Arkitektnytt

– Jeg er dadaist, jeg.

Einar Dahle alias Aina Dahle (74) ler. Arkitekten med snart femti år i bransjen og over 800 prosjekter bak seg sitter ved et arbeidsbord i «roterommet» sitt, et stort værelse fylt av tegninger og ringpermer, i en enda større, åttekantet leilighet på Frogner i Oslo. Den klassisistiske gården ble tegnet av Lilla Hansen i 1929, den kvinnelige pioneren som ifølge sin yngre kollega ikke maktet overgangen til den modernismen som har gitt form til Dahles karriere.

Gunnar S. Gundersen-trykkene får hovedpersonen til å snakke om at kunstneren og hans lærerkollega på NTH, arkitekten Arne E. Holm, aldri ble Dahles lærere. Dadabyen Zürich og den berømte institusjonen Eidgenössische Technische Hochschule (ETH) ble Dahles arkitektskole.

Le Corbusier-møblementet understreker idealene i det dahlske hjem.

– Jeg er litt på siden av alt, tenker jeg, fortsetter formgiveren.

– Men du ser hvordan jeg lever. Jeg har til og med annenutgaven av Rem Koolhaas' «S,M,L,XL». Mine studenter sier: «Å, det er så godt å se det, du er ikke snobbete. Du aksepterer at du ikke var den første til å kjøpe den.» Den liker jeg godt, altså.

Dahle griper stadig til tegnesakene og begynner å forme på bordet foran seg – dersom arkitekten da ikke legger ut på leting i sine velfylte bokhyller. Nå peker Dahle på et voluminøst parti permer langs veggen, som alle inneholder dokumenter om Spikkestad kirke, prosjektet som stod ferdig i 2018 og året etter ga veteranen og samarbeidspartnerne i Hille Melbye arkitekter Betongtavlen. Rett før jul var det Flekkerøy kirkes tur til å gjenåpne i ny drakt, nok et religiøst prosjekt Dahle har gitt form til sammen med Hille Melbye. Dahles veggplass for den er derimot markant mindre, for den var ifølge skaperen en mye enklere byggesak.

– Jeg tror mange arkitekter har hatt en drøm om å få tegne et sakralt rom, et kultrom, sier Dahle.

– Et konsentrasjonsrom, kaller jeg det også. Det er noen strenger vi leter etter – det går på både lys, materialer og lyd.

Lyset, og hvordan det treffer bygninger så vel som menneskene som bruker dem, vender Dahle stadig tilbake til. Arkitekten snakker endog om å male med lys.

– Det som setter sansene i bevegelse. Den drømmen har også jeg hatt i meg. 

Uten Bjørn Eidsvåg-syndrom

Dahle har tegnet små og større kirkerom siden 1970-tallet – til og med skrevet en bok om modernistiske kirker i Norge – men det er først etter årtusenskiftet at de er blitt en særlig synlig del av praksisen. I dag, for eksempel, stod arkitekten opp klokken seks og vandret opp til sin lokale kirke Uranienborg, der Dahle har et prosjekt under utvikling. Kirken på Lia gård i Østerdalen, som åpnet i 2000, var imidlertid det store gjennombruddet.

– Den er en skoeske på høykant. Den er til og med vigslet med syv kirkesamfunn til stede. Økumenisk, altså, virkelig. Der var alle fra Rosemarie Køhn til Svenska missionskyrkan. Jeg har studert teologi, vet du.

Dahle ler kort.

– I et halvt år.

– Hva fikk deg til å begynne å studere teologi?

– Jeg var interessert i det. Jeg betraktet meg som kristen og gjør det fortsatt. Jeg var veldig i tvil den gangen om jeg skulle tegne kirker eller preke i kirker. Så fant jeg ut at det egentlig var å tegne jeg hadde lyst til. Men jeg turte ikke å begynne på Menighetsfakultetet, så jeg begynte på Teologisk fakultet, for da var jeg helt sikker på at jeg stod friere til å slutte, og det gjorde jeg.

– Hvordan har den interessen bidratt når du har tegnet kirker?

