Med vår kropp tar vi rommet i besittelse. En av de store russiskeballettdanserne, Mikhail Barysjnikov, hadde «I’m occupying space» som slagord. Da jeg hørte det, tenkte jeg: «Ja, vi er kompiser.»

Kullstift på papir

Brodtkorb betrakter Håkon Bleken som en av sine viktigste lærere. Han var så til stede i tegneundervisningen, husker hun. Av kunstneren lærte hun noe som er blitt avgjørende for arbeidet hennes: troen på håndens intuisjon og undersøkende kraft.

– Det finnes ikke noe så deilig som en bløt kullstift på et grovt papir. Vi tegnet jo akt hos ham. Du ser at jeg står og klør meg i hodet her.

Brodtkorb peker på et av de gamle fotografiene hun har tatt med seg. Likevel var det aldri aktuelt for henne å slå inn på en mer kunstnerisk løpebane.

– Det er den strukturelle og arkitektoniske orden som har opptatt meg i alle år. Og dette med feminismen har du hørt?

– Du har aldri jobbet med en kvinnelig byggherre, har jeg lest?

– Nei, og nå snakker jeg om de store prosjektene.

– Hva forteller det deg?

– At kvinner ikke hadde makt og myndighet den gangen – frem til nå. Nå ser jeg at det skjer noe, nå begynner byggebransjen å etterlyse kvinner i ledende posisjoner. Men byggherrene som er ute i markedet for å bygge store prosjekter, de er ennå ikke damer, og jeg har bare hatt et par kvinnelige tekniske rådgivere.

Brodtkorb begynner å snakke om hvordan hun, da hun begynte på NTH i 1961, var en av seks jenter blant 46 studenter.

– Da sa en kjent professor på første forelesning i det store auditoriet at arkitektur var en krevende disiplin, og at småpikene i denne salen burde ta første tog hjem. Jeg glemmer aldri hvordan vi sjokkert samlet oss utenfor. Da ble mitt feministiske engasjement født. Vi hadde også en lærebok i husbyggingsteknikk hvor det stod at når du kommer til byggherren, så ta med blomster til husfruen, og sørg for at hun vil gå til byen for å lete etter gardiner og puter.

– Tenker du på deg selv også som en feministisk arkitekt?

– Det er jeg blitt etter hvert. I min første jobb fikk jeg stort ansvar, det var ikke noe problem, men guttene holdt kontormøter uten jentene. Jeg bestemte at jeg aldri skulle lære meg å skrive på maskin eller koke kaffe, og det har jeg holdt. I 1980 ble jeg partner i et guttefirma, Anker & Hølaas. Jeg opplevde at jeg ble sittende alene om kvelden, og da tenkte jeg at jeg kan like gjerne begynne for meg selv. Jeg har jobbet enormt mye. Jeg har ikke hatt normal arbeidstid noen gang, til tross for to barn.

– Og da du startet eget firma, begynte du konsekvent å ansette kvinner?

– To av gutta ble med meg fra Anker & Hølaas, men etter hvert ble det jenter. Jeg har imidlertid hatt mye glede av å samarbeide med menn også.

– På slutten var dere likevel bare kvinner?

– Ja, i mange år har vi vært det. 12–13 kvinner, for det var en god størrelse. Da slapp man så altfor mye administrasjon og kunne være på hele tiden, og det var viktig. Det har vært viktig å ha klare ambisjoner, vilje, gjennomføringskraft og humør, ikke minst. Det har vært viktig å være sammen om et humanistisk, tidløst arkitektursyn.

– Hva legger du i det?

– Det menneskelige, basert på innlevende tilstedeværelse og kreativ omtanke. Det er så mye som er klinisk og abstrakt. Det virker som om digitale redskaper er med på å tilrettelegge for datastyrt virkelighet. Jeg har alltid hatt fokus på det bygde miljø fremfor det arkitektoniske verk. Kunne jeg be om at et begrep ble slettet fra kartet, måtte det være signalbygg.

– Hvorfor det?

– Jeg ser ikke noen grunn til at bygg skal være signaler. De skal delta som omgivelsesskapende elementer, ikke være seg selv nok. Samtidsarkitekturen trenger empati. Jeg synes det er altfor mange glatte fasader uten kommunikasjon med omgivelsene. Vi trenger intime rom, rom som vi kan gå i dialog med, og mer materialitet, stofflighet og detaljering. Detaljering er med på å nedskalere bebyggelsen – til en human skala. Vi opplever jo våre omgivelser i lav høyde, og det bør man ta mer hensyn til.

