Arkitektnytt

Ytterst på Tjuvholmen er det nå mulig å få et nærmere innblikk i prosessen bak den omstridte boligen «A House to Die In», et samarbeidsprosjekt mellom kunstneren Bjarne Melgaard, arkitektkontoret Snøhetta og enteprenørene Olav og Fredrik Selvaag. En bygning som skal fungere som Melgaards atelier og bolig, i nært naboskap med Edvard Munchs gamle eiendom og den eksisterende kunstnerkolonien på Ekely i Oslo. Torsdag var det kalt inn til pressevisning av pop up-utstillingen.

Naboklagene har vært høylytte, Melgaards tilsvar har vært krasse og byggesaken ligger for øyeblikket i vernemyndighetenes hender. De tekniske formalitetene stod dog ikke i fokus da kunstner, arkitekt og byggherre var samlet for å gi ytterligere innsikt i den kunstneriske prosessen med å få dødshuset bygget. Likevel:

– Vi har ikke kalkulert med oppstanden, men vi hadde nok nesten blitt skuffet hvis det hadde blitt forbigått med likgyldighet, medgir Kjetil Trædal Thorsen i Snøhetta til Arkitektnytt.

Kritikken har jo i liten grad dreid seg om det estetiske eller det etiske rundt dette huset?

– Ja, det har nok vært viktig for motstanderne å i stor grad politisere dette. Jeg hadde jo håpet at debatten kunne ha gått litt dypere. At den kunne utfordret noen av samfunnets og arkitekturens normer.

Snøhetta har hatt fire til fem arkitekter i sving med «A House to Die In», og Trædal Thorsen legger vekt på viktigheten av slike prosjekter. Han løfter frem kontorets tidligere samarbeid med kunstneren Bård Breivik om Lillehammer Kunstmuseum og Kristian Blystad om Biblioteket i Alexandria som eksempler på deres stadige ønske om å utvikle seg tverrfaglig.

– Vi snakker jo om dette prosjektet over alt. I plenum og over bordene i lunsjen. Som alle andre steder finnes det forskjellige synspunkter hos oss også, men jeg unner flere i arkitektstanden et sånt prosjekt. Det åpner et indre landskap, fortsetter han.

Hva var det med Melgaards idé som pirret skapertrangen deres?

– Melgaard er en eksplosiv kunstner. Han er umettelig. En fantastisk maler, tegner og kolorist. Vi var interessert i å komme under huden på ham, og å la han komme inn under huden på oss, sier Trædal Thorsen.

Uten krav til plassutnytting eller effektiv lønnsomhet mener han at huset kan ses som en kommentar til tingenes tilstand i den norske arkitekthverdagen:

– Vi har beveget oss bort fra alle tradisjonelle rom, og innvendig består huset av såkalte mood spaces, et flytende interiør uten klassisk romfordeling. Men det er nok først og fremst et atelier, altså.

Han forteller videre om byggets eksteriør kledd i brent eik, inspirert av japansk byggeskikk, et eget insektshotell, om det over- og underjordiske og om de søte (men enorme) kosedyrene som vil få den tunge byrden med å holde huset oppe.

– Det er ingen kritisk tidslinje her, det er ingen som dytter oss vekk fra tomten eller krever leie, så vi har gått ekstremt nøyaktig frem. Vi har dokumentert hver minste lille plante på tomten, avslutter han.

Eierene av tomten Kikkut på Ekely er Selvaag Eiendom, som også har fungert som giftekniv mellom Melgaard og Snøhetta.

– Vi i Selvaag er glad i og opptatt av kunst, skulpturer og arkitektur, og da Bjarne spurte var det noe som trigget oss. Vi jobber jo med boliger-og byutvikling til daglig, og dette prosjektet er en naturlig videreføring av selskapets tradisjon for å se på kunst og arkitektur som en viktig del av byutviklingen. Denne prosessen har blitt et kunstverk i seg selv, sier Olav Selvaag til Arkitektnytt og nevner sin bestefars utsmykninger på Veitvet i 1958 som eksempel.

Han er optimistisk med tanke på å få ferdigstilt huset:

– Vi venter fremdeles på en godkjennelse, før vi kan gå over i neste fase med å skaffe nødvendig finansiering. Det kan nok kanskje bli en enklere sak enn byggesaksprosessen, smiler Selvaag.

Melgaard selv er vant med et godt kontrovers, men sier til Arkitektnytt at han er mest opptatt av de gode tilbakemeldingene de har fått etter å ha stilt ut prosjektet i Innsbruck og London:

– Det er et radikalt byggeprosjekt og jeg hadde syntes det var merkeligere om det ikke møtte motstand. Jeg må få legge til at jeg har mottatt utrolig mye positiv respons og henvendelser her i Norge også, men de leser man liksom ikke om i media, sier han.

Snøhetta trekker frem den tverrfaglige gevinsten av å jobbe med dette. Hvordan er ditt eget forhold til arkitektur?

– I utgangspunktet hadde jeg en veldig kritisk holdning, jeg leste blant annet tekstene om Georges Bataille i Against Architecture, men samarbeidet med Snøhetta har vært ekstremt stimulerende og jeg har nok fått et mer nyansert forhold til arkitektur gjennom denne prosessen, sier kunstneren.

Midt oppe i all viraken, sakspapirer, skisser og pop up-utstillinger glemmer man kanskje litt at du faktisk skal bo og jobbe her. Nå må du altså flytte fra New York til Oslo?

– Hehe, jeg planlegger vel å pendle litt til og fra, avslutter Melgaard.

“A House to Die In” - en Pop Up-utstilling vises i Tjuvholmen Allé 25 frem til 25. februar.