– Jeg er ikke fremmed for det som bedrives i det rommet, for å si det sånn. Jeg kan litt om liturgien og teologien og har respekt for de tingene, selv om ikke alt er like enkelt. Men jeg har et ukomplisert forhold til kristendommen, ikke noe Bjørn Eidsvåg-syndrom. Må ikke unnskylde meg, heller.

– Du har gått i kirken jevnlig?

– Ja. Men det har også vært perioder hvor man ikke har vært så opplagt på det.

Dahles kone, Bitte, som ifølge ektemannen finner alt, har lokalisert den rette boken og bringer den. Dahle begynner å bla – til retreat- senteret i Østerdalen, som ligger for seg selv i et skoglandskap – og sier at det er ujålete. Om arkitekten betrakter kirken som sitt hovedverk innen religiøs arkitektur?

– På mange måter kan du si det. Du ser hvordan den ligger, som et kraftverk oppi åssiden. Jeg har bygget mye av den selv, også.

Pinsevenn og katolikk

I tillegg til tradisjonelle kirker har Dahle tegnet for alt fra det lavkirkelige Ungdom i Oppdrag til det mer radikale Kirkens By- misjon. Interessen for samlingen i rommet forener prosjektene, mener arkitekten, i tillegg til at det alltid later til å strømme en bekk under dem. Men Dahle er samtidig opptatt av at kirkegjengerne skal slippe å måtte se sine medgjester i øynene.

– Jeg synes at hvis man går i en kirke, så skal man få lov til å ha en alvorsprat med Gud alene, ikke bli forstyrret av naboens blikk. Jeg synes det er bedre å bli uglesett i nakken.

Da Dahle skrev boken om kirker, innså arkitekten at i dogmer ligger det også noe godt, en slags holdbarhet – «bæredyktige tanker». Dahle kaller seg en blanding av pinsevenn og katolikk.

– Jeg er et menneske av kjøtt og blod, med ganske mye følelser, begynner arkitekten.

– Når det gjelder det karismatiske, tror vi alltid at pinsebevegelsen er sterkest. Vi tenker på Aage Samuelsen og Maran Ata. Men hvis vi går den motsatte veien og ser til det annet vatikankonsil, var det jo de, og nå er vi tilbake i 1962, som var de karismatiske.

Kirkeoppdragene har også lært formgiveren at alle byggherrer er unike, med hver sine ønsker, behov og forutsetninger – og at det arkitekten kan oppleve som begrensninger, egentlig er noe som ligger i vedkommende selv.

– Jeg pleier å si at enhver byggherre får det huset han fortjener. Tar han aktivt del i tingene, blir det bra. Er han helt hensynsløst tilbakelent, blir det dårlig. Hvis vedkommende sier at her er du fri til å gjøre hva du vil – da gjør du en dårlig jobb. Du trenger hele tiden en som passer på deg. 

 Tegneren som ikke sluttet

Arkitekten blar i sitt håndskrevne oppdragskartotek og snakker om alt fra den tidlige innredningen av en snackbar på Eiksmarka, der Einar Dahle alias Aina Dahle vokste opp, til boligene på Montebello som er under arbeid nå. Hvorfor arkitektur ble livsprosjektet?

– Da jeg var fem-seks år gammel, fikk jeg en bok av min farmor om en andefamilie i storbyen. Jeg trodde det var København, men det viste seg at det var New York. Den var tegnet som en fortelling om hva andefamilien så da den så ned på gater og plasser på Manhattan, og det fascinerte meg umåtelig. I tillegg var jeg en stund en rimelig god skihopper, og jeg likte å se ting ovenfra, i fri flyt – om det var Holmenkollbakken eller Skui eller en bakke i Sveits. Jeg hoppet helt til jeg ikke orket mer. Jeg hadde fem hjernerystelser, vet du. Den gangen var det farlig å hoppe, det er det ikke nå lenger.

I tillegg til at Dahle likte å ha overblikket, fulgte skolebøkenes egentegnede hus med inn i voksenlivet.

– Jeg sluttet aldri. Det var ikke fine hus jeg tegnet, men de ligner veldig på dem jeg tegner fortsatt.

Den kommende arkitekten var dessuten fascinert av byggeplasser og yndet – med gatestein – å bygge det Dahle i voksen alder skulle komme til å lære at heter grunnriss, utenfor huset hjemme i Griffenfeldts gate i Oslo.

