Arkitektnytt

Det er ikke sjelden man støter på fraser som ”lokalt engasjement” og ”medvirkning” i debatter om arkitektur og byutvikling, eller i rapporter om ulike områdesatsinger.  ”Frase” fordi når folk faktisk spiller inn bidrag, så ender det i beste fall opp fancy trykksaker fulle av floskler, eller i verste fall på bunnen av et skuff på kontoret til initiativtagerne. 

 

Mitt inntrykk er at sentrale aktører innen og rundt faget tar for gitt at 1) folk egentlig ønsker å delta aktivt i planleggingsprosesser og arkitekturdebatter og; 2) at et slikt engasjement vil være av det gode.  Selv tviler jeg sterk både på 1 og 2.

 

Denne antakelsen om ”folk elsker å mene noe om” dette, kom til uttrykk i en anmeldelse av programmet Håkon & Haffners byggeklosser (et program som langt fra fikk rosende omtale av en annen blogger her inne). Et av Lotte Sandbergs poenger i hennes rosende omtale, er nettopp at NRK-serien kan ”øke kunnskapsnivået og [dermed?] styrke medvirkningsprosesser”. 

 

At folk vil mene noe, er nok rett. At folk vil engasjere seg aktivt, er nok en mer naiv forestilling. I Sverige ble det for et par år siden forsøkt mange kreative strategier for å inkludere spesielt ungdom og etnisk minoritetskvinner i en planleggingsprosess der målet var en ”bærekraftig” byutvikling. Som vanlig dukket bare den faste gjengen av hvite og middelaldrende menn opp. Forskerne som så evaluerte forsøkene, kom med den ene hypotesen etter den andre, men de tenkte ikke tanken om at folk har andre ting å bruke tiden sin på, som kan henge sammen med at ”folk flest” ikke er så interessert i tematikken i utgangspunktet. I hvert fall ikke så mye at de gidder sette av noen timer utenfor eget hjem til å diskutere det. 

 

I et nyurbanistisk prosjekt jeg bodde i og forsket på, skulle en tro at engasjementet var stort av flere grunner. For det første har nyurbanistene utviklet den relativt berømte "charretten" der (de fremtidige) innbyggerne sammen med arkitektene, planleggere, byråkrater og andre sammen kommer frem til masterplanen for området. Videre selges området som et spesielt byutviklingsprosjekt. I markedsføringen er arkitekturen og de ”spesielle” planløsningene, som sammen sies å skulle skape et sosialt fellesskap, essensielt.  Stedet selges altså også som et fellesskap der man forventes å delta. Videre må en ved kjøp av eiendom skrive under på at man skal opprettholde stedets materielle uttrykk. Siden et hjem i Kentlands koster, er det ikke hvem som helst som har råd. Men selv om stedet er befolket av mange ”middelaldrende, hvite menn” med både masser av økonomisk kapital og mye av den relevante kulturelle kapitalen, gidder få engasjere seg. Nei, engasjementet for deltakelse i byens ulike organer (der flere jobber med ”byutvikling”) var så laber at jeg, en antropolog på feltarbeid, ble forspurt om å sitte i ”borettslagets” styre. Det beboerne tvert i mot var opptatt av, var eiendomsprisene, jobben, barna sine og å ta seg en fest/være sosial. 

 

Jeg fant, akkurat som forskerne i Sverige, at det er de samme personene som alltid engasjerer seg. Og denne gruppen representerer ikke flertallet eller et tverrsnitt av befolkningen. For øvrig har det vel slått flere enn meg at når man flyr på ulike møter om byutvikling også her i Oslo (hvor jeg bor) så er det ofte de samme trynene man ser. 

 

Forresten, hvor mange av oss har medvirket i å utvikle de områdene av byen vi virkelig trives i? Man kan med god grunn også spørre seg om hvem sine interesser  man skal ta hensyn til. Sjeldent vil det vel være konsensus blant beboerne? Og hva med fremtidige beboere? Det er også god grunn til å være skeptisk til et sterkt engasjement i seg selv da det fort kan resultere i ulike ekskluderingsmekanismer: Ved at man lager et nabolag eller et sett  regler tilpasset noens særinteresser, vil de som har kjempet for disse kunne tenkes å kjempe hardt for å opprettholde stedets ”egenart” og at reglene følges. Slik stenger man effektivt ute andre med andre preferanser.

 

Så kanskje man  bare skal legge bort forestillingen om at fremtidige ”medvirkningsprosesser” vil engasjere så mange flere enn de som allerede er engasjerte? I så fall kan man senke skuldrene når det gjelder finne på nye, ”artige” fremstøt for å lokke folk til å delta. Selv synes jeg byutvikling og arkitektur er ganske så artig, men jeg synes hekling er kjedelig som nøkken. Andre tenker sikkert motsatt.  

 

Forvørig mener jeg at Barcode må ødelegges.