Arkitektnytt

I disse dager strømmer titusenvis av sommerbrente barn gjennom portene til nytt skoleår, med trykkferske time- og lærerplaner ventende i mykplast-mapper på pultene. Det skal læres om alt fra abstrakte tall og størrelser til rombeporfyr og Vesaas, men langt mindre sikkert er det i hvilken grad elevene vil lære noe om skolebygget de bruker mesteparten av sine formative år i, eller i hvilken grad de vil kunne noe om våre bygde omgivelser ved skoleslutt. For hva lærer man egentlig om arkitektur i den norske skole? Og hvordan kan man forvente en levende og engasjert debatt rundt arkitektfaget om interessen aldri vekkes?

For førti år siden, i 1979, feiret vi FNs barneår. Arkitektnytt fulgte opp med arkitektkonkurransen «Hvordan vil du bo?», der man, i samarbeid med Forbrukerrapporten, inviterte alle landets barne- og ungdomskoler til å delta. Barna i 1979 ønsket seg gymsal for karate, eget diskotek, svømmebasseng og utsiktstårn, men mest av alt: mye plass til å være i fred. «Vi voksne kan lære meget, vil vi det?» spurte redaktør Dag Rognlien og pekte rett inn i vår egen tid og på det sentrale begrepet medvirkning. «Vi tror det er nyttig med et slikt innkast fra sidelinjen, fra brukere av husvær som ellers ikke kommer til orde,» skrev redaktøren.

Laber interesse

Både begrepet medvirkning fra de unge og elevenes arkitekturundervisning har gått noen runder i tørketrommelen siden 1979, men har, ifølge dem Arkitektnytt har snakket med, ikke akkurat fosset fremover. Denne høsten skal Oslo Arkitektforening og de andre arkitektorganisasjonene rette søkelyset mot økt mangfold i arkitektfeltet – kanskje kan en bedre undervisning i grunn- og videregående skole være med på økt interesse fra flere hold rundt faget?

– Hadde man hatt en kvalifisert arkitekturundervisning, tilpasset alderstrinnene i skolen, kunne man nok tenne en gnist hos dem som vil bli arkitekt i fremtiden. Men den andre gevinsten, som er vel så viktig, er å gi alle elever en forståelse for de menneskeskapte fysiske omgivelsene. Det er helt sentralt når det kommer til beslutningstagning senere i livet, arkitekturforståelse er en viktig kompetanse når man skal delta i demokratiet. Etter min mening er dette hovedbegrunnelsen for at arkitekturtemaet må styrkes i skolen, sier Alf Howlid, pensjonert seniorrådgiver ved Doga.

Howlid utdannet seg til arkitekt ved AHO på 1970-tallet, men valgte først lærergjerningen og en stilling ved steinerskolen fremfor tegnebordet. I steinerskolen har arkitektur vært et fag siden 1919, men da Howlid begynte ved Norsk Form, senere Doga, gikk det raskt opp for ham at arkitekturundervisning i den offentlige skole var hverken noe departement eller arkitektstanden selv var særlig opptatt av.

– Arkitektene hadde svak forbindelse til skolen, og utdanningsmyndighetene holdt fagmiljøet på armlengdes avstand. Norsk Form, som hadde et allment kulturoppdrag, sa «ålreit, vi utvikler noe som er fornuftig, og om det blir absorbert av skolen er det bra», forteller Howlid.

I fjor kom boken «Inn i arkitekturen – En handlingsbasert innføring i byggekunst» (Abstrakt forlag), som samler Howlids metoder for å lære skoleungdom om konstruksjoner og byggekunst. Utviklet gjennom mange års praksis, med regelmessige besøk fra nysgjerrige elever og lærere.

– Inn i arkitekturen er undervisningskonseptet som ingen har spurt om, men som skolene likefullt burde drive med! Opplevelsesbasert arkitekturundervisning kan også være en svært god inngang til flere andre fag, sier han.