– Jeg var jo den planleggeren. Jeg satt på skolebenken og gledet meg sånn til jeg kunne løpe hjem og holde på med dette. Dét var begynnelsen. Så flyttet jeg til Eiksmarka. En gang jeg gikk tur med faren min, kom jeg til et skilt hvor det stod Arkitekt MNAL. «Hva er det?» spurte jeg. Skiltet var gult, bokstavene var sorte, og så stod det et navn jeg fortsatt husker: Ulf Haslev. Medlem av Norske arkitekters landsforbund, svarte faren min. Han visste det, for han ville også bli arkitekt, men ble det ikke. Det har nok også litt med at jeg ble det, å gjøre. Han hadde ikke råd til det, han måtte bo i Oslo og forsørge sine morløse søsken. Han studerte realfag og ble lektor.

Dahles to sønner er blitt arkitekter, de også, mens datteren er blitt sykepleier, som moren. Dahle har samarbeidet med begge sønnene og endog drevet praksis sammen med den eldste. Sammen med ham og Kurt Breitenstein har Dahle skapt boligene i Bjørnveien som ga dem den prestisjetunge Sundts premie.

– Men vi sa opp avtalen i 2005. Og hvorfor? Fordi pappa alltid var på farten. Jeg var for det meste i Tyskland, jeg holdt på.

Kirkeskipet på Flekkerøya

Den tyskspråklige verden har i det hele tatt stått sentralt i Dahles yrkesliv. Søknader til skolene i Oslo og Trondheim førte i sin tid ikke frem, men både München og Zürich ville ha den unge nordmannen. Da husker Dahle å ha tenkt: «Nå skal disse rakkerns folkene her i Norge få.» Nordmannen valgte Zürich på grunn av skolens fastere rammer og Alpenes hoppmuligheter. Først hadde imidlertid ikke bare teologi-, men i tillegg realfagsstudier i Oslo stått på programmet.

– Jeg ville jo også bli skipsreder. Jeg skjønte ikke at jeg hadde begrensninger. Jeg har studert teologi, jeg har studert realfag, jeg har studert arkitektur, men jeg hadde hele tiden lyst til å bli skipsreder.

– Hvorfor skipsreder?

– Fordi når jeg ikke tegnet hus, tegnet jeg båter. Vet du hvordan kirkeskipet er i Flekkerøy kirke? En fiskebåt. Det er så vakkert.

Dahle vender tilbake til Zürich og senmodernismen som dominerte på ETH.

– Jeg har alltid pleid å si at jeg er den siste modernisten. Jeg så det fine og holdbare i den. Jeg har aldri vært opptatt av furu og Knut Knutsen. Jeg har vært på Arne Korsmos og internasjonalismens side. Jeg har til og med vært for å gå inn i EU, jeg. Jeg har sett et slags ansvar for et større fellesskap, ikke sitte her på grasrota og skue utover.

Kunsten å implementere

Etter to års studier i Sveits skulle Dahle ut i praksis, og studenten hadde bare ett ønske: å arbeide for Geir Grung. Den dag i dag er Grung og Arne Korsmo de norske arkitektene Dahle identifiserer seg sterkest med. Ønsket ble da også innfridd, men Grung syntes Dahle brukte for mye tid på å lage seminarer for student- organisasjonen ANSA.

Etter et halvt år gikk derfor veien videre til Harald Hille, som er særlig kjent for kirkene sine. Gjennom Hille kom Dahle i kontakt med en tredje modernist, Odd Kjell Østbye, mannen som med Kirkelandet i Kristiansund ifølge sin yngre kollega stod bak «den første kirken som ikke ser ut som en kirke», her til lands.

Nå har Dahle funnet frem en bok med bilder fra Le Corbusiers Chandigarh-prosjekter.

– Jeg har alltid vært interessert i de rå materialene, i brut, sier arkitekten og blar og peker.

– Så jeg er egentlig en brutalist – fordi jeg er opptatt av disse direkte materialene: at arkitekturen kan uttrykke seg gjennom materialenes egenfarge og egenstruktur. I Norge elsker vi ordet stofflighet, og alle tror at det betyr grov tegl. Men det gjør det ikke. Carl Petersen lærte oss at også glass og emalje har sin stofflighet, men den er forskjellig fra betongens. Jeg er opptatt av det og av at når du bruker dem, får du en fargepalett fra materialene selv. Det gir meg mye mer enn å sitte og lure på om det skal være rødt eller grønt.