Tafsing i Torino

En oppvisning i grafikk, kaller Brodtkorb Bjørvika-utbyggingen. Selv om «disse ikonene som dumper ned fra himmelen og utjevner forskjeller i sted og kultur», ennå ikke er blitt like mange i Oslo som i andre byer, mener hun at vi bør være på vakt.

– Jeg synes hele bebyggelsen på baksiden av operaen er problematisk. Den er gråhvit og løfter ikke frem operaen. Munchmuseet er jo en tragedie. Det er for stort og for grått og for tungt. 

Hun vender tilbake til arkitekturens kvinner og påpeker at å kombinere familieliv med jobb i en så tøff bransje med så mange kamper med byggherrer og entreprenører ikke alltid er like lett. Selv leverte Brodtkorb et anbud samme dag som hun fødte sitt første barn. At bransjen fortsatt er så mannsdominert, kan hun bare beklage.

– Jeg har prøvd å gjøre mitt. Det er også derfor jeg i en periode kombinerte jobb med et professorat ved Arkitekthøgskolen i Oslo, for å vise kvinnelige studenter at kvinner bygger stort og mye. Men i forhold til hvor mange kvinner som studerer arkitektur, er det en forbausende liten andel som driver kontorer av noen størrelse.

– Du har skrevet om din tid på en byggeplass i Torino, at du der fikk erfaring med metoo?

– Da jeg begynte på NTH, var det et viktig krav at man skulle ha minimum seks måneders håndverkspraksis på byggeplass. Da fikk jeg en lærlingplass på en byggeplass i Torino. Der var jeg med murerlaget. Jeg har et klart minne av hvordan jeg klatret fort på stillaset mens håndverkere snek seg etter meg og prøvde å tafse. Det var Italia den gang. Blond, skandinavisk pike på italiensk byggeplass var ikke tingen. Så jeg måtte rett og slett flytte over på et arkitekt- kontor. Siden har jeg elsket Italia og vært der hvert eneste år. Jeg studerer italiensk fortsatt.

Da hun hadde praksis på norske byggeplasser, utelukkende i mannlig selskap, så klart, var det fyll, ikke tafsing, som preget hverdagen.

– Fantastisk mye fyll. Murerne var fulle til middag, som var ved ett-tiden. Jeg husker ennå at en håndlanger balanserte på stillaset i fjerde etasje med en trekantet mørtelbeholder. Han var dritings og snublet, så hele beholderen datt utfor. Heldigvis traff den ikke noen. På lønningsdagen var det slåsskamper. HMS var et ukjent begrep den gangen.

– Lærte du noe av det som du tok med deg videre?

– Du mener å lære å omgås menn i fylla? Nei, det gjorde meg vel til en viss grad i stand til å tåle de forskjelligste utslag av samarbeid.

Arabesk på Stranden

Begreper som modernisme og postmodernisme har kommet og gått på Brodtkorbs vakt i norsk arkitektur, og prosjektene hennes er ikke upåvirket av dem, men hun hevder at hun er «helt uinteressert i store ord».

– Arkitekter er i for stor grad opptatt av internasjonale trender og akademiske abstraksjoner. Det har aldri vært viktig for meg å forholde meg til trender. Jeg siterer Søren Kierkegaard, som sa at den som gifter seg med tidsånden, blir tidlig enkemann. Da kan vi også hekte på en annen Kierkegaard-linje som bekrefter mitt behov for bevegelse: Jeg går meg til mine beste tanker.

– Og det kjenner du deg igjen i?

– Ja. Mens jeg danser, beveger meg, får jeg mine beste tanker – det er både «motion and emotion». Derfor er jeg enormt opptatt av at vi ikke må miste tegnekompetansen. Å bruke håndens intuisjon og undersøkende kraft ligger meg sterkt på hjertet. En tankestrek er bedre enn et klikk.

– Du brakte også dansen inn i undervisningen da du var AHO-professor – hvorfor det?

