Arkitektnytt

Kurator Peracic var antagelig biennaleåpningens gladeste og mest engasjerte kurator. Her står han foran veggen som viser hvordan en femti år gammel, uferdig teaterbygning nå fungerer som et mangfoldig ungdomssenter i Split. Foto: Cecilie Klem

Transformasjon i Split

Dinko Peracic har hatt et ganske beskjedent avlukke i den nasjonale delen av utstillingsområdet Arsenale å kuratere. Her har han brukt bilder, modeller, bøker og lydopptak til å fortelle historien om tre konkrete prosjekter  i tre ulike kroatiske byer. Fellesnevneren er at arkitekter har hjulpet lokale grupperinger  inn i forlatte eller uferdige bygninger. Det tegner seg et bilde av tre utradisjonelle  tranformasjonsprosjekter – i stadig pågående endring. 
 

Vi tar tak i Peracic rett etter at han har holdt åpningstalen sin. Han unnskylder at han kun har snakket kroatisk.
 

– Dette er et veldig spesielt øyeblikk for de som har bidratt til prosjektet, og det er lettere å uttrykke følelser på den måten, forklarer han, og forteller om det prosjektet som betyr mest for ham, og hvor han selv har vært involvert. Det er et ungdomssenter i Split, som har bokstavelig talt tatt bolig i en uferdig teater- bygning fra 1970-tallet.
 

– Prosjektet har pågått i mange år, og vi har samarbeidet med lokal ungdom, kultur- organisasjoner og lokale initiativ. Jobben vår har vært å sette bygningen i brukbar stand, men også å dele den opp i ulike rom og scener slik at alle grupperingene får sitt rom. Det er et pågående prosjekt, og vi ønsker ikke at det noen gang skal bli ferdig. Det skal hele tiden få lov til å utvikle seg i takt med aktivitetene, sier Peracic. Han forteller også at arkitektene har vært tungt inne i politiske, organisatoriske og juridiske prosesser for å få prosjektet opp og stå.
 

Det har vært mange opp- og nedturer i prosjektets relativt lange historie. Skiftende bymyndigheter har hatt skiftende meninger om at arkitekter og kulturorganisasjoner har tatt bygningen i bruk. Akkurat nå styres Split av politikere som ønsker å sluttføre teateret slik det var tenkt på 1970-tallet.

– Men vi gir oss ikke, sier den kroatiske kuratoren. – Vi har overlevd tøffe tider før,  og jeg er helt sikker på at vi vil bli i bygningen og gjennomføre ideene våre.

Medvirkning som hyllevare

Dette byggesettet av en utstillingsplansje viser i tekst og bilder prosessen bak et prosjekt i en åsside ødelagt av jordskjelv i bydelen San Pedro Garza García i byen Monterrey. Foto: Ingebjørg Semb

Etter en runde i den meksikanske paviljongen på Arsenale-området, blir det åpenbart at den vestlige trenden med selvbygging, bruker- medvirkning og nedenfra og opp-byutvikling er gammelt nytt i Latin-Amerika. Mexico har tatt med seg kilovis av manualer for medvirkning, selvbygging og nedenfra og opp- byutvikling til Venezia. Paviljongen dokumen- terer hvor hverdagslige disse metodene er for meksikanere og meksikanske arkitekter.

 

Spis monumentet!

Ved inngangen til Sør-Afrikas paviljong vises et fotografi av Voortrekker-monumentet fra åpningen av «Cool Capital», badende i ironisk, rosa flomlys. Foto: Ingebjørg Semb

Den sør-afrikanske kunstneren Abrie Fourie har siden 1999 jobbet med Voortrekker- monumentet i Pretoria. Til biennalen har han laget en tro kopi av granittkonstruksjonen i sjokolade. «The Voortrekker» ble påbegynt i 1937 og sto ferdig i 1949, til minne om boerne som dro fra Kapp-provinsen i fortvilelse over avskaffelsen av slaveriet. I dagens Sør-Afrika er det rimeligvis et problematisk og omdiskutert landemerke. Skal man rive det? Gjøre det om til noe annet? Erstatte det?
 