At Dahle beundrer bilder fra Chandigarh, er betegnende på flere måter. Veien fra Zürich gikk snart til stillingen som daglig leder for det norske arkitektkontoret Cappelen og Rodahls nye avdeling i Dar-es-Salaam, en passende jobb for en student som hadde skrevet oppgave om å bygge i tropisk klima. Dahle hadde allerede giftet seg og fått to barn da flyet til Tanzania lettet fra Norge en sommerdag i 1971.

– Da vi steg ned flytrappen, var det grusomt varmt – som å komme inn i et vaskeri, og dette var på den kaldeste tiden. Jeg tenkte: Hvor lenge må jeg holde ut her for med respekten i behold å kunne returnere? Jeg ble syk omtrent med en gang. Jeg gikk rundt og var syk i tre år, jeg.

– Hva var de viktigste tingene du tok med deg tilbake til Norge?

– At det å implementere en plan er mye vanskeligere enn å utforme den. Å gjennomføre en ting er det utfordrende. Men hvis du ikke har tankens kraft til å gjøre det første, blir det andre bare tull.

Dahles oppdrag var klart: å bygge opp kontoret og, i Norad-regi, sørge for at tre skoler ble reist. Arkitekten har tidligere beskrevet hverdagen i Afrika som «ville flyturer til byggeplasser i bushen (Songea og Mtwara) med alkoholiserte flyvere fra 2. verdenskrig og pur- unge australiere» og lagt til at den dessuten innebar bestigning av Kilimanjaro og et praktfullt hus ved Det indiske hav.

– Det er ikke gjennom den store arkitekturen at Cappelen og Rodahl har gjort seg bemerket. De har gjort seg bemerket gjennom at husene de bygget, fortsatt er brukbare. Husene i Afrika står fortsatt.

Da norske arkitekters innsats i etterkrigstidens Afrika ble hedret i den nordiske paviljongen på Veneziabiennalen i 2014, var dette fortsatt et lite belyst tema.

– Det var ingen som ville snakke noe om det, hevder Dahle.

– Det var ikke høyverdig arkitektur, ikke sant?

Arkitekten smiler.

– Du hørte hva jeg sa nå? Høyverdig. Du skal ikke si det. Enten er det arkitektur eller ikke, sier jeg. Så også jeg bruker mine adjektiver feil. 

Kona på Kiel-fergen

Ordene kommer fra en som har brukt dem som fast spaltist for tidsskriftet Mur+Betong gjennom tre tiår – og som forfatter av bøker om både murarkitektur og kollegaen Bengt Espen Knutsen.

– Det har holdt interessen oppe, sier Dahle om skrivingen.

– Det har gitt meg mulighet til å reflektere, på godt og vondt. Kanskje kunne jeg vært mer direkte. Kanskje jeg har vært litt sånn på den ene siden, på den andre siden.

I 2016 kom alle Dahle-spaltene fra Mur+Betong-årgangene ut i en diger trebindsutgivelse. De dokumenterer også en særlig avgjørende hendelse i arkitektens liv.

– Jeg tror det er i 2007.

Dahle blar og blar, på jakt etter ett bestemt fotografi, bildet som forklarer dobbeltnavnet Einar Dahle alias Aina Dahle.

– Da dukker hun plutselig opp.

Dahle peker på et bilde av seg selv sminket som kvinne.

– Sånn sett var egentlig Mari Flaata, som var redaktør for Mur+Betong, fødselshjelper. Jeg var jo alltid Aina når jeg tegnet og jobbet, og jeg prøvde å skjule det for hele verden. Men jeg klarte ikke å skjule det for meg selv, og familien min har visst det lenge.

– Så kom hun frem her med bildet?

– Ja. Da var det gjort. Ser her. Der er den siste Einar.

Dahle ler og peker på kontrasten til Ainas grå hår i 2020.

– Sånn så hun ut da hun var mørk.

