Arkitektnytt

Jeg har holdt pusten i flere år nå, mens jeg snek meg rundt byggeplassgjerdene rundt Jordal idrettspark. I takt med at store og små med hockeykøller strømmet til, og Vålerengas Facebookgruppe ble nedspammet av fortvilte foreldre som ikke lenger får kjøre ungene sine på ishockeytreningen, ble parkanlegget rundt gradvis åpnet.

I sentrum av parkanlegget er åpningen av ytterligere 600 meter av Hovinbekken. I Bymiljøetatens promovideo vises klipp av sildrende vann, vanntette membraner som holder bekken på plass, og flotte dekker av naturstein. Det fortelles om vannmengder og det biologiske mangfoldet i bekken. Mens man venter på at fisken, fuglelivet og vegetasjonen langs med bekken skal etableres, og få den samme frodigheten som lenger opp mot Tidemannsparken, la oss ta en titt på hva parken er i dag.

Anlegget består av ny moderne ishall som har erstattet den gamle på samme sted, oppgradert idrettsbane, samt opprustning av det opprinnelige amfiet og klubbhuset. De større rammene var altså satt, og det er blitt innpasset bedre fremkommelighet med gangveier og trapper. Og man har fått plass til en ambisiøs bekkeåpning med alt det som kommer med i en bekkeåpningspakke anno 2020-tallet.

Det er vannspeil, vanndam, eksklusive steinarbeider, plattform med utkikkspunkt svevende over terreng, vannelskende pluggplanter og rullesteiner så langt øyet kan se. En stor, iøynefallende laksetrapp var det plass og budsjett til også.

Det er liten tvil om at åpningen av Hovinbekken i sin helhet fra Lillomarka og til fjorden er av positiv betydning for både miljø og mennesker. Det yrer av dyre- og byliv der bekken har kommet i dagen. Totalt sett er det et langsiktig, riktig og imponerende bylivsprosjekt. Vi har sett hvordan åpningen av Hovinbekken gir enorme kvaliteter gjennom Hasle med Teglverksdammen og Ensjø med Tidemannsparken. Her henvender bekken seg til omgivelsene, og drar de med seg gjennom varierte lek-, rekreasjons- og oppholdssoner.

Etter et regnskyll er det nå gøy å gå ut å se hvordan bekken flommer over små og store terskler, rister og broer. Man inviteres til å gå langs med, over, og oppi vannet som varierer i både bredde og intensitet. Måten det er tilrettelagt for kontakten med vannet har stor spenning og variasjon. Bekkeløpets utforming er videre forankret i programmeringen av de øvrige funksjonene: ferdselsårer, lek og rekreasjon.

Begeistringen for bekken og de kvalitetene den gir nabolaget rundt er så innmari tydelig. Enn så lenge oppleves ikke den samme variasjonen og spenningen langs med bekkeløpet på Jordal. Og det er synd man ikke ser den samme begeistringen for bekken og parken som man ser i parkene oppstrøms. Riktignok så kan ikke parkene som ligger langs med Hovinbekken sammenlignes direkte, og kanskje er det nettopp det som er problemet.

Teglverksdammen og Tidemannsparken tilhører kategorien dedikerte parkanlegg med rekreasjon som formål. Jordal er tross alt en idrettspark med de tilhørende strukturene som den begrenses av (les: store baner, innendørs idrettshaller som krever sitt areal til bygningsmasse med tilkomst- og logistikkhensyn, osv. osv.). Det er nå her et splitter nytt idrettsanlegg til stor glede for idretten, det er plantet hele 87(!) nye trær, det kommer kliss nytt skateanlegg til 20 millioner, gangveier er rustet opp, det er en helt ny fullverdig bekk her. Det meste tilsier at en burde være fornøyd med oppgraderingen av parkanlegget.

I all den tiden nabolagene har ventet på at byggegjerdene rundt Jordal skulle fjernes, har det blitt bygget opp forventning om den intimiteten og lekenheten som man har sett lenger opp. Man har kanskje til og med håpet på noe mer.

I brytningspunktet Ensjø torg, der Hovinbekken dukker under tog- og T-banelinjen, var det en gyllen sjanse til å tenke litt annerledes enn bekkeåpningsoppskriften som er fulgt hele veien nordfra. Bekkeløpet på Jordal er utformet såkalt «naturlikt», etter naturens egne prinsipper, men la oss kalle en bekkeåpning for en bekkeåpning. Det er vann som har ligget i et stort rør i 120 år, og som blir brakt opp i dagen og lagt oppå en vanntett membran for å holdes på plass. For å få det mer «naturlikt» burde man se litt lenger enn til Ensjø for å finne sitt bekkeforbilde.