I anledning Sør-Afrikas bidrag til biennalen foreslår Furie at man inntil videre bør spise det. For som han sier i den lille folderen som følger med i konfektesken: «Mens monumentet symboliserer frykten for ’de andre’, inviterer de spiselige monumentene oss til å akseptere det som er annerledes og truende.»
 

Det er andre gang Sør-Afrika har egen paviljong på biennalen, og i år presenterer de prosjektet «Cool Capital» fra Pretoria, en «ukuratert geriljabiennale» for kunst og arkitektur som gikk av stabelen i 2014. Fouries sjokomonument ble servert som dessert  under åpningen av paviljongen 27. mai. Prosjektet heter «Waymark (eating the monument).»

 

Kontainerne i Paldinski

I en flerbrukshall tett inntil hovedbygningen på utstillingsområdet Arsenale holder den baltiske paviljongen til. Tribuner, basketballbaner og ballrom er tatt i bruk for å vise ulike objekter, modeller og tegninger fra regionen. Foto: Cecilie Klem

I 1992 ødela en IRA-bombe store deler av bygningen The Baltic Exchange i London. Bygget ble reist i 1903 og inneholdt blant annet en svært rikt dekorert børshall. Arkitektene var T.H. Smith og W. Wimble, stilen var edwardiansk.

Etter bombingen ble bygningen vurdert istandsatt, men etter mye fram og tilbake ble den tatt fra hverandre, og de mest verdifulle bygningsdelene ble satt på lager i Reading. På den gamle tomten ble det bygget intet mindre enn et verdensberømt prosjekt, Norman Fosters Millennium Tower.

I 2006 ble størsteparten av bygningsdelene solgt. Kjøperne var de estiske entreprenørene Heiti Hääl og Eerik-Niiles Kross. Tross mange forsøk på å få i gang prosjekter for å få brukt delene fra den baltiske børsen på nytt, forble et tredvetalls kontainere med granitt, marmor  og mahogni stående i havneområdet i byen Paldinski.
 

Men så, i 2015: Estiske Salto Arkitekter tok initiativet til vise noen av bygningsdelene fra containerne på Museum of Estonian Architec- ture. Gavlskulpturene fra The Baltic Exchange ble løftet inn gjennom et stort vindu, og utstillingen kunne åpne.
 

Bilder herfra er stilt ut i en paviljong som er ny av året, nemlig den baltiske, som er et samarbeid mellom Latvia, Litauen og Estland. Der finner man også boka «Face-To-Face – The story of the Baltic Exchange», hvor historien er fortalt i sin helhet, etterfulgt av essays skrevet av blant andre direktøren for arkitekturmuseet i Estland, Triin Ojari. Tema for den baltiske paviljongen er «Transformative Efforts», og utstillingen undersøker «pågående trans- formative krefter som reprogrammerer regionen (...)».

 

Donas hus

Brasilianerne hadde laget prosjektbeskrivelser man kunne rive ut og ta med seg. Denne plakaten viser Dona Dalva og det arkitetkttegnete huset hennes. Foto: Cecilie Klem

Den brasilianske paviljongen presenterer byutviklingsprosjekter som på et eller annet vis har trosset strukturell motstand, være seg kulturell, økonomisk eller politisk. Kurator Washington Fajardo, arkitekt og urbanist fra Rio, har valgt tittelen «Juntos» (på norsk «sammen») og stiller ut strategier hvor «aktivisme møter arkitekter og arkitektur slik at det skapes nye rom.»

