Nyhet

Byliv – mer enn tivoli

Hva er godt byliv? Anne Katrine Harders ved Dansk Arkitektur Center, mener det foregår en «tivolisering» av byen. Hun tar til orde for stillesoner og ny urban dannelse. 


Ensidig satsing på aktivt byliv fører med seg en «tivolisering» av byen, mener dansk arkitekturdebattant. Her berg- og dalbanen «Dæmonen» i Tivoli, København. Foto: Pxfuel.com

Fadderuke og sene sommerfester skaper denne uken overskrifter. Politiet i norske byer melder om støyende ungdom i parker og leiligheter over hele landet. I Oslo ber byrådsleder Raymond Johansen politiet om å håndheve den sovende loven om «drikking på offentlig sted», på grunn av frykt for koronasmitte på parkfester. 

Men det er ikke bare i Norge debatten om fest på offentlig grunn finner sted. I sin leilighet i Fredriksberg i København sitter Anne Katrine Harders, prosjektleder ved Dansk Arkitektur Center (DAC). Hun er i barselpermisjon, men mens «den lille» sover, rekker hun å skrive debattinnlegg om et dansk byliv som har tatt en feil retning. 

– «Bylivsfanatismen ødelægger byerne» heter det i ditt innlegg i Politiken Byrum denne uken. Forklar? 

– Vi har sett en tendens de siste årene at vi er så fiksert på mengden byliv at vi ikke tenker på kvaliteten av byliv. Resultatet har blitt et ensartet byliv hvor spontane fester, med støyende «soundboxes» dominerer i danske byer. Det tisses i bakgårdene og forsøples på lekeplassene, sier Harders på telefon fra København. 

Anne Katrine Harders, prosjektleder ved Dansk Arkitektur Center (DAC), tar til orde for stillesoner i byene og økt urban dannelse. Foto: Pernille Damgaard

Dansker uten dannelse

Midt i den varme augustsommeren mener Harders «det hele» har gått for langt. Spesielt når hun ser hvordan beboere, utviklerer og byplanleggere argumenterer. 

– Det er en slags enighet blant enkelte om at dersom du ikke tåler festene må du flytte ut til de stille forstedene. Det er etter mitt syn et veldig ensidig syn på byen og hva byliv skal handle om. 

– Du skriver at danskene har mistet sin dannelse? 

– Ja, jeg husker den tid, for ikke så lenge siden, hvor det var en dyd å lukke vinduene hvis du hørte på radio. Jeg etterlyser den urbane dannelse vi en gang hadde, og som var viktig for å kunne bo så tett som vi gjør i byene. 

– Du siterer også en dansk utvikler, Rune Kilden, på at byene blir kjedeligere uten dette bylivet. Har han ikke et poeng? 

– Jo, men motargumentet er at hvis man tillater denne type byliv, så ender man med å kvele alt det andre bylivet som bør finnes. Barnefamilier må flytte, og alminnelige folk, som skal opp tidlig på morgenen, må flytte. Da blir det en monokultur for kun dem som vil og kan feste igjen. 

Soner for stillhet

Hva er så byliv om det ikke legges til rette for at folk møtes til fest på gater og torg? Byliv er mye annet, skriver Harders – og listen er lang. Hun skriver at en begrensning av fest og støy vil ikke endre på at det er «cykelløb, motionsløb og fællessang, loppemarkeder, gademad, butikker og en hotdog på kajkanten. At der er skaterbaner, boldbaner og havnebade, kajakklubber og strande. At der er cykelafstand til det hele og metro, bus og letbane til døren». 

– Hva kan arkitekter og planleggere gjøre med dette fremvoksende monokulturelle byliv? 

– Det er ikke arkitektenes eller byutviklernes skyld. Men det har vært viktig de siste årene å lage opplevelser i byene. Det er en slags tivolisering av byen med badeparker og skateramper. Kanskje skal vi også skape det motsatte? Soner i byen hvor ingenting skal skje, hvor man skal slappe av og hvor målet er at det ikke finnes støy?