– Fordi jeg mener kroppslig intelligens er helt vesentlig når du driver med romlig konsepsjon, men også fordi jeg ønsket å gi studentene et romlaboratorium, som klassen min hadde på NTH. Jeg har helt klare minner om hvordan klassen beveget seg inne i dette lille, snekrede romlaboratoriet med flyttbare vegger, vindusåpninger og møbler. Vi tegnet, diskuterte, tenkte og – ikke minst – følte. Den erfaringen ønsket jeg at også studentene på AHO skulle få. Men det var ikke mulig, så da tenkte jeg at jeg får lære dem å hoppe og danse. 

Dansen er manifestert også i Stranden på Aker Brygge. Bygningen er ikke et skip, som noen tror, påpeker Brodtkorb, men snarere en arabesk, en bevegelse hvor danseren står på tåspissen og strekker seg ut. Datteren hennes ble endog med opp på øverste balkong for at hun skulle illustrere arabesken. Stranden har en dramatisk historie preget av det sene 1980-tallets økonomisk krise: På et tidspunkt ville oppdragsgiverne ifølge arkitekten fjerne henne fordi hun motsatte seg et krav om utenpåhengte balkonger. At Stranden likevel ble som hun ønsket, mener hun er fordi leilighetene begynte å selge av seg selv.

– Stranden-prosjektet betyr alt for meg, og det er det mange årsaker til. Jeg er glad for at det står seg godt fortsatt, jeg er glad for utførelsen og ikke minst for materialbruken og detaljeringen. Hvis du går nærmere inn på det, ser du at det er utrolig mye detaljering der.

– Er det andre av prosjektene dine som har vært særlig viktige for deg?

– De er viktige for meg på ulike vis. Men de fleste av dem har vært preget av motstandsbasert fremdrift, som jeg vil kalle det.

– Og det ligger det også noe fruktbart i?

– Ja, men du må ha krefter, vilje og ikke minst integritet for å stå i det. Jeg er redd for at en del kolleger velger enklere veier. En svensk arkitekt, Gunnar Asplund, sa en gang: «Ju mere bråk, ju bättre kåk.» Det er jeg veldig enig i.

Grå kasser

Selv om Brodtkorb er nøye med å presisere at hun også har tegnet mye annet, står boligarkitekturen sentralt i livsverket hennes. Hun er opptatt av at den er viktig fordi den i stor grad preger folks hverdagsliv.

– Boligarkitektur var i noen år kanskje ikke det mest interessante man kunne holde på med. Det er egentlig merkelig, for det er utrolig komplekst – mer komplekst enn et kontorbygg, for eksempel, som i tillegg er mye bedre betalt som arkitektarbeid. Vi har ofte stusset på at det ser ut som om meglerne får mer betalt for å selge leilighetene enn vi får for å tegne dem. Kompleksiteten i boligprosjektering har vært underkommunisert, og den er stadig blitt høyere. Nå kommer heldigvis også klimaaspektet og bærekraft inn i bildet, ikke minst sosial bærekraft. Det er veldig positivt.

– Hva legger du i det?

– Sosial bærekraft oppstår i et meningsfylt fellesskap. Vi har tegnet prosjekter nå med fellesrom, hagebruk og litt husdyrhold. Man ser at det blir mer av det i Norge. Det har vært vanlig i Danmark i mange år.

– Husker du bestemte reaksjoner på rom du har tegnet?

– Jeg husker noen beboere i Stranden som hadde leilighet med balkong ut mot dokken. Når de hadde fest, hadde de alltid fiskekonkurranse, så de stod på den lille balkongen og fisket. De hadde laget modeller av de største fiskene de hadde fått, og hengt dem på veggen.

– Hva slags respons ønsker du deg selv på boligene?

– Det funksjonelle er helt fundamentalt, og selvfølgelig den romlige gleden – det gjelder både lys, sikt, detaljer, stofflighet og farger.

– Er du opptatt av farger?

– Ja, veldig. I unge år lo vi av alle disse grå byggene som menn i grå dresser tegnet. De er blitt mange, og det er meg aldeles uforståelig. Hvis du spør om nåtidsarkitektur, så skjønner jeg ikke at disse grå kassene er trendy. Det er akkurat som grå sofaer i boligprospekter. Jeg håper det er latskap, ikke manglende fantasi.