På en av de mange tv-skjermene på veggene går videoen om Casa de Vila Matilde i loop. Historien om huset til Dona Dalva begynner med at Dalva kjøper et falleferdig hus i et fattig strøk i Sao Paulo. Hun må rive, men i stedet for å få en entreprenør til å sette opp et generisk byhus gjør hun noe så uvanlig som å kjøpe arkitekttjenester. En fjern slektning av henne kjenner en gruppe arkitekter, og kobler dem med Dalva. Budsjettet er stramt, og resultatet blir et nedstrippet, solid hus av betongblokker. Det er lagt vekt på funksjon og soliditet, og det er lagt opp til en gradvis oppgradering både utvendig og innvendig dersom Dalva får spart opp flere midler etter hvert. Huset kan også fungere som fundament for flere etasjer.

Den brasilianske paviljongen presenterer prosjektet som et eksempel på en tilbake- vending til arkitektur som produksjon av bygde omgivelser som først og fremst skal skape verdige bo- og leveforhold.

Tankformasjoner

En liten, rund kinosal hermer vanntankformene i Medellin, og publikum kan sitte småsvimle og se ned på de ulike vanntank-prosjektene. Foto: Cecilie Klem

Den columbianske byen Medellin er blitt verdenskjent for kriminalitetsbekjempelse og vellykket byutvikling. Ulike arkitektprosjekter har fått mye av æren for kvaliteten på endringsprosessen. På hovedutstilingen i Venezia vises prosjektet «UVA de La Imaginación,» som har gått ut på å transformere over 20 vann- reservoarer til offentlige parker og byrom. Myndighetene i byen fant ut at tomtene hvor de store vanntankene stod, hadde negativ effekt  på strøket rundt seg. Tomtene var avsperret og mørke, og enkelte steder var kriminialitets- raten høyere enn normalt.
 

I Aravenas hovedutstilling vises en film om prosjektet. Bildene viser godt opplyste anlegg med vannspeil, springvann, småscener hvor lokale musikere øver og underholder, små skate- og tricksykkelanlegg og andre former for gode, forhåpentligvis litt tryggere byrom.

Sideprosjektenes biennale

Sara Prestini (t.v.) og Roberta Bani, henholdsvis kurator og kunsthistoriker, viser turister hvordan de kan nyte japanske Kensuke Koikes bidrag til kunst-i-by-prosjektet «From the City». Foto: Cecilie Klem

Mange institusjoner og organisasjoner bruker biennalene som plattform for å vekke det internasjonale publikummets oppmerksomhet. I år var det en imponerende mengde gule klistremerker som vekket nysgjerrigheten. De var overalt, på stolper, rekkverk, på brosteinen og på vegger. Det er Venezias School for Curatorial Studies som drifter kunstprosjektet «From the City» med utstillingsområde i gatene i San Marco og Castello, de to bydelene som ligger nærmest biennaleområdet. Utstillingens kontor er for anledningen lagt til det venezianske kommunistpartiet i Corte Nova i Castello, og det lille, men spektakulære lokalet har bokstavelig talt åpnet dørene for publikum. En av herrene innenfor forsikrer oss om at det alltid er åpent, og at vi også om to år må stikke innom og ta et glass vin i baren deres (da skal vi fortsette å beundre de hundretalls avbildningene av revolusjonshelten Che Guevara på de rikt dekorerte veggene i partikontoret.)

I Via Guiseppe Garibaldi like ved utstillings- området Giardini, møter vi møter Sara Prestini og Roberta Bani, henholdsvis kurator og kunsthistoriker i ferd med å klargjøre stedet der japanske Kensuke Koikes bidrag er satt inn i et gatevindu. Det er et prisme som fanger solen og lager mønstre som endrer seg gjennom dagen.
 

Hensikten med «From the City» er å understreke Venezias doble identitet, den evige spagaten byen står i mellom historie og samtid. En rekke italienske og utenlanske kunstnere er invitert til prosjektet, som foregår på gateplan. Målet er å vise fram Venezias skjulte  funksjoner og identiteter, og retter seg mot både turister, biennalepublikummet og Venezias innbyggere.