Det er Aina som blir intervjuet i Arkitektnytt, i tråd med at det for tiden som oftest er hun som opptrer offentlig. Denne februardagen er den svartkledde Dahle iført armbånd, øreringer og skjerf.

– Hva er forbindelsen mellom Einar og Aina i virket ditt?

– Den er total, slår Dahle fast.

– Det er ingen hemmelighet at det er Aina som gjør alt. Det eneste Einar gjør, er å betale bøtene og skatten. Til og med med glede.

Tenkepause.

– Mens Aina, hun har alltid skrevet og alltid tegnet. En stund var jo dette i dølgsmål. Det var det vanskeligste, og derfor er det vanskelig å snakke om dette. Uaktet min kones kjærlighet til meg, skulle hun veldig gjerne ha sett at jeg var den hun giftet seg med. Så enkelt er det. Men vi har holdt ut. Eller hun har holdt ut, er vel riktigere å si.

At Dahle har flere å ta hensyn til enn seg selv, gjør at arkitekten har vært tilbakeholden med å diskutere Aina offentlig, men på den annen side er det bildet av henne som møter besøkende på Arkitekthøgskolens nettside. Dahle liker å kalle Aina en stand-in for Einar, en som gjør jobben for ham. På skolen, hvor Dahle har undervist i tre tiår, finnes to e-postadresser, som leder til samme innboks.

– Jeg har nemlig vært nøye på at Einar ikke må bli glemt. Jeg holdt foredrag for murbransjen på Kiel-fergen og sa akkurat det samme som jeg sa til deg – at Aina tegner og Einar betaler skatt. Så treffer jeg min svoger, og han sier: «Er du klar over hva jeg hørte i Singapore? Jo, der snakket jeg med en kar som sa at han derre svogeren din, han er en raring. Han skulle holde foredrag på Kiel-fergen, men vet du hva han gjorde? Han sendte kona!»

Dahle ler hjertelig. Hva arkitekten foretrekker å bli kalt i dette intervjuet?

– Jeg tror du skal skrive Einar Dahle alias Aina Dahle, jeg, og så kan du skrive alt du vil om Aina, svarer Dahle etter betenkningstid.

– Jeg tror det er så enkelt som det. Og de som skal skrive verdenshistorien etter oss, kommer til å spørre: Hva var det som var så viktig med det?

Når det gjelder pronomenbruk, er imidlertid Einar Dahle alias Aina Dahle alt annet enn på linje med dagens mange hen-entusiaster.

– Når jeg er Aina, vil jeg være hun. Hen eksisterer ikke i mitt vokabular. Det er dårlig språk. Det må du skrive: Han liker ikke å bli kalt hen, men elsker å bli kalt hun.

Å hoppe før Wirkola

Spaltene i Mur+Betong springer også ut av Dahles livslange interesse for nettopp disse materialene. Ikke uten grunn har arkitekten i tillegg til Betongtavlen mottatt Betong- elementprisen og Murverksprisen for virket sitt. «Det er greit med tre,» som Dahle sier, «men det råtner.»

– Det var to ting jeg ikke brukte krefter på mens jeg studerte. Det var gamle hus og data. Det de holdt på med nede i Zürich, var hullkort. Det er ikke sånn vi kommer til å jobbe med dette, sa jeg, og det fikk jeg jo rett i. Men jeg kan fortsatt ikke tegne på data. Jeg jobber alltid for hånd.

Det har imidlertid ikke på noen måte hindret arkitekten, som i tillegg til kirkene har fått oppført en lang rekke boliger. Einar Dahle alias Aina Dahle er dessuten formgiver av flere ishockeyhaller.

– Det var det jeg var flink til, sier arkitekten og ler, for så å forsvinne ut i en av sine tall- rike digresjoner, denne gang om da den unge Dahle som elev på Kristelig Gymnasium endte på misjonsturné i Østerdalen sammen med den kommende biskop Gunnar Stålsett.

– Da jeg stod på kjøkkenet på Lia gård en gang rundt 2000, kom en dame bort til meg og sa: «Vet du at da dere hadde den misjonsturneen, ble jeg kristen?» «Er det sant?» sa jeg. «Det er jo helt utrolig å høre.» Da ble jeg litt rørt. Hvor var det vi var igjen? Ishockeyhallen.