Mann med isøks

Brodtkorb vender flere ganger tilbake til kampene hun gjennom karrieren har måttet kjempe. Avgjørende for utviklingen av den nødvendige motstandskraften har isbading vært – gjennom mange år.

– Jeg løp til jobben i all slags vær. En medarbeider kom løpende fra et annet sted, og så møttes vi, og så badet vi hele året istedenfor å dusje. Det betyr også at min mann var elskelig og kom med isøks og hugget hull.

Brodtkorb retter fingeren mot et fotografi av det hun kaller «julebadet».

– Jeg er en ramp, påpeker hun.

– Hvordan kommer det til uttrykk?

– En medarbeider jeg hadde i yngre år, sa til meg: Enten så rangler du deg i hjel, eller så jobber du deg i hjel.

– Og det kjente du deg igjen i?

– Ja. Men jeg sluttet med ranglingen etter hvert, da. Studietiden var ganske spesiell – veldig mye fest og moro. Her er vi ute og danser, sier hun og peker på nok et fotografi.

– Der sitter jeg med Håkon Bleken som røyker, vi var på ølbar, fortsetter hun om et annet.

Da hennes ingeniørmann fridde til henne, svarte Brodtkorb at hun skulle takke ja dersom han lærte seg å danse. Siden har de danset en gang i uka, selv om mannen ifølge Brodtkorb klager over at hun pirker på ham. Sammen har de også gang på gang reist til Italia. Arkitekten liker både bykulturen og byggekunsten, maten og vinen i landet som helt siden byggeplassarbeidet i Torino tidlig på 1960-tallet har vært viktigst for henne ved siden av Norge – også profesjonelt.

– Jeg har av og til plukket avskallet murpuss som har ligget på gaten i Italia, og tatt det med hjem i fyrstikkesker for å bevare fargen og bruke det som referanse.

I senere år har Brodtkorb yndet å dra til Sri Lanka. Der har hun nemlig funnet rom som har gjort særlig sterkt inntrykk på henne, skapt av den avdøde arkitekten Geoffrey Bawa.

– Heldigvis var jeg ikke der da tsunamien kom, for da hadde jeg avbestilt billettene fordi jeg skulle tegne en konkurranse. Da forsvant en del av Bawas arkitektur. Den var lavmælt, lå under palmene og hadde inkorporert naturen i byggene, både med trær og med vannspeil – utrolig poetisk og vakkert. Siden er det dessverre kommet utbyggere med høye kassebygg.

Brodtkorb har særlig sans for Bawas bruk av vannspeil, et fenomen som også preger hennes egne arbeider, ikke minst fordi hun har bygget så mye ved sjøen.

– Å ha siktlinjer fra gårdsrommet, gjennom bebyggelsen og ut til sjøen har vært viktig. Senest på Sørenga måtte jeg slåss både for portalåpningene mot sjøen og for å få vannspeilet i gårdsrommet slik at når du står lenger inne i prosjektet, kan du se sjøen, men formidlet gjennom et vannspeil. Det er en fortelling. Vannspeil gir reflekser og en annen opplevelse.

Hun peker på at sikt- og bevegelseslinjer kjennetegner mye av det hun har skapt.

– Det har ikke alltid vært lett å få til. I forbindelse med Sørenga bodde jeg på Rådhuset i flere måneder for at de skulle gi beskjed til plan- og bygningsetaten om at den portalen, den skulle jeg få lov til å bygge.

Brodtkorb blar videre gjennom fotografier av prosjektene sine. At hun også er opptatt av å tilpasse dem sammenhengen de er blitt til i, gjør at porteføljen er mangfoldig.

– Taktile kvaliteter i byggene mine er avgjørende. Lys har vært viktig. Jeg har slåss for å få det varme lys brukt – istedenfor de kalde neonlysene.

Over to timer er gått. Om det er noe mer hun vil ha sagt? Hun nevner transformasjonsområdene hun har elsket å jobbe med på grunn av røffheten og kraften i dem, enten det gjelder Lysaker Brygge eller Aker Brygge. Til slutt vender hun tilbake til Stranden-prosjektet – og til kvinnenes stilling i bransjen. Brodtkorb forteller om da hun mottok European Steel Award, en av flere priser hun har fått for bygningen. I invitasjonen til utdelingen i Danmark stod det at arkitekten var invitert med hustru.

– Da stilte jeg med dyp utringning, bare på trass.