Spede forsøk

Han har selv deltatt i lærerplan-utviklingen for temaet arkitektur i skolefaget Kunst, design og arkitektur, som ble innført med ambisiøse planer i Reform 97. For første gang ble det laget omfattende kapitler om arkitektur i nye lærebøker, og noen år tidligere ble faget også innført som nasjonalt valgfag i den videregående skolen. Også NAL, Riksantikvaren og Fortidsminneforeningen engasjerte seg sterkt for å få arkitektfaget inn i skolene, blant annet med fellesinnsatsen «Skoleprosjektet». Målet var en permanent undervisning i arkitektur for alle elever på alle trinn.

– Det må vel kalles et høydepunkt i arkitekturundervisningen i den norske skole, da det i hvert fall kom en forestilling om et gjennomslag for et nytt fagfelt, mener Howlid. 

Tjueto år senere er han dog usikker på hvor mye av læreplanen som er gjennomført:

– Det finnes ingen undersøkelser på om skolene har gjort nok innen faget, eller bare gjort ett eller annet for å fylle ut læreplanene, sier han og understreker:

– Man bør fremdeles stille spørsmålet hva i arkitekturfeltet som egner seg som gode undervisningstemaer i skolen, ikke bare hva elevene burde kunne. Spør man hva som er viktig i arkitekturen, får man også forskjellige svar, ikke minst blant arkitektene. Lærerne burde si hva som fungerer, hva som har pedagogisk potensial. Så kan vi sammen, finne et godt kjernestoff i skolen. Men dit er vi ikke kommet enda, sier Howlid.

En annen forklaring på arkitekturens svake plass i skolen er at arkitektene har hatt lite med skolen å gjøre, mener Howlid. 

– Arkitektmiljøet har tradisjonelt ikke sett i retning av skole, mens det for andre kunstfag er en historisk forbindelse til skolen med en helt annen og bred kontaktflate – håndverk, tegning, maling og musiske fag har alltid hatt en naturlig plass i skolen. Men jeg tror ikke det er like meningsfullt å innføre «arkitektvirksomhet», det blir å leke arkitekt. Arkitektur kan sammenlignes med det relativt nye faget økologi, der man gradvis må utvide sin kunnskap om planter, dyr og mennesker. Økologien er først og fremst et helhetsanliggende, og det er også breddekunnskap som vil kunne gi forståelse for arkitektur. Arkitekturforståelse, som krever mange referanser, vil da kunne komme som en frukt av at man underveis i skoleløpet har arbeidet med form, materialer, historie og samfunnsforhold.

På kroppen

Hans egen metode har vært å gi elevene et fenomenologisk møte med arkitekturen – der elevene er med å bygge og erfarer arkitekturfenomener ved å kjenne kreftene direkte på kroppen. Gjennom samarbeid og umiddelbar problemløsning lærer elevene om prinsipper bak sentrale innovasjoner i arkitekturen som den gotiske katedralen, Brunelleschis kuppel i Firenze eller den armerte betongen i moderne arkitektur.

– Vi har opplevd en svært god respons, sier Howlid.

– Når elevene får erfare bygging, så treffer man dem hjemme, de er jo selv i en slags ombygningsfase. Læreren er byggeleder, og elevene deltar i konstruksjonene med stokker, tau, byggeblokker og seil. En konstruksjon i rommet, i stor målestokk, der mange elementer virker sammen og alle deltagerne er nødvendige i konstruksjonen, er også i seg selv en arkitekturopplevelse. 

I boken deler han opp undervisningen i ulike trinn. For barn er arkitektur først og fremst de fysiske rammene for hverdagshendelser, og arkitekturopplevelse har et sterkt kroppslig og sansemessig preg. Men tyngdepunktet forskyves etter hvert. Forståelsen for arkitektur utvides av elevenes voksende evne til å danne seg forestillinger og begreper, og undervisningen må tilpasses elevenes kroppslige og intellektuelle modning. 

– I utgangspunktet bør undervisningen være erfaringsbasert og handlingsorientert for så gradvis å rette seg mer mot tankemessige og kontekstuelle momenter, mener Howlid. 