Der Hovinbekken har vært en utadrettet blågrønn åre lenger nord, og faktisk knytter sammen nabolag, er den nå her på Jordal snurpet sammen og når ikke ut til sine omgivelser. Bekken henvender seg mer til seg selv, der den kommer først til syne øverst i form av et stort vannspeil. Vannspeilet flyter oppå blankpolert larvikitt, som en for all del ikke må komme inntil. Den er derfor for sikkerhets skyld(?) avskåret av en glatt, bred og 50 cm dyp vannrenne. Vannet ender her i et gigantisk sluk der bekken dukker ned i for å forsere et stort utflytende asfaltareal. På andre siden renner bekken pent og pyntelig nedover mot fjorden, i et oppbygget bekkeleie bestående av vegetasjon og fem mer eller mindre identiske oppholdssoner.

Samtlige oppholdssoner med åpninger ned mot vannet er utformet med trinn i store flotte granittblokker. Dekker og sittebenker er for øvrig også i, ja, granittblokker. Det er estetisk pent, for prosjekteringshånden har vært stø i uttegning av steindetaljene. Likevel kan det undres om det her har gitt uttelling i den faktiske bruken og intensjonen av området. «Finishen» på materialbruken, i sammenheng med hvordan bekken er utformet, føles om ikke malplassert, så i alle fall noe fremmed her på Jordal.

«Men hva koster anlegget?» er et lite fruktbart, om ikke også et drepende kjedelig spørsmål å stille. I dette tilfellet kan man likevel spørre hva det kunne gitt økonomisk spillerom for i anlegget, dersom bekken og de tilhørende oppholdssonene hadde fått en mer nøktern utforming.

Ett av bærekraftsmålene for prosjektet var ifølge Bymiljøetaten å gjenbruke mest mulig av det som var i anlegget. Eksempelvis er lekeplassutstyret fra den opprinnelige lekeplassen gjenbrukt, som er vel og bra. Problemet er når sluttresultatet i det nye anlegget er dårligere enn det opprinnelig var. Sammenligning av lekearealet i flyfoto 2018 og 2021 viser at hovedgrepene for utformingen er lik. Formspråket med sirklene som utgjør falldekkene for apparatene er beholdt, men komprimert, og steinsirklene og -formasjonene er redusert.

Og til tross for at det er supplert med nye leke- og treningsapparater er lekearealet totalt sett redusert, og funksjonen dessverre ikke blitt bedre. Lekeplassen oppleves som stor, utflytende, og gold. Her savner en de tydelige, gode, og intime oppholdssonene, noe som dessverre er gjentakende i hele parkanlegget. Lekeapparatene er generiske og fantasiløst plassert ut etter det som krav til sikkerhetsavstand tilsier.

Eneste vegetasjon som myker opp og lager noe bevegelse og lekenhet er et enslig eksisterende bjørketre. Treet er markert/innrammet av steinene som opprinnelig var med på å lage spennende kant og avgrensing til leke- og treningsarealene, men som nå er redusert i antall og omfang. Treningsarealet svarer heller ikke til forventningen om en skjermet, variert og spennende treningsarena i en idrettspark.

Under stekende sol finnes ingen skygge her. Under pøsende regn, ingen letak. Kunne ett av steinamfiene langs med bekken blitt erstattet med en pergola med flere benker og bord? Kunne én steinbenk blitt et par klatretrær og noen robuste buskfelt de små kunne leke gjemsel i? Kunne ett eksklusivt vannspeil blitt noen vannkraner der man kunne fylle små bøtter og støvler med vann som gjør enn klissvåt? Men der steinamfiet, steinbenken og vannspeilet er, hva skulle vært der da? Det kunne eksempelvis vært noe så enkelt som busker og trær, med noen helt vanlige benker.

Når alt dette er sagt betyr det ikke at alt var bedre før, at anlegget er dårlig, eller at det er galt å bruke ressurser på materialer og møblering i høy kvalitet. For når det gjelder lek og rekreasjon gir faktisk Hovinbekken mye til parken, dette selv om den forblir en noe innadrettet struktur en ikke nødvendigvis bruker på samme måte som den øvrige Hovinbekken.

Poenget er at det kunne blitt så mye mer her i Jordal (idretts)park. Og det med egentlig veldig, veldig små tiltak i tillegg til de store kostbare grepene. Jeg savner en park som oppfyller alle funksjoner som en nabolagspark burde ha, i tillegg til en park som vi ikke har fra før i indre Oslo by. Jeg ser til København sin naturlekepark i Valbyparken, og til lekeplassen i Vasaparken i Stockholm. Innad i Oslo ser jeg til Verdensparken på Furuset.

Hva om Hovinbekken her hadde fått et villere og røffere preg? Et faktisk naturlikt preg? Og lekenheten hadde vært tydeligere i en enklere utforming og materialbruk? Målet for Jordal idrettspark skulle vært å skape en nabolagspark som er et enda mer urbant, livligere og villere parkanlegg som Kampen, Vålerenga og Galgeberg kunne kalle sin park. Men slik det ser ut som per i dag så kjører overvannprosjektet sitt eget vante (bekke)løp, og ressursene brukt på anlegget drypper dessverre for lite på resten av det som er områdets nabolagspark.