Arkitektur til folket, eller folket til arkitekturen?
Mandag kveld var det premiere på "Håkon og Haffners Byggeklosser" på NRK, og den norske arkitektstanden holdt pusten i spenning. Men gjør arkitekturteori og byplanlære seg noe særlig som TV underholdning? Og hvem er egentlig målgruppen?
Arne Reisegg Myklestad er utdannet cand. arch. fra Kunstakademiets arkitektskole i København, med en MA arch. i arkitekturteori fra London Metropolitan University. Han har arbeidserfaring som arkitekt fra DCM architects i London og Various Architects i Oslo, og arbeider til daglig som urbanist for Dark Arkitekter.
Jeg må innrømme at mine forventninger var skyhøye da jeg mandag kveld inntok min sedvanlige plass i sofaen i vente på en storslått premiere på et programkonsept som hensikt å forene mine to favoritt-tidsfordriv (byplan teori og TV-titting) i skjønn harmoni. Og med oppgaven om å sparke i gang min blogger-karriere for arkitektnytt friskt i minne, så jeg fram til å få servert en klassisk vinn-vinn situasjonen rett i fanget:
1. En sjelden anledning til å rose en spennende folkeliggjøring av en avansert samfunnsdebatt som tidligere i begrenset grad har engasjert ”folk flest” til å diskutere annet enn høyhus i Bjørvika
eller
2.En gylden mulighet til å lange ut mot arkitekturstandens svar på Thomas og Harald, og deres campingvognkorstog mot fenomenene som forsøker å holde arkitekturdiskursen blant folk med minst 5 års utdannelse.
Dere kan nok alle da forestille dere min skuffelse da ”Håkon og Haffners Byggeklosser” tonet ut, og jeg ble sittende tilbake, utilfredstilt, funderende over hva det var jeg nettopp hadde vært vitne til. Og da i første omgang ikke en skuffelse over programmet i seg selv, men over innholdets hverken fengende eller forargende natur. For de av dere som så programmet er muligens er enig i at man skal være rimelig bitter og smålig for å gå i strupen på noe såpass jovialt og lekent som Håkon Matre Aasarød og Erlend Haffners introduksjon til norsk byplanlegging. Men etter en lektyre i forenklede byutviklingprinsipper og en noe kondensert norsk arkitekturhistorikk, akkompagnert av lettlest grafikk og gøyal animasjon, var frustrasjonen et faktum. Miks litt organisk tettstedsutvikling og kontekstuell analyse med noen rigide plangrep og parafraser rundt historisk bebyggelse, og vips så har man en ny by. Og om folk ikke liker den, er det bare å seile den ut Vågen og tilbake til Hanseatene.
Det er fremdeles usikkert for meg om Fantastic Norway guttene selv hadde noe særlig tro på Bergen som en flytende maurtue eller om forslaget var ment for å spøkefullt ufarliggjøre det mange frykter: At å ta byutvikling på alvor kan innebære at noen av våre forutinntatte holdninger til hva en by er kanskje vil rokkes ved. Og om den gjengse NRK-titter ikke var klar over dette, var det nok på høy tid å få vite det.
Men likevel sitter nok mange igjen med skuffelsen. Skuffelsen over hvor lett man tilsynelatende kan sveipe over viktige temaer, skuffelsen over hvor lite nyttig informasjon programmet formidlet og skuffelsen over at det faktisk nok ikke lar seg gjøre å skape en allmenn arkitekturdiskusjon igjennom et TV-program. Jeg vet ikke hvordan diskusjonene raste i andre arkitekturfaglige miljøer tirsdag morgen, men så vidt jeg oppfattet var det hos oss ikke en eneste opphetet debatt rundt temaer fremmet i gårsdagens program. Så er vi vel kanskje bare ikke målgruppen.
Jeg har likevel et ønske om at Håkon og Haffner i kommende episoder tør å ta sine seere på alvor, og innrømme at byer skapes igjennom en friksjon, makt, egoisme og beinhard debatt så vel som drømmer, ønsker og velmenende intensjoner. Så kunne serien i det minste fungert en smule allmennutdannende, diskret kamuflert som et litt rotete underholdningsprogram. Men for alt jeg vet er ”Håkon og Haffners byggeklosser” for lingvister (og andre ikke-arkitekter) som det ”Typisk Norsk” var for oss andre i sin tid, og vil vekke stor begeistring blant massene. Og det hadde for så vidt vært programskaperene vel unt.
Så får vi bare håpe at ikke budskapet forsvinner blant lekeklossene...