– Komplekse spørsmål rundt urbanisering og byutvikling, som man kan undervise 17- 18-åringer i, fungerer ikke for 12-13-åringer. Vi kan ikke forvente at de skal kunne hanskes med arkitekturtemaer som innebærer relativt avanserte spørsmål om estetikk, økonomi og etikk, sier han.

Dogas rolle som formidler av arkitektur for skoleelever ble gradvis faset ut etter at stiftelsen ble underlagt Næringsdepartementet, men det finnes nå planer om at Nasjonalmuseet skal videreføre programmet Inn i arkitekturen. 

Howlid stiller seg avventende til hva som blir arkitekturens rolle i skolen når nå en ny læreplan kommer til høsten. Arkitekten og pedagogen håper på en styrking av arkitektur i lærerutdanningen, og etterlyser et nettverk om arkitekturformidling for skolefolk og arkitekter.

– Etter mitt skjønn er vi fremdeles i en prøve- og-feilefase, og vi bør jevnlig ha arbeidsmøter og seminarer, oppfordrer seniorforsker Alf Howlid. 

Hjernetrim

På en kafé på Skøyen er undertegnede journalist i full gang med å trekke kort fra en velutformet boks med inskripsjonen Playuba design the future. I mitt eget hode designer jeg plutselig en omsorgsbolig under broen i Vigelandsparken. Premissene er felt ned i kortene foran meg, i det som minner om en enkel designbrief.

– Dette er trening av «den kreative muskelen», sier spillets oppfinner, sivilarkitekt Vibeke Hegg.

– Kreativitet henger sammen med assosiasjonstenkning. Begynner man å gruble, skjer det koblinger i hjernen som er det samme som problemløsning, og å komme med forslag til løsninger er det samme som kreativitet.

Hegg er utdannet ved Univerisity of Huddersfield og er til daglig produsent i Den kulturelle skolesekken (DKS) i Akershus/Viken med fokus på arkitektur og design. Playuba PRO er et designprosess-verktøy hun har laget etter en fransk idé i samarbeid med K8 industridesign, med tanke på å passe inn i skolen på alle trinn og å gjøre det enklere for lærere som skal undervise i et komplekst fagområde med lite tilgjengelig undervisningsmateriell.

Det er elevene selv som lager oppgavene gjennom å trekke spillkort, og kriteriene kortene gir, blir til oppdraget som skal løses. Dermed starter designjobben, der løsninger og muligheter diskuteres og skisser tegnes, før roller fordeles og ideene materialiseres i alt fra plastelina, klipp og lim med papp eller dorull. Deretter skal løsningene presenteres og forklares.

– Elevene trenger ikke tegne i målestokk med en gang. Poenget er å åpne skapelsesprosessen i problemløsende aktiviteter. Gjennom denne lekne tilnærmingen «tvinges» elevene til kreativitet samtidig som de må svare på ønsker og behov. Det finnes uendelige muligheter i selve utfordringene, og derfor tvinges man til å ta beslutninger underveis for å komme seg videre i den skapende prosessen, forklarer Hegg.

Ressursmangel

Gjennom DKS har hun fått god kjennskap til hvordan det undervises i arkitektur i Østlandsområdet, og forteller at det finnes store hull i tilbudet:

– Da man innførte arkitektur i skolen med Reform 97 var man ikke raske nok med etterutdanningskurs og materiell til lærerne, og det fantes ingen nasjonal løsning på den utfordringen. Hva det ble satset på av kunst- og håndverksfag hang sammen med de enkelte kommunens ressurser og på noen skoler har man ikke fagutdannede lærere i kunst- og håndverksfagene i det hele tatt. Og når man ikke kan arkitektur, kan man heller ikke lære det bort, mener Hegg.

Ved lærerutdanningsinstitusjonen OsloMet undervises studentene om arkitektur som del av utdanningen Kunst og håndverk, men Hegg forteller at Kunst- og håndverkslærere i skolen fortsatt har mest fokus på teknikklære. At man lærer å strikke, sy eller lage noe av tre som allerede er bestemt. 