Serien av idrettsprosjekter kler da også en arkitekt med Dahles meritter ikke bare som skihopper, men også som høydehopper.

– Jeg har hoppet før og etter Wirkola. Så jeg er ikke redd for å gå opp på en talerstol.

– Apropos: Hva har undervisningen betydd for deg?

– Veldig mye. Jeg har hatt veldig glede av å jobbe med unge mennesker. Det er kanskje det jeg savner mest. Den har også vært med på å bevisstgjøre om det jeg holder på med. Man er nødt til å forsøke å formulere noen klare setninger og ha en klar holdning til hva man ønsker å gjøre. Man får den refleksjonen gratis. Men det er også en hemsko. Man tenker på hva andre vil mene. Det kan bli en selvjustis som hindrer mer enn den bidrar til noe positivt.

Dahle husker tilbake på 65 forelesninger i semesteret, en arbeidshverdag professoren kaller «galskap», og en følelse av å «brenne i alle ender». Arkitekten har inntrykk av å ha vært med på å inspirere yngre mennesker til å være interessert i faget og holde dets fane høyt.

– Særlig fordi mange av dem jeg har undervist, er blitt veldig flinke arkitekter – og bedre enn meg selv. Det liker jeg godt.

Dahle liker på den annen side like godt å slå gamle studenter – som med seieren over Atelier Oslo i konkurransen om nye Flekker- øy kirke.

– Vi er jo konkurrenter.

Arkitekten ler igjen.

– Vi er idrettsmenn. 

Rakhmaninov og rotterace

Dahle har alltid vært svak for klassisk musikk generelt og den russiske komponisten Rakhmaninov spesielt, og inviterte gjerne musikere til å spille for studentene sine. Formgiveren ser klare paralleller mellom arkitekturen og musikken.

– I mellomrommene, i pausene, skjer det veldig mye. Det man ikke bygger, og det man ikke spiller, det er spennende.

På spørsmål om de mest slående trekkene ved det profesjonelle miljøet Dahle har vært del av i et halvt århundre, kommer svarordet umiddelbart: rotterace.

– Det er et rotterace. Jeg er kjempeimponert over de unge som holder ut, og jeg er litt skuffet over at de ikke protesterer mer. Det går på meg selv også: Hvorfor har ikke jeg protestert mer? Mot byggherrer og hvordan ting egentlig skjer. Veldig mye av det som skulle være positivt, det som skulle være byggforskning, er blitt byggregel, og det synes jeg er ganske trist. Det byggforskning har bidratt mest til, er å lage forskrifter som har gjort tingene tyngre og mer komplisert.

For øvrig fortviler arkitekten over det sosiale boligbyggeriets skjebne.

– At dét er gått i stykker, er det verste jeg vet.

– Har du vært politisk engasjert gjennom årene?

– Nei. Overhodet ikke. Jeg burde vært det. Men jeg ville vært på høyresiden, det er problemet. Hør her: «Jeg er sosialdemokrat, derfor stemmer jeg Høyre.» Vet du hvem som sa det? Mentz Schulerud.

– Og det er du enig i?

– Ja, nesten, fordi jeg synes Arbeiderpartiet har rotet det til mange ganger. Det å være høyremann vil ikke si at man ikke er for sosial boligbygging og regulerte forhold. Men jeg skjønner at mange vil forakte meg for det. Da Knut Knutsen ikke lenger var Arbeiderpartiets arkitekt, var det ikke hans sønn som fikk oppgavene, det var Torbjørn Rodahl. Hos Cappelen og Rodahl visste de at jeg var for EU – jeg var den eneste på hele kontoret. Kolleger sa: «Det første vi skal gjøre når vi kommer til makta, det er å drepe deg.» Det var ganske heftig, altså. De var gode kommunister.

– Er det sånn med arkitekter at de aldri pensjonerer seg?

– De dør. Det er sånn det er. Men jeg lurer på når jeg dør. Du vet, Knut Knutsen sa: «Nå har jeg tegnet nok.» Så gikk han og la seg, og så var han død neste morgen. Det tenker jeg ofte på. Så jeg passer veldig på ikke å si det.

Einar Dahle alias Aina Dahle smiler.

– Jeg tror det neste huset blir det beste jeg har tegnet.