– Teknikkøvelser er bra, men det hjelper ikke på kreativitet og problemløsing, sier Hegg.

Hun forteller videre at det er først på videregående trinn at man kan treffe på arkitekter som har valgt seg læreryrket, og at det også hos arkitektkontorene har vært vanskelig for DKS å få gehør for viktigheten av formidling til de unge. 

Etter nærmere to års innsats fikk de i stand et samarbeid med Snøhetta kalt «Inn i Operaen-videre til Snøhetta». Elevene får besøke operaen og deretter verkstedet til det internasjonalt berømte kontoret:

– Snøhetta snakker åpent om samfunnsansvar, og det virker som de jobber mye med dette. De er interesserte, og tilpasser opplegget sitt etter hvilke elever som kommer på besøk, forteller Hegg om samarbeidet som er inne i sitt femte år.

– Kontoret rullerer opplegget blant sine ansatte, så det blir en mulighet for dem til å trene på formidling også, sier hun.

Nye koster

Kulturprodusenten vil, på tross av sine erfaringer, ikke svartmale situasjonen helt:

– Arkitektur og design er relativt sett ganske nytt i skolen, selv på det videregående trinn. Nå befinner vi oss i en brytningstid, med lærerplanen for 2020 ute i sin siste høringsrunde denne sommeren. Den skal spikres til høsten, forteller hun.

De nye læreplanene er utarbeidet på bakgrunn av resultatene til et utvalg ledet av forsker og professor ved UiO, Sten Ludvigsen. Ludvigsen-utvalget anbefaler blant annet fokus på kreativitet i alle fag og mener det «å utvikle elevenes kompetanse i å utforske og skape, har stor samfunnsmessig verdi, i tillegg til verdi for hver enkelt.» For å klare dette må elevene øve opp evnen til kritisk vurdering, problemløsning og kreativitet,» heter det på Utdanningsdirektoratets hjemmeside. 

Utvalget vektlegger også behovet for dybdelæring for «å konstruere en varig forståelse».

– Man kan forstå at skolen ikke setter arkitekturen i førersetet, men flere og flere ser nå at arkitektur, design og kunst kan brukes til problemløsning. Det er så mange måter å gå inn i faget på, og alle fag smelter sammen i arkitekturen, fra teknologi, materialer og realfag, men også estetikk og det emosjonelle. Arkitektur og designfagene er derfor fantastiske plattformer hvor man kan jobbe metodisk og praktisk med teori for å oppnå dybdelæring, sier Hegg.

Mot samfunnet

Hun mener at økt arkitekturkunnskap blant barn og unge også vil kunne gi samfunnsmessige gevinster, og roser Doga, Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Universitetet i Bergens undervisningsopplegg, Barnetråkk, som har som mål la barn fortelle planleggere, kommunen og lokalpolitikere hvordan de bruker stedet der de bor, og hva de vil ha annerledes. Hegg har selv sett hvordan unge kan hjelpe kommunene å lage analyser:

– Klarer man å komme inn i hjernen på en 10-åring, vil man oppdage at det er masse barn og unge som er mer opptatt av omgivelsene sine enn det de voksne tror. Engasjementet kan komme til nytte på mange nivåer, både i undervisning og i medvirkningsprosesser. Får barna være med å leke litt, kan man analysere data og tall ut av det, sier hun, og legger til:

– Og kanskje enda viktigere: Får man barna til å forholde seg til omgivelsene våre og forstå at de kan være med å påvirke dem, viser forskning at samfunnet vil tjene på det. Med det grønne skiftet over oss er det viktig at vi får mer kvalitetsbevisste kjøpere og bestillere, at de kan noe om kvalitet, og at de skjønner hvor mye vi er i arkitekturen og påvirkes av arkitekturen. I Barbapappas verden hadde man lært alt dette gjennom arkitekturen, avslutter Vibeke Hegg.